Nytt

Den øverste leder, Ali Khamenei, kom ikke med noen innrømmelser under fredagsbønnen i Teheran. Valget var rettferdig og alle de 40 millionene som deltok sluttet opp om den islamske republikken. Han advarte opposisjonens ledere om at de påtok seg et stort ansvar hvis de fortsatte protestene. Det kunne resultatere i vold og da måtta de ta konsekvensen, sa Khamenei. Det lød som en trussel.

En Iran-ekspert i BBC World synes det virket som om en Tiananmen-løsning rykket nærmere.

Ikke på noe punkt ga Khamenei etter, eller kom med en utstrakt hånd til opposisjonen. Han kom med to symbolske korreksjoner: Det var ikke riktig å stemple Hashemi Rafsanjani som korrupt, slike påstander må belegges. Det var en mild refs av Ahamdinejad som satt foran podiet. Men Khamenei balanserte dette med å si at presidenten var blitt kalt overtroisk og svertet allerede tre måneder før valget.

Det andre punkt hvor han kom med svak kritikk var angrepet på studentboligene natten til mandag 15. juni, der flere ble brutalt behandlet, også totalt «uskyldige» som han sa. Dette var uakseptabel atferd.

Men dette var bagateller i forhold til hovedlinjen som var at de 40 millioner som stemte sluttet opp om den islamske republikken. Khamenei ville ikke høre om noen andre forklaringer, som at folk kanskje var uenige med mer grunnleggende ting, som feks. ytringsfrihet eller andre rettigheter.

Det var en fanatisk tale. Fra å åpne med en mild religiøs tone, svingte Khamenei over til å bli mer aggressiv og formyndersk. Han var helt tydelig patriarken, som gjerne ville at barna skulle oppføre seg pent, så han slapp å bruke stokken. Nå var det en viss uro og forvirring, og han var nødt for å være bestemt. Og han sa nærmest: «la meg slippe å bruke stokken». Men det var helt klart et alternativ.

Det var forbausende å høre hvor direkte Khamenei brukte den islamske republikkens fiender: De er til stede og flere ganger brukte han uttrykket at «maskene faller» og de viser sitt sanne ansikt. Dette minnet en del om sovjetisk propaganda: «fienden» hviler aldri.

Khamenei latterliggjorde demokratiet i Vesten. Det er sjeleløst, bare i den islamske republikken har man et spirituelt demokrati.

Khamenei brukte helt rutinemessig begrepet «sionister» om fienden, enten det var regjeringer eller medier. Dette var et generaliserende fiendebilde: «sionistene» finnes over alt. Slike fiender er nyttige å ha. Hver gang noe går alt, slik som nå, kan Lederen bare si: sionister, så skjønner alle hvorfor.

Khamenei påsto han fulgte godt med på utenlandske medier. Han observerte dem, sa han. Tre uker før valget ønsket utenlandske medier en lav valgdeltakelse. Det ville bekrefte den lave oppslutningen om republikken. Men så ble deltakelsen høy. Det var en strek i regningen. Ved å delta viste jo iranerne at de sluttet opp om systemet. Ingen var der for å utfordre det, hevdet han.

Han konstruerte et selvreferende system: det å stemme var å slutte opp. At det var ut fra ønske om forandring, var utenkelig.

Resultatet var rettferdig. Hvem kan tro noe annet? Republikken holder valg for å tillate meningsforskjeller. Khamenei sa han hadde arbeidet i mange år med Rafsanjani, men Ahmadinejads meninger lå nærmest hans egne. Det var et oppsiktsvekkende statement. Dermed bekjente Khamenei at han står last og brast med en president som iranerne har begynt å hate.

Khamenei sa valgoppslutningen og resultatet kom som et sjokk på utenlandske medier. Helt til det gikk opp for dem at den sensasjonelle oppslutningen var et «window of opportunity»: de kunne hevde at valget var en svindel.

Khamenei gjorde et stort nummer av de livlige debattene før valget. De ble litt for livlige, sa han. Det er bra med temperatur, men ikke for høy. Dessverre var det noen som ikke kunne styre seg. De tok med den høye temperaturen til tiden etter valget, og dette så utenlandske agenter og medier: de utnyttet dette til å fyre opp under uroen.

I dette lå det igjen en advarsel: den som protesterer risikerer å bli utnyttet og når hammeren faller har de ingenting å klage over. De er blitt advart.

Khamenei kom med noen angrep på USA som er oppsiktsvekkende med tanke på Obamas utstrakte hånd. Statsledere avslørte seg, de begynte å skrive brev om samtaler, men dette var med onde hensikter, antydet Khamenei. Hans gjentatte mistenkeliggjøring av navngitte nasjoner, virket lite smart, hvis han tenker å møte USA til forhandlinger.

Khamenei sa det var vestlige etterretningstjenster som sto bak volden og vandaliseringen i gatene. Han sa de har slått inn vinduer og herjet og gjort folk usikre.

Det er oppsiktsvekkende påstander.

Khamenei sa «suksessen» gjorde de onde maktene grådige. De fikk det for seg at de kunne gjøre det samme i Iran som i Georgia, der en sionistisk-amerikansk miilionær (George Soros?) hadde brukt 10 millioner dollar og greid å velte regimet. (Han siktet åpenbart til roserevolusjonen som veltet Eduard Sjevardnadse). Men Iran er ikke Georgia og her blir det ingen fløyelsrevolusjon, sa Khamenei.

Det verste er de som uttrykker sympati med iranerne og later som om de er opptatt av menneskerettigheter, sa Khamenei. Hva hadde ikke USA gjort i Afghanistan og Irak og hva lar de ikke skje i Palestina?

Khamenei tok opp da Bill Clinton var president, (og unnlot ikke å nevne hvem som er dagens utenriksminister). Han sa det fantes noen mennesker med meninger som regjeringen ikke likte. Regjeringen lot 80 mennesker bli brent levende, sa Khamenei. Han siktet trolig til FBIs aksjon mot Davidian-sekten i Waco i Texas, som valgte å sette fyr på huset de var i, slik at flere omkom i flammene.

Den amerikanske regjering burde føle skam, sa Khamenei. Måten han refererte denne hendelsen på og sammenhengen han satte den inn i – virket helt merkelig. Det virket som om Khamenei ikke forsto eller visste noe om hva som hadde skjedd, men bare hadde en forestilling om amerikanske grusomheter, eksempler som kunne hentes frem ved høve.

Det er den islamske republikken som forsvarer menneskerettigheter verden over, sa Khamenei.

Til slutt ville han si noen ord om Lord of the Age, som vel er den 12. imam som shiaene venter på. Khamenei sa han selv hadde en skrøpelig helse, men ville ofre livet for republikken. Tilhørererne gråt.

Under hele talen avbrøt de ham med taktfaste rot og knyttede never.

Det virket som om Khamenei og tilhengerne lever i sin egen verden. Tro og politikk glir over i hverandre og det er ikke mulig å slippe til med et annet syn. De som er så uheldige å ha et slikt, vil bli ignorert. Hvis de hever røsten må de bli brakt til taushet.

Det var rene ord for pengene.