Kommentar

Frihet er ikke lenger noe vi kan behandle og betrakte som vår alene. Iranerne utfordrer oss til å ta stilling, og det standpunktet vi lander på, sier noe om hvor vi står i den globale kampen mellom frihet og undertrykkelse.

Det er store ord, men frihet har etter den kalde krigens slutt vært en luksusvare: Vi har hatt den i overflod, og den har vært gratis. Nå utfordres vi av andre folkeslag, og de er ikke som 60-årenes frigjøringsbevegelser. Dette er modne folk som vet hva det handler om. Hvis vi uttrykker forståelse for diktaturene eller forsøker oss med et «på den ene siden og på den andre», skjærer de øyeblikkelig igjennom. Initiativet er ikke lenger vårt. Vi har ikke definisjonsmakten.

Det er de mette av dage, 68-erne, som er mest lei og trett av friheten. De finner alltid en anledning til å forstå at frihetskampen er dum eller feilslått eller at den tjener andre herrer. Tiananmen var ikke helt in, studentene krevde for mye, og nå er det iranerne som tror de kan velte et regime. Langt inn i maktens korridorer, særlig i redaksjonene, merker man ambivalensen.

Men det er også noen som går et skritt lenger og aktivt støtter regimet. Stort annerledes er det ikke mulig å se det når en hevder at valget i det store og hele var riktig. Klassekampen ved redaktør Braanen og Aftenposten har hevdet det på lederplass. Aftenposten har snudd, uten å beklage med ett ord.

Men det mer perfide argumentet er det om den amerikanske målingen som ble foretatt tre uker før valget, og som skal ha vist at Ahmadinejad ledet 2:1. Denne målingen er blitt brukt av flere, og jeg sier med hensikt brukt, for man gjør ikke noe forsøk på å nyansere, men bruker den for hva den er verdt. Under dekke av objektivitet og sans for sannhet, selv om den er uvelkommen, serverer man et stykke giftig propaganda.

Den som har kjørt denne målingen frem er seniorforsker ved det offentlig finansierte Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Sverre Lodgaard, som inntil ganske nylig var direktør for instituttet, regjeringens egen tenketank.

Han har gjort det indirekte i en kronikk i Dagbladet, og direkte i Dagsnytt Atten.

AT MAHMOUD AHMADINEJAD ble gjenvalgt er ikke overraskende. Han
har stor oppslutning på landsbygda, blant de fattige og de religiøse. Han er en effektiv kampanjemann og vant TV-debatten før valget. At han ble valgt med klar margin i første
valgomgang har imidlertid fått mange til å stusse. Derfor er det mange vestlige medier, kommentatorer og politikere som mer enn antyder at det ble galt resultat. Det skal de være forsiktige med, for det vet de ikke. Dessuten er det ikke lenge siden palestinerne ble møtt med samme reaksjon da Hamas vant: Beklager feil resultat. Og det palestinske valget var det ikke så mye å utsette på.

Lodgaard serverer løgn

Den arroganse Lodgaard legger for dagen hviler på at regimet sitter med makten, for bare da kan løgnen serveres uten å bli avslørt. Lodgaard gjør det samme som regimet: Han serverer løgner under dekke av vitenskapelighet. Men «vitenskapeligheten» er usikkerheten som skyldes regimets sensur.

Lodgaard surfer på mytene regimet har skapt og lever av og for, om den store oppslutningen på landsbygda, blant de fattige og religiøse. Men disse menneskene utgjør ikke lenger flertallet.

Når en statsviter velger å kjøre frem en så spesiell måling uten å kvalifisere den, er det all grunn til å være på vakt. Motforestillingene ligger bare et tastetrykk unna, og de pulveriserer Lodgaards måling.

Det finnes ikke partier i Iran. Oppslutningen ved de siste valgene har vært katastrofal etter at Khatami ble kastrert og ga opp. Denne gang så det også ut til å bli lav oppslutning, men så kom TV-debattene og endret bildet. Og det skjedde nettopp i de tre ukene etter at Lodgaards måling var blitt tatt opp.

En iraner som tydelig har gode kilder, har skrevet en artikkel i The New York Times, som forklarer hva som skjedde:

Let’s also forget the polls, carried out in May by Terror Free Tomorrow: The Center for Public Opinion, that have been making the rounds this past week, with numbers that showed Mr. Ahmadinejad well ahead in the election, even in Mr. Moussavi’s hometown, Tabriz. Maybe last month Mr. Ahmadinejad was indeed on his way to victory.

But then came the debates.

Starting on June 1, the country was treated to an experience without precedent in the 30 years of the Islamic Republic of Iran: six back-to-back live and unscripted debates among the four presidential candidates. Iranians everywhere were riveted, and the poll numbers began to move.

By the Wednesday before the election, Mr. Moussavi was backed by about 44 percent of respondents, while Mr. Ahmadinejad was favored by around 38 percent. So let’s not cloud the results with numbers that were, like bagels, stale a week later. (And let’s ignore the claim that polling by Iranians in Iran is «notoriously untrustworthy.» A consortium of pollsters and social scientists working for a diverse range of political and social organizations systematically measured public opinion for months before the election.)

Such a major shift has happened before. A month before the 1997 elections, the establishment candidate, Ali Akbar Nategh-Nouri, was trouncing his opponents in surveys. Then, a week before the vote, the tide changed, bringing to power a reformer, Mohammad Khatami.

The reason for this fluidity in voter preference is simple. Iran has no real political parties that can command a fixed number of predictable votes. With elections driven primarily by personality politics, Iranians are always swing voters. So Mr. Moussavi, hampered by a lack of access to state-run news media and allowed only two months to campaign, began to make inroads into Mr. Ahmadinejad’s lead only during the final days leading into the election, his poll numbers rising with his visits to provincial cities and the debate appearances.

Valgdeltagelsen var som kjent på 85 prosent. Skulle Ahmadinejad fått 64 prosent med et slikt fremmøte?

Lodgaard fikk fremføre sine apologier for diktaturet uten at programlederen Sverre Tom Radøy hadde én motforestilling. De er av samme generasjon: ryggmargrefleksen er alltid å svekke Vesten, se etter svakheter, se om det kanskje ikke er slik at sannheten er en helt annen. Men det har vært litt for mange avsløringer som viste at man gikk for diktaturer. At det ikke finnes noen tredje vei. Det var for øvrig det Khamenei snakket om i fredagsbønnen i går: at Iran skulle være en tredje vei.

I god tro?

Spørsmålet er om Lodgaard, Radøy, Erling Lægreid, Peter M. Johansen, Bjørgulv Braanen, Aftenposten og alle andre som har kolportert løgnen om at Ahmadinejad vant, er i god tro.

Svaret er ganske enkelt: Nei. Hvis man nøler når man ser massene i Irans gater og snakker om noe annet: at det egentlig handler om de undertrykte fattige og religiøse, så har man ikke bare spilt seg selv ut over sidelinjen. Toget går nå! Da viser man at man er mot folkenes frihetskamp, og det hjelper ikke hvilken tittel eller stilling man smykker seg med. Enten forstår man eller så forstår man ikke.

Lodgaard tror han kan demonstrere og avsløre Vestens hykleri og dobbeltmoral når han trekker frem Hamas’ valgseier. Men Hamas ble ikke isolert fordi de vant, men fordi de ikke ville oppfylle tre grunnleggende krav til en legitim regjering: anerkjennelse av Israel som stat, anerkjennelse av inngåtte avtaler og avståelse fra vold. Stikkord her er vold. Også regimet i Teheran, som backer Hamas, hviler på vold. Nå står det klar til å bruke vold mot sitt eget folk.

Bortforklaringene kan ikke skjule hvilke side man står på. Det som skjer i Iran skaper sitt eget momentum. Det er ikke lenger opp til oss å definere og bestemme. Det er det iranske folk som gjør det. Til en høy pris. Med en høy innsats.

Det som skjer har implikasjoner også for vårt samfunn. Den debatten som Aftenposten og den kulturpolitiske eliten har forsøkt å styre, velter plutselig. De prinsippene de har lagt til grunn, som inkluderer ekstremister og gjør dem til talsmenn for nye folkegrupper, faller til jorden, slått til pinneved. I den historiens vindtunnel vi nå befinner oss i, er det the real thing som avgjør: frihet eller diktatur.

Iranerne har tatt saken i egne hender. De har vist at de vil leve frie liv. De avviser diktaturet i Guds navn, og vil heller dø. Det er et så kraftig og klart budskap at hele verden lytter. Men i ørene på Aftenposten, Lodgaard og mange andre, skurrer det.

Protestene er de mest massive siden revolusjonen i 1979, men
noe systemskifte ligger det neppe an til.