Bilde: Trump og kong Salman i the royal court i Riyadh. To usannsynlige figurer møtes. Hvem ville tro at USA skulle bli representert av en ukonvensjonell politiker som Trump? Foto: Jonathan Ernst/Reuters/Scanpix
Liberale medier på begge sider av Atlanteren, som vier all sin energi og tid til å rive ned USAs president, kan ikke forstå at han mottas i Saudi-Arabia som en helt. Rød løper, kongen møter opp på flyplassen, kontrakter inngått til 110 milliarder dollar.
Sist gang Obama kom ble han møtt av Riyadhs guvernør, en klar fornærmelse.
Kongehuset liker Trump, de forstår hva han sier, at han mener business på en måte han kan forstå. De er fullt klar over at han har sagt ting som ikke passer med deres smak, men de er villig til å overse det. Trump tilbyr noe langt viktigere: Han forstår at Obama etterlot Midtøsten som et strategisk vakuum. Det var «all talk, an no action» som en saudi-arabisk professor sa. Den eneste action av betydning Obama tok var å inngå en strategisk avtale med erkefienden Iran som ga Iran en trygget og forutsigbarhet for fremtiden. Det kunne ikke Saudi-Arabia tilgi ham. Først Syria og deretter atomavtalen, begge med Iran som aktør.
Saudierne følte at Obama ikke brød seg om Midtøsten.
Saudi-Arabia har alltid vært hjørnestenen i USA strategi for Midtøsten. Saudierne har akseptert USAs spesielle forhold til Israel. Men til gjengjeld har USA måtte være lojal mot sunni-islams interesser. Obama gjorde ingen av delene: Han kom etter hvert på kant med Israel, ville ha en avtale med Iran for enhver pris, og støtte Saudi-Arabia fra seg. Dette var lunacy for Riyadh: De forsto rett og slett ikke den mest liberale president ever, selv om det betød den mest islam-vennlige. He didn’t make sense to them.
Saudierne føler seg mer på hjemmebane med Trump. De vet hva han står for, også verdimessig.
Det liberale USA har ennå ikke forstått at verden ikke tikker etter deres klokke.
De forsøker nå å fortelle saudierne hvilken forferdelig mann Trump er. Husker de ikke alt det forferdelige han sa om muslimene før valget, og the Muslim Ban-forordningen, hva med den?
BBCs Lyce Doucet spurte utenriksminister Adel bin Ahmed Al-Jubeir hvordan han kunne ta imot en president som ville nekte muslimer innreise? Al-Jubeir svarte: – Det er presidentens privilegium å bestemme hvem som får slippe inn i USA.
Det svaret burde fått to tykke streker, for det sier en hel del. Det forteller at saudierne er pragmatikere, de er i stand til å skyve ting til side for å oppnå noe de etterstreber. De er ikke hårsåre, slik liberalere tror. De har også sans for pomp og prakt og skjønnhet. Derfor er både Melanie og Ivanka uhyre populære. De ser kongelige ut for saudierne. Det gjorde ikke Michelle Obama.
Men liberale journalister fra Amerika og Storbritannia mangler den pragmatisme som den angelsaksiske kulturen en gang var berømt for. De er blitt dogmatiske, nidkjære, ideologiske soldater som har byttet ut journalistikken – søkingen etter virkeligheten – med propaganda.
Journalistikken er nedrakking på USAs folkevalgte president 24/ – selv når han representerer nasjonen og skaffer store kontrakter som gir arbeidsplasser hjemme.
Det er brønnpissing for åpen scene. Hva tenker saudierne om liberalere?
Besøket kan få større betydning enn man skulle tro. Saudierne er ikke dumme, de ser hvem som står deres interesser nærmest. Hvem de kan gjøre forretninger med.
