Gjesteskribent

Å finne gamle oppslagsverk og lærebøker på bruktbutikker er interessant for religionsforskere.  Selv et tidsrom på 30-40 år er mye innenfor et religionsvitenskapelig perspektiv. Faktagrunnlaget har endret seg dramatisk, det samme gjelder også metoder innenfor faget.

Den boken jeg fant forleden på en bruktforretning på Hadeland hette «Verdens store religioner», utgitt av National Geographic Society første gang i 1971, og norsk utgave kom i 1980, 1982, med forord av Per Lønning, noe jeg kommer tilbake til senere.

De enkelte kapitler var skrevet av internasjonale kapasiteter, og den norske utgaven gjennomgått blant annet av Per Lønning og Kari Vogt. Dermed var kapitlet om islam kvalitetssikret, må vi tro.

Det interessante med denne utgivelsen er ikke bare boken i seg selv, men den er altså utgitt i et tidsrom da en rekke av våre nålevende religonsforskere var studenter. Betydningen av dette sier seg selv.

Fremstillingen av hinduismen gis en grei omtale, og interessant fortsatt, og forfatteren har tilstrekkelig utenfraperspektiv til å kritisere en del uheldige sider og utvikilingstrekk ved religionen, for eksempel det helt forkastelige kastesystemet, som blant annet Gandhi sterkt kjempet mot, og kastesystemet ble senere forbudt, men praktiseres i en viss utstrekning fortsatt på landsbygda og enkelte delstater.
Hinduismens lære om den ene Gud, Brahman, det Høyeste vesen, Guden over alle guder,  kilden til alt liv, minner om trekk vi finner igjen i kristendommen. Men forøvrig finnes det tusenvis av guder, de tre viktigste er treeningheten: Brahma skaperen, Vishnu beskytteren og Shiva ødeleggeren.

Menneskene lønnes i dommen for sine gjerninger, hvilket kan medføre at du gjenfødes som slange eller rotte. Ikke helt heldig.
Det viktigste hos hinduene er at du ser deg selv i din neste, nokså likt altså det kristne nestekjærlighetsbudet.

Hinduismens ideer om karma har imidlertid vært en hindring for vekst og sanering av fattigdom, i sterk motsetning til den protestantiske pietistiske arbeidsmoral, og som både i følge Max Weber og senest Rodney Stark forklarer Vestens vekst og velstand. Det er altså likevel forskjell på religioner, og etter en lang periode med religiøs relativisme begynner de før så pluralistiske religionsvitere å innta et mer rasjonelt standpunkt til religionene, men her er ennå en vei å gå.

Da kommer vi til kapitlet om Islam og her blir fremstilingen straks en annen. Nå mangler tydligvis utenfraperspektivet. Men i tillegg er det historiske materiale forfatteren bygger på åpenbart mangelfullt. Jeg skal sitere steder i teksten, så kan leserne selv trekke sine konklusjoner, ut fra den litteratur og viten som i dag er tilgjengelig, og leserne vel kjent med. Forfatter her er Edward J. Jurji.

Etter først kort å ha beskrevet Muhammeds ungdom, så giftemålet med den rike Khadidja, og dernest utvandringen, hidjra, til Medina, skriver forfatteren:

«Historien beretter om  Muhammeds vågestykke i Medina som noe av det mest velllykkede i verden. Han begynte som flyktning, og endte ti år senere som den åndelige og politiske lederen av en ny stat…»

Hvordan dette «vågestykke» ble gjennomført av Muhammed sies det intet om! Hadde man på 1970-tallet ikke tilgjengelige historiske kilder som viser denne humane maktovertakelse?

På side 231 hevdes det at Muhammed ved sin oppførsel mildnet sosiale onder, og «bragte sine tilhengere en videre oppfatning av menneskelighet».
Videre: »Hans regler forbedret slavenes liv og kvinnenes vilkår»

Polygamiet ble iflg forfatteren betraktet som en selvfølge i et land der menn døde unge og kvinnene trengte beskyttelse. Men skilsmisse var tillatt, mannen kunne skille seg ved si «du er forstøtt». Forfatteren poengterer at kvinnenes økonomiske rettigheter likevel ble anerkjent.
Videre skriver forfatteren at Muhammed giftet seg med 10 kvinner før Koranen endret tallet til 4. Jeg trodde det var motsatt, og det var vel Muhammed selv som fikk innført at grensen på 4 hustruer ikke gjaldt «profeten»?

Forfatteren skriver rosende om Muhammeds krigsbragder:

«Kort tid etter hidrja, utvandringen (til Medina) begynte djerve muslimer å overfalle handelskaravaner fra Mekka som hevn for at byen motsatte seg Profetens forkynnelse».

Her blir fremstillingen sterkt tendensiøs, og også mangelfull. Hvordan kunne Mohammed godta at man ranet handelskaravaner og drepte mange, fordi de «motsatte seg proftens forkynnelse»? Dette opplagte tema problematiseres ikke av forfatteren, og det er merkelig at Kari Vogt kunne la noe slikt gå gjennom.
Det nevnes heller ingenting om at Mohammed og hans folk faktisk gjorde plyndringen av handelskaravanene til næringsvei, og at plyndringen gjorde Moa og hans hjelpere til rike.

Forfatteren forteller videre at Moa i år 628 inngikk en 10 års fredsavtale med sine frender i Mekka, men da nye tilhengere medførte at maktbalansen nå tippet i Mohammeds favør, brukte han et påskudd til å bryte fredsavtalen og angrep Mekka i 630 med 10.000 mann. Han vant da innbyggerne bare gjorde symbolsk motstand.
Denne nederdrektighet og sluhet omtaler ikke forfatteren, han skriver bare: «Muhammed red triumferende inn i sin fødeby».
Maktovertakelse beskriver forfatteren forøvrig slik:

..den ble et eksempel på skånsomhet for senere islamske erobrere…..Som den storsinnede seierherre Muhammed var, lyktes det Muhammed som ingen før han å forene de innbyrdes stridende arabiske stammene i et livskraftig fellesskap, det såkalte umma».

Av en eller annen pussig grunn nevner ikke forfatteren med et ord den skånsomhet som Muhammed utviste overfor de 3 jødiske stammer som bodde i Medina før Muhammed ankom byen og etter tur fordrev de, det vil si den siste stammen ble ikke fordrevet men mennene hugd hodet av, og kvinnene tatt til slaver.

Forfatteren, Edvard J. Jurji, avslutter sin fremstilling av Islam slik: 


«Historien gir svaret: en tro, livskfraftig den dag i dag, som en gang smeltet arabisk nasjonalisme sammen med hengivenheten for en enkelt Gud og skapte det mektigste imperium på jorden».

Men forfatteren kunne kanskje påspandert seg en setning om at dette imperium ble skapt ved sverdet og i svært liten grad ved ordet.
Vestlig ekspansjon blir ellers alltid fordømt som imperialisme, men så altså ikke med islam, her fremstilles ekspansjonen i positive ordelag.

Nå kommer jeg tilbake til Lønnings innledning. Han skriver:

«Som kristen har jeg ingen problemer med å godta at andre religioners livsutfoldelse er like oppriktig og tolker et like fundamentalt livsbehov som min egen. Jeg gjør ikke krav på noe fortrinn foran dem, især fordi Kristi evagelium gjør det av med alle fortrinn».

Er omvendelse ved sverd et fundamentalt livsbehov? Det er isåfall interessant religionsfaglig sett.

Neste artikkel om islam i denne boken er av en Thomas J. Abercrombie, som skriver i panegyriske ordelag «Om islams seierstog» i århundrene etter Muhammed.  Forfatteren skriver blant annet:

«Gjennom den mørke middelalderen i Europa skinte lyset fra islam og forente og stimulerte kulturer i mange land ved hjelp av handelssamkvem og det felles språket arabisk.»

Her reises ingen motforestillinger, og heller ikke han problematiserer den muslimske imperialisme og de voldsmetoder som ble benyttet. Han ser tydeligvis ikke forskjellen mellom en religiøs bevegelse og islams karakter som politisk ideologi.

Mitt store spørsmål blir etter dette: Hvordan var lærebøkene i islam forøvrig dengang  i 1980 her til lands? Er denne artikkelen instruktiv for læresituasjonen på det tidspunkt? Hvilke konsekvenser fikk den mangelfulle og ukritiske behandlingen av Islam ved universitetene våre?

Er situasjonen blitt bedre i dag? De fleste vil kanskje tro det, men når Gardells bok «Islamofobi» er blitt spesialfagspensum i islam ved UIT høsten 2012, synes skandalen komplett.