Sakset/Fra hofta

Bilde: Kronprins Mohammed bin Salman er Saudi-Arabias sterke mann. Tysk etterretning offentliggjorde en rapport der de advarte mot ham. De sa han var dumdristig og hensynsløs, et brudd med den forsiktighet Saudi-Arabia er kjent for. Her ved 50-årsdagen for kong Faisal Air College i Riyadh. Foto: Faisal al Nasser/Reuters/Scanpix.

Når en tidligere norsk ambassadør til Saudi-Arabia setter seg ned og skriver en bok med den megetsigende tittelen «Terrorens rike. Hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam» fremstår det umiddelbart som en aldri så liten sensasjon. Vi er ikke vant til at representanter fra diplomatiet uttaler seg i annet enn runde og veloverveide ordelag når man uttaler seg om det land man er stasjonert i.

Hva da med Carl Schiøtz Wibye? Han var stasjonert som ambassadør til Saudi-Arabia fra 2009 til 2014, og etter hva han har uttalt, søkte han seg dit selv da muligheten åpnet seg. I løpet av disse fem årene må tanken om etter hvert å skrive en bok ha modnet i ambassadørens hode. I hvertfall har han samlet mye informasjon i disse årene, også gjennom samtaler med frittalende saudiske kontakter.

Så dette er så absolutt veloverveid, det ligger et nitid arbeid bak boken. Men uttaler han seg som diplomater flest – i runde ordelag? Ingen kan beskylde ham for det.

Det har de siste årene utkommet to bøker som bør leses dersom man ønsker kunnskap om islams tilblivelse og hvorledes den påvirker samfunnet i dag. Først og fremst selvsagt Halvor Tjønns murstein av en bok – Muhammed. Slik samtiden så ham – som utkom i 2011 og som er en gjengivelse av de eldste skrifter sett med en historikers øyne. Og dernest Hege Storhaugs dypt personlige bok – Islam. Den 11. landeplage – som utkom i 2015, der hun på en mesterlig måte kombinerer sine kunnskaper om ideologien og religionen islam med sine personlige opplevelser i møte med muslimer av alle avskygninger. Boken slo ned som en bombe da den kom og opplaget nærmer seg 50.000.

Hvor kan vi så plassere Terrorens rike? Jeg vil si et sted midt i mellom Halvor Tjønn og Hege Storhaug. Carl Schiøtz Wibye starter på mange måter der Halvor Tjønn slutter og redegjør for islams utvikling fra de tidligste tider og frem til det skjebnesvangre møtet på 1700-tallet i den arabiske ørkenen mellom den dypt konservative misjonæren og fanatikeren Muhammed ibn Abdul Wahhab og den lokale landsbyhøvdingen Muhammed ibn Saud. Deretter følger vi historien frem til våre dager når den fremherskende ideologi er wahhabismen, og der overhodet i familien Saud er den ubestridte hersker over verdens eneste land oppkalt etter en familie – Saudi-Arabia. Samtidig fletter han inn egne opplevelser fra oppholdet, fra samtaler med mennesker han møtte og fra de lange turene han foretok på MC (!) rundt i det enorme ørkenlandskapet.

Det er mulig at schizofreni er en positiv egenskap for diplomater. For det kan ikke være lett på den ene siden å være sendemann til et så fremmedartet land som Saudi-Arabia og oppføre seg slik man skal gjøre når man representerer Kongeriket Norge, og på den annen side vite at landets ledelse ikke bare holder sin egen befolkning i et jerngrep men også er edderkoppen i et verdensomspennende nettverk som ved hjelp av nær sagt ubegrensede økonomiske midler søker å spre ekstremvarianten av islam – wahhabismen, også kalt salafisme – til alle land som mangler motstandskraft til å stå i mot.

Carl Schiøtz Wibye har gjort en kjempejobb med å avdekke dette edderkoppnettet. Han avslutter boken med å si at han ikke har skrevet et vitenskapelig verk, men det er ikke langt i fra at han har gjort nettopp det. Han har systematisk tatt for seg land etter land og redegjør grundig for hvorledes whahhabismen har spredd seg som kreft i samfunnet, godt smurt av saudienes oljepenger. For hvem takker nei når arbeidsløs ungdom uten håp om en meningsfylt tilværelse lokkes med betalt opphold på et universitet i Saudi-Arabia, mens det skal bygges kultursentre i hjembyen – betalt og drevet av saudierne. For senere å oppdage at de samtidig må gi avkall på sin egen kultur, at egne minnesmerker knuses og kvinnene jages inn bak sløret. Rundhåndet bruk av oljepenger har lett for å glatte over eventuelle konflikter som måtte oppstå – når donasjonene til engelske universiteter nærmer seg 1 milliard pund kan åpenbart også akademia se gjennom fingrene med mye. Du biter ikke hånden som fórer deg.

Heller ikke vi i Norge slipper unna whahhabistenes oljesmurte misjonering. Hvor mye som slipper gjennom er ikke mulig å si, men Carl Schiøtz Wibye nevner spesielt episoden der det muslimske trossamfunnet Alnor Senter ba om tillatelse til å motta 20 millioner kroner fra en saudisk privatperson til å bygge verdens nordligste moské i Tromsø. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre satte den gang foten ned, for som han sa – «jeg vil ikke være dommer for hvilke skoler eller retninger i islam som etablerer seg i Norge. Vi har religionsfrihet. Dette handler om hvilke lover som finnes i landet der pengene kommer fra.» Ære være ham for det, ellers hadde vi vel hatt en betongkoloss av en moské i Telegrafbukta, som en mulig tredje attraksjon for turistene ved siden av nordlys og hvalsafari.

Det som er skremmende er at de ikke hadde ikke behøvd å spørre – det er intet problem å overføre penger fra Saudi-Arabia til en norsk bankkonto, det går på dagen.

Hva er så bokens styrke og hva er dens (om noen) svakheter?

Styrken ligger helt klart i den systematiske oppbyggingen, med klare temaer og underkapitler kombinert med et meget oversiktlig innholdsregister både temamessig (foran) og alfabetisk (bak) som gjør det lett å finne frem til de forskjellige emner som drøftes av forfatteren. Og det er et meget omfattende register over fotnoter som gjør det enkelt å gå til kildene dersom man ønsker dette. Bra! Men boken har slik jeg ser det også noen klare svakheter.

Det som etter en gjennomlesing slår meg er at Carl Schiøtz Wibye anser whahhabismen eller salafismen som en avart av islam som bygger på en selektiv tolkning av versene i koranen. Samtidig er han slik jeg forsto ham da boken ble presentert på Stopp Pressen den 9. februar stort sett enig med Hege Storhaug i hennes skille mellom Mekka- og Medina-islam, der Mekka-islam følges av de som inntar en spirituell tilnærming til islam dvs. behandler den som enhver annen religion mens Medina-islam skriver seg fra Muhammeds voldelige periode etter han ble jaget fra Mekka til Medina. Koranen inneholder derfor en rekke vers som er innbyrdes selvmotsigende, og da er det et anerkjent tolkningsprinsipp at de siste versene dvs. fra Medina-perioden abrogerer eller overstyrer de tidligere versene fra Mekka-perioden (arabisk: nashk). Hvis vi følger dette tolkningsprinsippet så er wahhabismen eller salafismen i sitt vesen ingen avart eller variant av islam – det er i bunn og grunn det opprinnelige islam.

Dernest synes jeg forfatteren kunne ha tatt for seg Vestens og da særlig USA’s synder, som til de grader har lagt forholdene til rette for at wahhabismen under dekke av religionsfrihet har kunnet bre seg slik den har gjort. Problemet er selvsagt at saudierne i alle år har vært verdens største produsent av olje, som Vesten har hatt et nødvendig behov for. Det sier sitt at USA’s daværende president George W. Bush kort tid etter angrepet på USA den 11. september 2001 der 3000 amerikanere mistet livet ble observert røykende sigar med Saudi-Arabias ambassadør på en balkong i Det Hvite Hus mens det eneste fly som fikk tillatelse til å ta av mens luftrommet over USA var stengt, fraktet saudisk ambassadepersonell ut av USA. På dette tidspunktet visste amerikanske myndigheter at 15 av de 19 flykaprerne var saudiarabiske statsborgere. Vi i Vesten har derfor lagt alt til rette for at wahhabismen kunne utvikle seg og få så frie tøyler som den har fått.

Hvordan ser så tidligere ambassadør Carl Schiøtz Wibye på fremtiden – er det noe håp om bedring i sikte?  Det er vel her diplomaten i ham viser seg når han uttrykker et lønnlig håp om at den yngre generasjon i Saudi-Arabia som har tilgang til vestlige medier vil kunne reise seg og få Saudi-Arabias tyranniske styre representert ved kongefamilien Saud på andre og bedre tanker. Jeg har mine tvil – folket har til alle tider gladelig latt seg undertrykke bare de herskende eliter ga dem tilstrekkelig med brød og sirkus. Og med de enorme rikdommer kongefamilien besitter vil det være nok brød og sirkus til å holde det gående i uoverskuelig fremtid.

Hva blir så min konklusjon – kan jeg anbefale boken? Ja, så absolutt. Carl Schiøtz Wibye har skrevet en bok som vil være en skikkelig eye opener for de som har interesse av å vite hvordan saudiarabiske salafister sprer sin ondskap som kreft i våre åpne samfunn. Du skal kjøpe den for å bli opplyst og deretter låne den bort til en venn som svever i den villfarelse at islam er som alle andre religioner og at innerst inne vil vi alle hverandre vel. Slik er det desverre ikke.

 

Terrorens Rike
Gyldendal Norsk Forlag, 2017
Kr 399,00