Gjesteskribent

Vesten grep inn i Midtøsten, men ante ikke den gangen at Midtøsten kom til å komme til Europa og Vesten. Her Ibn Saud med Percy Cox og Gertrude Bell. Europa må pga globalisme og innvandring forholde seg til tankesystemer som de ikke har forutsetninger for å forstå.

Vi kan gråte av det primitive barbari vi har sett de siste fem årene i Midt-Østen. Verdens sunni-befolkning, majoriteten blant muslimer, bør mer enn noen kjenne bakgrunnen til fenomenet IS. Svært mange sunnimuslimer har støttet dem – og nesten like mange vil fortsatt respektere dem.

Av verdens samlede muslimske befolkning  på 1,7 milliarder mennesker  er 87 – 90 prosent sunni-muslimer, ifølge Pew Research Center. I antall er sjiamuslimene en langt mer beskjeden gruppe, men med ubeskjedne ambisjoner. De befinner seg i noen av kjerneområdene for dagens islam. Mellom 68 og 80 prosent av dem bor i fire land: Iran, Irak, Pakistan og India.

700 års grotid for jihad

Det har tatt over 700 år å videreutvikle de ondeste utvekster av profeten Muhammeds lære.
Dette er med på å forklare standhaftigheten og styrken i den utbredelse IS har fått både i Midt-Østen og i mange vestlige salafist-samfunn, hvor det «renhetsdyrkende», imperialistiske og krigerske jihad-fenomenet har vokst seg sterkere.

Som forfatteren Hege Storhaug så riktig har beskrevet det, var det Medina-skolen som ble stående som den rette lære i denne tradisjonen på 1300-tallet. Ikke Mekka. Ørkenkrigere som Taymiyyah og Wahhab – flere hundre år etter Mohammed – foraktet moderniteten. Wahhab foraktet det «pompøse, kunstige, tobakksrøkende, hash-nytende trommeslageri» blant de adelige i Egypt og det Osmanske rike, skriver den amerikanske journalisten og forfatteren Steve Coll.

Det var «den lærde» Ibn Taymiyyah (1263 – 1328), som først erklærte krig mot alt som smakte av shia-islam, sufisme og gresk filosofi.

Ibn Tamiyyah, grunnleggeren

Taymiyyah var renhetens første store talsmann etter Mohammed.

De renes lære er med andre ord modnet. «Modenheten» ga  ideologisk tyngde til «Daesh» – som IS kalles på arabisk. Det dreier seg om en ideologisk og moralsk rettferdighetsfølelse, hvis styrke og omfang ennå ikke er gått opp for oss. Vi lever i våre overmette, vestlige samfunn, hvor wahhabismens forhatte modernitet utfolder seg daglig – som en selvfølge.

Herjet med kvinner og barn

Ørkenkrigeren Muhammad Ibn al-Wahhab (1703-91) startet den nyere tids videreføring av Taymiyyah-ideologien, rendyrkingen av Muhammeds lære.  Essensen i denne ideologien er skremmende. «De rene» tok avstand fra muslimers dekadente tendenser 1000 år etter profetens død. Deres stammekrigere i Nejd-ørkenen (Saudi-Arabia) herjet som de ville med kvinner og barn for å sette seg i «respekt» i landsbyene. Stammekrigernes renhet skulle tvinges på fattigfolk med makt – og med sverdet som våpen. Dette var å følge profetens lære.

Wahhab var en sann disippel av Taymiyyah. Begge trodde at profetens ti år lange opphold i Medina, frem til Mohammeds død i 632, representerte det ideelle muslimske samfunn – eller den gode tid, som den ble kalt. Det er dette som er salafismen i sitt innerste vesen, det krigerske opprør for renheten.

Salafismen i de renes land

I det sunnimuslimske Pakistan, hvis navn nettopp betyr «De renes land» – kan det uten videre gjenkjennes sterke salafistiske trekk og en uopphørlig statlig trang til å ta terror i bruk for å nå det religiøse, nasjonale mål: Renheten.

Den britiske forfatteren Karen Armstrong hevder at Wahhab og hans beduiner markerte startpunktet. Men jihad-salafistene i islam har hatt mye lengre tid på seg til å rendyrke sin lære. Det tok flere hundre år og mange tilbakeslag å nå frem til det fremgangsrike «kalifatet» som IS med grusomhetens energi ville innføre i stor skala.

Slik skulle IS, frem til i dag, nitid følge profetens lære. De regnet med å ha god tid på seg.

Linjen fra Ibn Tymiyyah til Ibn al-Wahhab og videre til «kalifen» i dagens Syria og Irak, Abu Bakr al-Baghdadi, har over lang tid vært tindrende klar. På tidslinjen er det fire-fem hundre år fra den første til den andre av de to – og deretter ca. tre hundre år til den tredje. De mest bokstavtro av «profeten»s  1,7 milliarder tilhengere  vil alltid ha god  tid på seg.

Kalifatet har i noen år vinket i det fjerne. Noen – også i vårt eget land – tror fortsatt på at det skal bli den dominerende statsform i verden.

Av Einar Kr. Holtet

Journalist og forfatter

 

Artikkelen er en bearbeidet versjon av en artikkel som tidligere er trykket i avisen Dagen.


 
Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.