De kommende månedene vil slaget stå om virkelighetsforståelsen. Diskusjonen vil dreie seg om hvilken verden vi forstår ordene og handlingene i.

Presis. Ordene er Harald Stanghelles, politisk redaktør i Aftenposten. Hvilken verden vi forstår ordene og handlingene i er hva det dreier seg om. Journalister er premissleverandører for virkelighetsforståelsen. Leverer de? For Stanghelles egen del er svaret nei.

Journalistene tar noen skritt frem, og så rygger de tilbake. De kan neppe være klar over hvor avslørende det er. Kanskje tror de fremdeles at de er konger på haugen og besitter en innsikt ingen andre har. Beklager, slik er det ikke lenger. I dag er det slik at andre enn journalister bruker langt mer tid og krefter på å sette seg inn i sakene. Det synes.

«Langt fra Twin Towers til Tøyen»

Stanghelle er ikke imponert eller skremt av de fire han så i tingretten fredag og lørdag. Han setter dem i kontrast til Al Qaida, og ser at dette er snakk om skakkjørte ungdommer mer enn internasjonal terror.

Likevel er det ikke den internasjonale terrorens organiserte kynisme som kan leses på og mellom fengslingskjennelsens linjer. Det er langt fra Twin Tower til Tøyen – og nettopp dette synes så viktig i denne saken.
I klartekst betyr det at et våkent politi har en sak, men ikke en spesielt god sak. Med det menes at en eller kanskje to av de fire siktede kan bli dømt for en forberedelse til terror, men at det skal bli meget vanskelig å bevise at den organiserte konspirasjonen var et etablert faktum. Og det er jo nettopp den organiserte konspirasjonen som skiller altomfattende terror fra det skakkjørte opprøret.

Stanghelle konstaterer at politiet får en vanskelig jobb og bidrar selv til det med sin ordbruk: Altomfattende terror er ikke hva vi har sett den senere tid: Det er små celler av ungdommer som er radikalisert og på egen hånd finner sammen. Hvor seriøse de tre andre er, er for tidlig å si. Men å kalle hovedmannen for «skakkjørt opprører» lyder nesten som et defensorat.

Stanghelle elsker å befinne seg i midten og være den moderate, balanserte. Men i dette tilfelle velger han avslørende ord. De er rett og slett helt på siden av hva vi ser.

I rettssal 250 i går ettermiddag så vi mer til den destruktive samfunnsforakten enn til den rystende kynismen som leder frem til de dramatiske terrorhandlinger som bestemmer verdensdagsordenen. For de fleste av oss var det vanskelig å mane frem den frysende uhyggestemningen i møtet med de fire på siktedebenken.

Stanghelle lyder som en ungdomsklubbarbeider som later som om guttene bare driver med pøbelstreker. Han skaper et inntrykk av skakkjørte, les: forvillede unge (på 29 år!), mens de virkelige terroristene er fylt av «rystende kynisme». Distinksjonen virker søkt og patetisk når man leser om hovedmannens rulleblad og uttalelser. Han synes snarere å ha vært en tikkende bombe.

Så begynner Stanghelle å snakke om retssystemet, at vi skal være glad vi lever i et rettssamfunn. Det samme gjentok han til det kjedsommelige om mulla Krekar. Påtalemyndigheten forsøkte gjentatte ganger «å ta» Krekar, men ble gang på gang stanset av en dyktig advokat som spilte på mediene og presset regjeringen tilbake.

Hvis systemet er bygget slik at det tjener til å beskytte terrorister, er jeg ikke like sikker på om det er noe å være stolt av.

Regler og bestemmelser som skulle beskytte de svake mot overgrep og misbruk, utnyttes for alt de er verdt av terrormistenkte, og også enkelte asylsøkere og familiegjenforente. Pressen skriver utelukkende om ofre. Stanghelle tar et skritt i den retning når han skriver om «skakkjørt opprør». Det er unnskyldende.

Stanghelle kommuniserer at han ikke greier å ta dette inn over seg. Han vil bagatellisere. Men samtidig åpner han for forståelse og unnskyldning av handlingen, og legger ut argumenter forsvarerne helt sikkert vet å utnytte. Da er det ikke lett å være dommer. Man forsøker å pense saken inn på et spor som tar den ut av sin rette kontekst.

I går signaliserte Oslo forhørsrett at denne saken skal tas på alvor. Samtidig som kjennelsen skaper en distanse til det vi nå karakteriserer som organisert terrorisme.

Det er en forskjell vi skal være glad for. Både fordi det viser et rettssamfunn som ikke lar seg blinde av terrorhysteri, og fordi det fortsatt er langt fra Oslos gjenger og til bin Laden.

Stanghelle hadde ikke vært Stanghelle hvis han ikke helgarderte med den siste setningen.

«Mer enn tomme ord og løsprat»?

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂