George W. Bush har gitt støtet til den største endringen i Midtøsten siden Napoleon landet i Egypt. Så voldsomt er sjokket, for Irak og hele regionen. Alle kulene på biljardbordet er i bevegelse. Forstår vi rekkevidden, greier vi beholde perspektivene?

Det er et paradoks at norske medier har inntatt en moraliserende, fordømmende holdning til Bush. Man vet best. Hans problemer registreres med skadefryd. Det beviser at kritikerne har hatt rett. Han er latterliggjort, fremstilt som dum, ensporet, uforstående, The Ugly American. På mange måter representerer han alt det vi hater ved vår egen sivilisasjon: kristen-fundamentalist, snerpete, avholdsmann, holder morgenbønn med medarbeiderne, snakker uten ironi om patriotisme, og de store ordene sitter løst: frihet og demokrati.

Vi kjenner bare forakt for denne idealismen, og ser på den som kynisk dobbeltmoral. Vi «vet» at virkeligheten er ganske annerledes: Beskrevet med ordene Olje og Abu Ghraib.

Men dermed «misser» vi den idealistiske dimensjonen ved neocons, som gjorde at Bush invaderte Irak. Det var et brudd med tiår av amerikansk realpolitikk.

911 gjorde det mulig å omforme politikken radikalt. Frem til da hadde stabilitet vært stikkordet. Nå så man at det var et bedragersk ord. Under overflaten hadde det vokst frem en politisk islam som ville styrte nasjonale herskere og fordrive USA fra regionen. Amerikanerne hadde mye å ta igjen.

Irak
Mange feil ble begått da man bestemte seg for å velte Saddam. Men for å forstå feilene må man også forstå motivene. De gikk ut på å innføre demokrati i Midtøsten.

Nå er ånden ute av flasken. Å skru utviklingen tilbake er umulig. Irak er i glideflukt forover, og ingen aner resultatet. Samtidig er utviklingen i Irak uløselig knyttet til hva som skjer i Iran og Syria.

Historien er full av det uventede, store eller små hendelser som får uante konsekvenser, av typen skuddet i Sarajevo. Når alle brikkene er i bevegelse vil mulighetene for det uventede være mye større. Hendelser som ellers ikke ville ført til noe, kan plutselig anta store dimensjoner.

Slik tror jeg man må forstå striden om karikatur-tegningene i Danmark. At saken har fått slike dimensjoner skyldes Irak-effekten i Midtøsten.

Det skjedde ikke av seg selv. Det krevde en innsats fra de danske imamene. De tente lunten. Klimaet var allerede eksplosivt. Slik ble profet-striden en katalysator for dypere uro.

At det ble Danmark som ble syndebukken var en tilfeldighet. At effekten ble så sterk skyldtes også at Danmark hadde en regjering som ikke ville bøye av.

Selvfølgelig ville Anders Fogh Rasmussen gjort ting annerledes, nå som vi sitter med fasit i hånd. Men denne prinsippfastheten har også ført til at verdikampen mellom demokrati og teokrati er blitt illustrert for en hel verden.

Det burde vi takket danskene for. I stedet henger vi dem ut.

Kanskje det er vi som står på sidelinjen? Det smaker litt ibsensk av dette susjettet. Kanskje vi ikke har vært fremsynte og kloke med vårt både-og? Er det heller en tilskuer-posisjon vi inntar? Som lar andre handle og ta initiativet? Kanskje det er danskene som uforvarende har havnet i den historiske smeltedigel og har vist seg situasjonen voksen. I mine øyne har danskene snarere noe heroisk ved seg ved at de har stått oppreist i stormen.

Alt fordi Bush ville slå «kjeglene» over ende og starte et nytt spill i Midtøsten.