Kommentar

Muhammed-striden har virket som en katalysator som vever våre samfunn sammen med utviklingen i det utvidede Midtøsten på en helt annen måte enn før.

Tidligere var det terror på europeisk grunn. Nå er det på kulturens felt, og det er langt mer uoversiktlig, utflytende og åpent for fortolkning.

En terrorhandling er en klart definert hos de aller fleste. Men profet-striden er utydelig, mer kompleks.

Det mest vesentlige synes å være at det er etablert en «rapport» melllom Europas raskest voksende minoritet og de muslimske landene. Budskapet i denne kanalen har tendert mot det aggressive og konfronterende. De teokratiske og sekulære herskerne i regionen oppdaget at profet-saken kunne utnyttes politisk, og lot mobben herje. Massemediene er villige mikrofonstativer.

Det heter så fint at forbrukerne i Midtøsten må kunne aksjonere, like så vel som danske aviser må kunne trykke.

Men spørsmålet er hvordan en forbrukerboikott blir brukt. Er det bare ett våpen i arsenalet til politisk islam? Mye tyder på det.

Morgenbladets palestinske korrespondent Mohammed Omer skriver i siste nummer begeistret om at arabiske aktivister har oppdaget internetts muligheter. Fra en internettcafe organiserte de en boikottaksjon mot Google da søkemotorselskapet la ut en videosnutt om en mann som sprenger seg selv i lufta i en Golf Polo, uten at bilen blir skadet, under tittelen «Tysk ingeniørkunst mot arabisk teknologi». Ironisk ment selvsagt, men dypt krenkende ifølge egyptiske aktivister. Et bevis på at ord tolkes vidt forskellig.

Men mer betenkelig er at Omer glir over til å snakke om boikott-trusler mot en stor egyptisk mineralvannsprodusent, Ezi Mozi, fordi denne hadde laget en reklamefilm der jenter danser og hvisker navnet på leskedrikken henført.

De hadde vist tv-annonser i flere land i Midtøsten med nærbilder av unge kvinner som danset mens de hvisket produktnavnet på en forførerisk måte og gjorde provoserende bevegelser. Internettaktivistene forsikret direktøren for selskapet at hvis så åpenbart anti-islamsk reklame fortsatte, ville de føye Ezi Mozi til listen over amerikanske og israelske produkter som allerede ble boikottet. De fikk øyeblikkelig en unnskyldning, og de støtende reklamene forsvant.

Historien burde kanskje fått Omer til å tenke over hva internett og blogging brukes til i Midtøsten: boikott-aksjoner og sensur. Det er ingen grunn til begeistring. Egentlig stiller historien boikotten av danske varer i relieff, og viser at det ikke nødvendigvis er Danmark det er noe i veien med.

Hva vil slikt tankepoliti få å si for økonomien i Midtøsten hvis det får utbredelse?

For oss europeere sier det noe om at islamistene har oppdaget massekommunikasjonens og internetts muligheter til å drive selvjustis.

Trusler har en egen virkning, og næringslivet har ikke spesielt gode nerver. Det er kontinuumet av trusler, fra myke verbale i Danmark til de mer militante ord og handlinger fra Midtøsten, som samlet har en skremmende effekt. Imamer, mobb og regjeringer går hånd i hånd, og er umulig å skille fra hverandre.

Å løsrive diskusjonen om tegningene fra disse metodene er umulig, og det er nettopp kjeden av trusler som har fått Danmark til å stå fast, og Norge til å gi etter.

Historien om leskedrikkprodusenten illustrerer hva vi har i vente hvis vi gir etter.

Jeg skal ikke si sikkert «hvem som vant», men all praten om muslimenes følelser og ros av moderate imamer og kritikk av de radikale har etterlatt meg med en følelse av at storayatollah Sistani og abdul aziz al-Hakim like gjerne henvender seg til Norden når de ber om ro og beherskelse. Det er som vi er innlemmet i det samme offfentlige rommet som dem, og hvirvles rundt. Hvorhen?