Kommentar

Hvem skal få sette standarder for hva som er respektfull behandling av en religiøs bok eller et dødt menneske?

To tilfeller hvor en islamsk fortolkning clasher med en ikke-religiøs oppfatning, som vestlige samfunn er bygget på.

Det er paradoksalt: de vestlige samfunn som er stolt over å ha kvittet seg med religiøse hangups, viser stor vilje til å bøye seg for muslimers påbud og fortolkninger.

Det ene tilfellet gjelder behandlingen av Koranen. Hvis noen amerikanske forhørsledere har behandlet muslimenes hellige bok respektløst er det beklagelig. Men skal resten av verden godta en oppfatning av boken som er basert på et muslimsk syn: dvs. både at den er skrevet i evighet av Allah, og at den bare må røres ved på bestemte måter. Det forekommer meg å være en farlig innrømmelse. Men det er langt på vei det Pentagon har gått med på: hansker, to hender osv. Man redgjør for tilfeller der boken er blitt krenket; nesten ned på et nivå hvor den har falt i gulvet.

Om dette skriver Frida Ghitis:

One day, when historians study this first major war of the 21st century, they will scratch their heads in disbelief, wondering how it came to pass that Muslim extremists managed to intimidate moderates of every religion – including Islam – on every continent on earth.
The whole planet, it seems, twisted itself into knots trying to untangle the forces at work behind the retracted Newsweek story about desecration of the Koran. Journalistic practices came under attack, while experts on Islam tried to soothe the less erudite, not quite justifying, but more than thoroughly explaining why desecration of the Holy Book leads to mob rampage and murder in a Muslim society.
No question, insulting any religion is beyond reprehensible. It appears, however, that nothing is more reprehensible than insulting the Muslim religion. And the extremists now decide what constitutes an insult.

Det andre eksemplet er spørsmålet om en rettsmedisinsk undersøkelse av den unge norskpakistanske jenta som man mistenker kan ha falt som offer for et æresdrap. Hun ble gravlagt dagen etter at hun skal ha dødd.

VGs Kadafi Zaman er i Gujrat. Han skriver at det å grave opp den døde vil være en alvorlig fornærmelse og belastning for de religiøse følelsene til familien og befolkningen generelt. Ikke med ett ord signaliserer han at det faktisk er prisen man må betale for å finne ut sannheten om hvordan jenta døde. Dette er noe av essensen i konflikten mellom tradisjon og individ: vi setter individet høyere. Vi er ikke villig til å ofre sannheten om et menneskes død, fordi det vil kunne støte følelsene til bestemte mennesker. Zaman problematiserer heller ikke at familien, som hevder det var en ulykke, burde være interessert i å få lagt all tvil til side.

Hele saken hadde muslimsk intoleranse som utgangspunkt: familien til jenta godtok aldri ekteskapet fordi han hun giftet seg med tilhørte ahamdiya-retningen, som av Pakistans sunnier ikke anerkjennes som islam.

Det er dette som er sakens virkelig hårreisende bakteppe: her finnes ingen live-and let-live holdning.

Det er akkurat denne totalitære holdningen innen islam som idag utspilles i angrepene på shiaer i flere land. Det later til å være en bevisst strategi fra jihadistene å starte borgerkrig. De har nok av villige hjelpere.

Ting går så fort at man ikke rekker å reagere før man har gitt konsesjoner som kan bli vanskelige å ta tilbake.

For ytterligere å skape forvirring stiller begge parter med advokater som gir stikk motsatte versjoner: En av dem må lyve, men begge går med voldsalarmer og føler seg truet. Hvem skal man tro på? Hvordan skal en norsk politimann finne ut av floken?

Det drives et slags landnåm i det offentlige rom, der en gruppe tiltar seg særbehandling.

I Oslo tinghus startet aktor sin fremføring av anklagene mot mullah Krekar. I desember 2003 holdt Krekar åndelig veiledning i jihad over nettet: Krekar roste selvmordsbomberne mot amerikanerne, og sa han selv kunne tenke seg å bli selvmordsbomber i Oslo, hvis Allah ville det.

Krekar er spesiell. Men de to scenariene sier likevel noe om hvordan vestlige samfunn vikles inn i islams indre motsetninger.

Intimidated by extremists