Det var to bemerkelsesverdige ting ved at den unge Emma Raducanu vant US Open. Det første var seieren i seg selv. Det andre var de forutsigbare reaksjonene som fulgte.

Dette skriver Douglas Murray i The Spectator.

At Raducanu tilfeldigvis er født i Canada og er halvt rumensk og halvt kinesisk fører uunngåelig til at hennes triumf utnyttes i det politiske spillet.

Mayor of London Sadiq Khan proclaimed that the star’s story is ‘London’s story’ and showed the virtue of ‘diversity’. Other politicians and hacks joined him. A columnist from the Times declared that Raducanu’s victory showed that ‘immigration enriches us, and always has done’, while an ITV presenter said the win was a victory against ‘the haters’, as though there were well-known anti-tennis-prodigy forces out there.

This diversity, right here, is ‘the Britain we love’, he said. ‘Quite right,’ chimed in the Conservative MP Steve Baker.

Denne logikken burde medføre at de samme folkene burde juble over de nesten 1000 fremtidige US Open-vinnerne som krysset den engelske kanalen forrige uke, skriver Murray.

Etter syv tiår med stadig økende immigrasjon, klarer fortsatt ikke britene å diskutere innvandringen uten å falle inn i en todelt uærlighet. Men de som mener innvandringen er en katastrofe for landet, får ingen stemme i den offentlige debatten.

By contrast, those who like to pretend that all migration is an unmitigated good still have a clear run of it and make their claims largely uncontested.

Sannheten, som finnes i tomrommet mellom ytterpunktene, blir den store taperen.

Den samme uærligheten preget markeringen av 9/11. BBC sendte en lang dokumentar om terrorangrepet, hvor de ventet nesten hele programmet før de nevnte ideologien som førte til terroren. Netflix ga CIA skylden, som om terroristene ikke hadde en egen vilje. Så fordømte de amerikanere som protesterte mot planene om at en moske og et islamsk kultursenter skulle bygges på ruinene i New York.

En assisterende professor ved Syracuse University hevdet følgende:

‘We have to be more honest about what 9/11 was and what it wasn’t. It was an attack on the heteropatriarchal capitalistic systems that America relies upon to wrangle other countries into passivity. It was an attack on the system many white Americans fight to protect.’

«Heteropatriarkalske» USA, i motsetning til LGBTQI-sertifiserte islamister? Det er nesten ikke til å tro at det går an å si noe så dumt. Douglas blir sarkastisk, og antyder at Osama bin Laden ville blitt fornærmet av idiotiet til professoren.

You don’t spend years preparing to attack the great infidel satanic West only for some American professor to claim that you did it to oppose the heteropatriarchy. Not least because Osama was a big fan of the heteropatriarchy, though he might not have framed it in precisely those terms.

Noe lignende så vi også her hjemme. Vår utenriksminister skrev om den jihadistiske terroraksjonen uten å nevne islam. I stedet snakket hun om «fly som styrtet» og «blind terror», og det sedvanlige «vi må stå sammen».

Les også: Ine Eriksen Søreide snakker om «blind terror» og fly som «styrter», men nevner ikke islam

Vi markerte nylig at det var ti år siden vårt eget terrorangrep 22. juli. I ukesvis ble vi teppebombet med kronikker og debattinnlegg om «tankegodset bak». Det ble børstet støv av gamle myter om en bølge av angrep mot muslimer i timene etter hendelsen. At ikke en eneste hendelse ble registrert av politiet bryr man seg ikke om, sannheten er uviktig, målet helliger middelet.

To tiår etter 9/11 er vestlige ledere fortsatt ikke i stand til å forstå hva som skjedde. Akkurat som de samme lederne ikke virker i stand til å forstå også de negative konsekvensene som følger i masseinnvandringens fotspor.

Derfor aksepterer vi menn i kvinneklassen, selv i voldsomme idretter som MMA.  Derfor fremsettes påstander om at det finnes utallige kjønn med det største alvor. Sannheten fornektes, fordi eliten føler de ikke kan stole på folket.

As with almost every difficult area of our time, the thing is derailed by a decision to pretend that the public cannot be trusted with the complexities of the world.

It is perfectly plain to most people that a male-born person throttling a woman for sport does not constitute great societal progress. It is possible to hold this view without deciding to carry out a ‘genocide’ of trans people.

Det er derfor NTB ikke nevner at en syrisk 16-åring er blant de mistenkte for terrorplanene mot en synagoge i Tyskland. Det er som om de frykter at å nevne islam vil føre til en høyreekstrem voldsbølge. Eller at de fleste britene ønsket at Raducanu skulle tape, siden hun er innvandrer.

It is a great spur to the stupidity of our times, this. The presumption that the public cannot be trusted with facts or even discussion, and would prefer lies over truths about a world that most of us recognise is complex.

Som jeg har skrevet tidligere: Hvis våre såkalte «ledere» ikke stoler på sin egen befolkning, så ender det selvsagt med at folket mister tilliten til sine ledere. Tillit må være gjensidig, våre politikere gjør dette umulig.

Det er kanskje derfor de er så ivrige etter å skifte ut befolkningen?

Douglas Murray: Where has the truth gone?

Kjøp Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂