Så har det tatt seg opp igjen – debatten om muslimske særrettigheter og særlovgivning i Sverige. Medier og politikere velger naturlig nok å fokusere på den lille delen av disse særrettighetene der fire av ti svensker ifølge meningsmålinger kan tenke seg å støtte muslimenes krav, nemlig behovet for å innføre et forbud mot brenning av koraner.

Kravet om å klassifisere «koranbrenninger» som «hets mot folkgrupp» (HMF) og dermed gjøre det til en forbrytelse å brenne boken som regnes som hellig for muslimer, høres nå stadig oftere i den svenske debatten. Tidligere har de fokusert på handlingene til dansk-svenske Rasmus Paludan, der han brente (eller truet med å brenne) kopier av Koranen ulike steder i Sverige – og dermed forårsaket enorme protester og opptøyer. Under de såkalte påske-opptøyene 2022 (som egentlig burde kalles ramadan-opptøyene) ble over 300 politifolk og 14 sivile skadet, og eiendommer verdt millioner ble ødelagt da rasende muslimer – menn, kvinner og barn – valgte å gå amok. Skylden for opptøyene ble lagt på Paludan, alt etter prinsippet «hadde han ikke provosert muslimene, ville de ikke ha forårsaket opptøyer …».

Opptøyene delte befolkningen i to leirer: I det ene ringhjørnet de som mener at den svenske grunnloven må gjelde, at ytringsfriheten må forsvares og at de som bor i Sverige, må akseptere at de som lever i et demokratisk samfunn noen ganger føler seg krenket. I det andre ringhjørnet står de som mener at koranbrenning er «unødvendige provokasjoner», at de bør forbys fordi de «krenker muslimer» som deretter reagerer med vold og at samfunnet kan bli roligere dersom lovverket tilpasser seg muslimenes krav.

Det sistnevnte viser en klassisk svensk tilnærming til livet: «Vi vil bare ha fred og ro og ingen problemer. Kan vi ikke bare gjøre som de sier, slik at vi unngår konflikter og alt går tilbake til det normale ..?»

Men onsdagens koranbrenning, da eksil-irakeren Salwan Momika brente en koran utenfor moskeen i Stockholm for å protestere mot hvordan han og mange andre muslimer blir utsatt for religiøs tvang, har nådd langt utenfor Sveriges grenser. Flere land, deriblant Irak, Kuwait, De forente arabiske emirater og Marokko, har innkalt svenske ambassadører etter hendelsen. Torsdag ble Sveriges ambassade i Iraks hovedstad Bagdad stormet, og Irans utenriksminister har i et innlegg på Twitter kunngjort at landet «foreløpig» ikke vil ha en ambassadør i Sverige.

Under et spesielt innkalt møte i Jeddah i Saudi-Arabia søndag ble de 57 statene som er med i The Organisation of Islamic Cooperation (OIC) enige om at onsdagens brenning av Koranen i Stockholm var «en forkastelig handling» og at Koranen må beskyttes gjennom internasjonal lov. Boken som muslimer anser som hellig, må derfor beskyttes mot kritikk og såkalt vanhelligelse – også i ikke-muslimske land. Det er et krav som allerede eksisterer blant muslimske organisasjoner i Sverige og har blitt støttet av svenske politikere og opinionsledere. Men det må fortsatt være lov å kritisere og ærekrenke andre religioner.

At muslimske og islamistiske land – der alle som kritiserer islam eller dens såkalte profet risikerer døden – er rasende over svensk ytringsfrihet og svenske demokratiske friheter og rettigheter, er ingen overraskelse. Vesentlig mer illevarslende er det at det svenske Utrikesdepartementet (UD) fordømmer koranbrenningene. I en e-post skriver pressetjenesten til UD at den «på det sterkeste fordømmer» de «islamofobiske handlingene» som skjedde ved demonstrasjoner i Sverige, og at handlingene «på ingen måte reflekterer synspunktene til den svenske regjeringen». Expressen publiserer uttalelsen i sin helhet:

«Vi har noterat uttalandet från Islamiska samarbetsorganisationen.

Sveriges regering förstår till fullo att de islamofobiska handlingar som enskilda personer gjort sig skyldiga till vid manifestationer i Sverige kan vara kränkande för muslimer. Vi fördömer starkt dessa handlingar, som inte på något sätt återspeglar den svenska regeringens åsikter.

Brännandet av Koranen, eller någon annan helig skrift, är en kränkande och respektlös handling och en tydlig provokation. Uttryck för rasism, främlingsfientlighet och därtill kopplad intolerans har inte någon plats i Sverige eller i Europa.

Sverige har en grundlagsskyddad rätt till mötesfrihet, yttrandefrihet och demonstrationsfrihet.

Sveriges regering finner det djupt beklagligt att extremister och provokatörer söker så split mellan muslimer och icke-muslimer.»

Ikke overraskende er den dominerende oppfatningen til svenske medier og svenske politikere at koranbrenning er «unødvendige provokasjoner» som er «rasistiske» og «krenker muslimer» og derfor bør forbys.

La oss da leke med tanken om at Sverige forbyr koranbrenning (noe politimyndigheten i Stockholm faktisk gjorde, men så endret) i et forsøk på å skape fred i samfunnet. I praksis ville dette bety at Sverige ville innføre blasfemilovene som ble avskaffet i 1949. Det ville også bety at det kun ville være forbudt å krenke ting som anses som hellige for muslimer. Gjør dét Sverige roligere, tryggere og bedre?

Nei. Åpenbart ikke. Tvert imot.

Kravene om særlovgivning for muslimer i Sverige er ikke nye og begrenser seg ikke til et forbud mot å brenne en bestemt bok med grønt omslag. Allerede i 1994 inngikk Socialdemokraterna et samarbeid med Sveriges Muslimska Råd (SMR), som innebar at muslimske (og islamistiske) organisasjoner skulle få vedtatt politiske krav og få politisk innflytelse mot at medlemmene stemte på Socialdemokraterna.

I 2006 sendte daværende formann i SMR, centerpartisten Mahmoud Aldebe, et brev til alle svenske parlamentsmedlemmer der Aldebe krevde spesiallovgivning for muslimer i Sverige. Det handlet blant annet om at muslimer skulle sikres fri under muslimske høytider, garantert tilgang på muslimsk godkjent mat (halal), at det skulle bygges moskeer i alle svenske kommuner, at imamer skulle få undervise om islam i alle svenske skoler, og at muslimer skulle få opprette egne domstoler for blant annet familierett.

Snaut 20 år senere har Sveriges befolkning vokst gjennom to millioner innvilgede oppholdstillatelser der flertallet av innvandrerne kommer fra muslimske land, og store deler av denne kravlisten er i praksis oppfylt. Det er derfor sannsynlig at det bare er et spørsmål om tid før Sverige imøtekommer kravene til sine nye, religiøst pregede og til dels voldelige borgere ved å innføre blasfemilover. Salwan Momika, som brente Koranen sin etter å ha fått tillatelse til det fra Polismyndigheten i Stockholm, blir nå likevel etterforsket for hatkriminalitet – etter å ha blitt anmeldt av den samme myndigheten som ga ham tillatelsen …

Men: Hvis det er forbudt å brenne en koran, må vi sikkert også innføre de andre reglene angående Koranen som finnes i islam – nemlig å gjøre det forbudt å legge en koran på gulvet, oversette den, stille spørsmål ved innholdet eller la en menstruerende kvinne ta på boken?

Og ville kravene tie da – når svensk politi arresterer og svenske domstoler dømmer den som behandler *en bestemt bok* på feil måte?

Nei. Hvis det skjer, vil det være omvendt. Da vil antallet krav øke. Da vil det mest sannsynlig komme krav om forbud mot å eie hunder i muslimske områder, krav om at kvinner som oppholder seg i muslimske områder, må bruke hijab og «respektable» klær, krav om alkoholforbud, (nye) krav om rentefrie lån for muslimer, krav om (økt) kjønnssegregering og så videre. Alle som vil ha en anelse om omfanget av krav, kan lese listen over Aldebes brev, som du finner her.

Derfor er et forbud mot koranbrenning ikke bare kontraproduktivt for Sverige som et likestilt og demokratisk land, det er samtidig en sikker vei inn på skråplanet som fører til et stadig mer islamisert samfunn. Hvis vi ønsker å opprettholde et demokratisk Sverige, fritt fra religiøs tvang, er det i stedet bare én løsning: Brenn koraner på hvert gatehjørne. Avslå særlovgivning, forklar at ingen er tvunget til å flytte til Sverige og at de som føler seg krenket av svenske friheter og rettigheter, har mange andre land å velge mellom. Det er imidlertid bare ett Sverige, så la oss beholde det.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!