udi.logo

Hvis man vil konstatere at norsk utlendingspolitikk er hinsides enhver fornuft, holder det å kaste et blikk på hovedsaken i mandagens utgave av Aftenposten.

Og hvis man lurer på hvorfor den er så hinsides enhver fornuft, er det nok å merke seg sløvheten som holder avisen fra å problematisere informasjonen den selv formidler.

Forsidesaken opplyser om at flere syrere enn ventet søker familieforening.

På et halvt år har totalt 8.230 personer fått grønt lys til å til å komme til familien i Norge, viser Utlendingsdirektoratets (UDI) statistikk for 2016.

Det er det høyeste antallet på fire år, og mye av økningen skyldes et kraftig hopp i familiegjenforeningstillatelser til syriske flyktninger i Norge, som er mangedoblet fra i fjor.

Forventet av hvem? lurer man kanskje på. Jo, av UDI, hvis statistikker tydet på en lavere tilstrømning enn den rent faktiske. I det angivelig rasjonelle og opplyste Norge er det jo ikke lov til å prøve å se inn i fremtiden med å bruke noe annet grunnlag enn tall over fortiden – aller minst vett eller forstand.

Antall familiegjenforeninger er naturligvis for vanskelig å sette i relieff, for eksempel ved å opplyse om at det innvandrer én person på den måten for hver syvende nyfødte i landet – hvilket ville illustrere den økte offentlige forsørgelsesbyrden.

Norges største avis lar oss heller bli kjent med noen av dem. Vi får en gladsak om en gjenforent familie:

Naser Hassan (54) ble gjenforent med kona Gada Talla (38) og de fire barna i fjor. Da hadde ikke flyktningen fra Damaskus sett familien på to år.

– 29. januar 2015 var høydepunktet, den gladeste dagen i livet mitt. Før det ringte jeg familien min hver dag. På slutten fortalte barna mine at livet uten far er ikke noe liv. Etter hver samtale med dem, gråt jeg, forteller Hassan.

ANNONSE

Men hvordan havnet Hassan og familien i denne situasjonen? De flyktet fra Syria til Egypt i 2013, opplyser artikkelen. Så må man selv legge til informasjonen om at Egypt er et land uten krig, og at man opphører å være flyktning idet man kommer dit. Kanskje også at man i Egypt snakker arabisk, akkurat som i Syria, samt at religionen, kjøkkenet og klankulturen er omtrent som hjemme.

Derfra fortsatte Naser alene til Europa.

Javel? Hvorfor gjorde han det? Var det ikke fryktelig uansvarlig å la familien være igjen uten ham i Egypt? For å gjøre noe slikt, skulle man tro at det fantes veldig sterke beveggrunner.

Livet som alenemor med fire barn i Egypt var tøft for kona Gada.

– Det var den vanskeligste perioden i mitt liv. Jeg var alene, og måtte være både mor og far.

Barna mistrivdes med et dårlig skoletilbud. De gikk i klasser med opptil 100 elever i Kairo.

På dette tidspunktet var altså familien utenfor livsfare, og den levde i en slags normalitet som riktignok er stusselig etter norske standarder, men som er høyere enn den mange hundretalls millioner andre mennesker på planeten må leve med.

Ved å oppnå status som “flyktning” i Norge, fikk Hassan gitt barna større sjanser til selvrealisering:

– De hadde det ikke bra i Egypt. Det var dyrt å leie leilighet og jeg ville gi barna mine mulighet til å gå på en skikkelig skole og ta en utdannelse, forteller Naser.

Sett fra familiens side er dette naturligvis en glad historie, og den legges frem på en appetittvekkende måte for et ikke-muslimsk publikum:

– Den dagen Naser ringte og fortalte at vi skulle til Norge, var som id for oss – julaften, smiler Gada Talla.

Men sett fra de fleste andre synsvinkler, dvs. alle andre enn familiens egen, er dette en trist historie.

Det er en historie om en mann som på sviktende grunnlag – all den tid han var trygg i Egypt, og dermed ikke lenger var flyktning, men migrant idet han dro til Norge – har klart å bruke sine utvilsomme ressurser til å karre til seg fordeler andre i tilsvarende eller verre situasjoner bare kan drømme om. Det er en politisk, men først og fremst moralsk fallitt.

Det mest frastøtende ved det hele er at Hassan appellerer til medlidenhet med helt forutsigbare konsekvenser av sine egne valg:

– Ikke å være sammen med familien påvirker deg. 90 prosent av alle syriske flyktninger tenker først og fremst på familien sin. Det hjelper ikke at du er i et trygt land, hvis du ikke er sammen med dine kjære. Da er det tøft å følge med på nyhetene. Kanskje blir min familie ofre for neste bombeangrep, sier Naser Hassan.

Bu-fucking-hu. Men familien risikerte jo ingen bombeangrep i Egypt. Hvis det var så forferdelig viktig å være sammen med familien, hvorfor i all verden dro han til Norge, all den tid det “ikke hjelper” å være i et trygt land?

Hvis Aftenposten var en avis verdt sitt salt, og ikke et mikrofonstativ og en formidler av følelsespropaganda til støtte for i global sammenheng nokså bortskjemte personer, krydret med barnebilder som ville ha vært i strid med god presseskikk f.eks. i Italia, ville den selv ha gransket tingene under en kritisk synsvinkel.

I stedet er det alle “gode krefter” som slipper til for å sukre pillen:

Han har jobbet som både lærer og rektor i Syria, og håper å kunne bruke sin utdanning og bakgrunn i norsk skole. Gada er utdannet sykepleier. Nå vil hun lære norsk, videreutdanne seg og få brukt kvalifikasjonene sine i Skedsmo.

Hassan har tretten år igjen til pensjonsalderen. Skal tro hvor raskt han blir kvalifisert til å undervise i norsk skole? Hvordan er det egentlig med kvaliteten på syrisk lærerutdanning versus norsk? Mon tro om hijabkledde Gada kan stelle menn i sin norske sykepleiertilværelse? (Får barna deres leve som norske barn?)

Om Hassan og Gada skulle vise seg å bli storslagne gaver til det norske samfunnet, er det likevel misvisende når det fort blir til en indirekte fremstilling av at syriske veldferds- og selvrealiseringsmigranter er til samfunnets berikelse, når europeisk statistikk over utdannelse og yrkesdeltagelse viser at de overveiende ikke er det.

Det verste med de ti tusen historiene som finnes i tillegg til denne, er egentlig ikke den økonomiske prisen samfunnet betaler, selv om den er lovlig høy. Det verste er at de som har latt det skje, har gitt bort noe veldig dyrebart som ikke er deres eget, til noen andre som hverken har rett til det eller fullt ut er i stand til å verdsette det: en bit av Norge – ikke de innbilt gavmildes egen bit, de vet nok å raske til seg, men en bit tilhørende de uheldigste blant dem som er født og oppvokst her.

Når historien om masseinnvandringen en dag vil bli skrevet av personer som ser klarere enn dagens propagandaofre, vil de kunne konstatere at en av dens største kostnader var denne formen for splittelse av den opprinnelige befolkningen: en splittelse mellom folk og elite, mellom høyre og venstre, og ikke minst mellom tidligere venner og tvers igjennom familier.

I mellomtiden får man korte tiden med å lese snørr- og tårehistorier om katalysatorene for denne splittelsen. Aftenpostens overskrift til dagens hovedsak kunne mer passende ha vært: Hurra, vi gir bort landet! Det ville ha vært en presis oppsummering av toskeskapen.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629