Nytt

Mesteparten av nyhetene om krigen i Syria dreier seg foruten selve krigshandlingene om storpolitikk. Vi får høre mindre om menneskeskjebnene, ikke minst fordi det er svært farlig for journalister å oppholde seg i landet. Men heller ikke den humanitære situasjonen for de mange flyktningene i nærområdene hører vi noe særlig om.

En av dem som fulgte krigen i Syria helt fra starten av, den syrisk-italienske freelance-journalisten Susan Dabbous, ble i vår kidnappet av islamister og holdt i fangenskap en uke innen hun slapp fri, for siden å vende hjem til Roma. Fra hennes penn finnes en reportasje med beskrivelse av situasjonen for syriske flyktninger i Libanon, publisert i det italienske magasinet Vita.

En av opplysningene som fremkommer i reportasjen, er at flyktningene som bor provisorisk kunne ha skaffet seg en anstendig bolig til skarve 200 dollar pr. måned. Mon tro om ikke penger som brukes på f.eks. norsk asylforvaltning, kunne ha vært anvendt langt bedre i Syrias nærmeste naboland?

En primus til campingbruk, åtte skumplastmadrasser og en sekk med linser. Alt sammen viktige ting i denne provisoriske boligen. Men det første man merker seg med huset til Aisha, er fargene. Den yngste av de fire barna hennes krabber rundt omkring, i slalom mellom bena hennes og en haug med poteter klare til skrelling som skal holde sulten på avstand hos en familie på ti personer. Tepper, lakener, puter. Det blå, grønne og rosa danner en livlig kromatisk kombinasjon, som om den ville holde på avstand den største risikoen etter mange måneders flyktningeliv: depresjonen. Her finnes hverken oppvarming, rennende vann eller vinduer, men humøret er tilstede. Det ser ut til å være den eneste viktige forutsetningen for å holde ut.

Førti syriske familier lever på denne halvt desperate måten rett ved en moské under bygging i Arsal, en liten libanesisk by noen få kilometer fra grensen mot Syria. I hele Libanon er det kommet minst 107.000 flyktninger fra nabolandet, men det er bare de offisielle tallene fra FNs høykommissær for flyktninger. De virkelige tallene er svært forskjellige, det mest realistiske anslaget er minst det dobbelte, om ikke mange flere. Det varierer hvor lenge folk har vært her. Noen kom for ett år siden, og har mistet håpet om å kunne vende tilbake. Andre er kommet for tre måneder siden, atter andre er nettopp flyktet fra det n’te bombeangrepet i en krig hvis slutt virker fjernere og fjernere for hver dag som går. Slik lever de aller fattigste, de som ikke har råd til å betale en månedlig husleie på 200 dollar. De bor i konstruksjoner uten dører og vinduer.

Arsal ligger mer enn ett tusen meter over havet, og snøværet begynner tidlig på året. Store flak av plast er festet til den nakne murveggen, noen annen måte finnes ikke for å beskytte seg mot den kalde vinden. Leger uten grenser har registrert en økning i antall tilfeller av luftveisinfeksjoner, diaré og dermatitt hos barna som lever i slike usunne omgivelser. En av organisasjonens vanskeligste oppgaver er å gi flyktningene den medisinske hjelpen av såkalt sekundær nødvendighet, som hverken er garantert av FN eller de offentlige sykehusene, annet enn i de aller alvorligste tilfellene. Den som lider av anemi, høyt blodtrykk eller diabetes, er nødt til å betale for privat behandling. Tannleger, gynekologer, hudleger og psykologer er ren luksus her, og i øyeblikket er det bare en liten del av flyktningene som har slike muligheter, dvs. de som bor i store byer som Tripoli i Nord-Libanon, hvor Leger uten grenser arbeider på Zahara-sykehuset. Vannet gir opphav til fordøyelsesbesvær. Ordentlig drikkevann finnes kun på flasker. I de provisoriske husene som i Arsal kommer eneste vannforsyning fra cisterner. Rundt disse lever de mange personene uten arbeid sitt daglige liv.

«Mannen min er den eneste som arbeider,» forteller Aisha mens hun ammer minstegutten på et fargerikt teppe. «Han må forsørge fem kvinner: meg selv, søsteren min, og tre kusiner som alle er enker.» De fleste i Arsal jobber i steinbruddene. Månedslønnen til en manuell arbeider er ikke mer enn 400 dollar. Aisha er åpenbart ulykkelig over å måtte dele sine miserable ressurser med resten av familien. «Det er ikke alltid så lett å bli enige. Og etter ett år her har vi mistet den følelsen av frykt som bandt oss alle sammen. Nå må vi tenke på hvordan vi skal overleve i Libanon, hvor alt er dyrere og hvor pengene fra FN kun rekker til å kjøpe mat.»

Libanon er i ferd med å bli stedet hvor syriske besteforeldre på ny befinner seg i rollen som foreldre, idet de tar seg av foreldreløse barn. For tre måneder siden mistet åtte år gamle Mona moren sin i Qusair, en hardt prøvet by i nærheten av Homs. Faren hennes kjemper i den frie syriske hæren. Nå er hun i Arsal sammen med bestemoren, som også tar seg av barna i de andre familiene de bor sammen med. «Etter at hun mistet moren sin, har piken lidd av angst og gått i søvne,» sier den gamle kvinnen. «Om natten er jeg nødt til å binde den ene hånden hennes fast til meg selv, for hun kunne ellers gå ut uten at jeg merket det. Her finnes ingen dører, så hvordan skulle jeg høre henne?» Døren inn til oppholdsrommet deres er et slitent tøystykke som henger ned fra taket.

Det er heller ingen mangel på barn som har mistet begge foreldrene, men det finnes ingen spesialenheter for disse. De blir tatt hånd om av de nærmeste familiene. I øyeblikket finnes det ingen barnehjem her. Ei heller finnes det noen offisiell oversikt over hvor mange foreldreløse barn denne krigen har avstedkommet. I ly av denne usikkerheten er det oppstått tvilsomme organisasjoner som samler inn penger til «de foreldreløse syriske barna». Den sikreste måten å sende penger på, er gjennom velkjente organisasjoner som hjelper alle barn, ikke bare de foreldreløse. Eller man kan henvende seg til internasjonale organisasjoner som arbeidet med foreldreløse barn i Syria før krigen begynte, selv om nesten alle har sett seg tvunget til å avbryte arbeidet og forlate landet. I Damaskus er FN-kontorene for flyktninger (for det meste palestinske og irakiske) aktive, det samme er Terres des Hommes, TdH, som i første rekke konsentrerer seg om de aller minste barna. De sørger i hovedsak for melk og bleier. Hvilket slett ikke er enkelt i krig, hvor fabrikker er stengt og veier ødelagt, slik at det er stadig vanskeligere å sørge for forsyninger. Syrerne drar sin vei også av disse grunner. «Jeg kom hit fordi det ikke var noenting igjen i Qusair, og jeg ville ikke at barna skulle gå glipp av et skoleår,» forklarer en kvinne som står i kø for å få medikamenter ved Zahara-sykehuset i Tripoli. «De har ikke vært på skolen siden mars. Skolen deres er blitt en militærbase.»

Ifølge offisielle data er det bare 7000 syriske barn som er innskrevet på offentlige libanesiske skoler, altså en bitte liten del av dem som er kommet til landet. Ettersom halvparten av de mer enn 100.000 flyktningene er mindreårige, forstår man raskt at en svært stor andel går glipp av undervisning. Barna som ikke er registrert hos FNs høykommissær, kan dessuten ikke gå på offentlige skoler. Alternativet er at foreldrene sender dem til islamske privatskoler som er helt gratis. Det dreier seg om undervisning besørget både av politiske grupper som Det muslimske brorskapet, og humanitære organisasjoner som Syrian refugees coordination, en stiftelse som avhenger finansielt av det syriske nasjonalrådet, som er det viktigste opposisjonsorganet i utlandet. Timene finner sted om ettermiddagen og i helgene, idet man følger en turnus som skiller gjestene fra de innfødte. De syriske barna får gamle bøker hvor alle sidene med regimets propaganda er fjernet. Borte er fotografiene av Bashar al Assad, foruten sangtekstene som hyller ham. Foruten det ideologiske, er det virkelige problemet med det libanesiske skolesystemet bruken av fransk, som syriske barn ikke kan. Men det hender også at libanesiske og syriske barn går i samme klasse, som i Arsal.