Sakset/Fra hofta

Enhver kan tenke seg det, italienske aviser har skrevet om det lenge, og nå skriver også amerikanske aviser om det: Syrerne som klarer å ta seg frem til Skandinavia etter å ha forlatt det krigsherjede hjemlandet, tilhører de aller mest ressursterke medlemmene av befolkningen, og kan trekke veksler på gode forbindelser for å nå sine mål.

Mon tro når norske medier skal fortelle denne historien?

Wall Street Journal har stiftet bekjentskap med to personer som har forlatt Syria. Den ene – softwareutvikleren Mohamad Simo fra Aleppo, som dro etter at hjemmet hans ble ødelagt – har ved hjelp av 15.000 dollar og fem falske pass klart å komme seg til Sverige, hvor han har fått permanent opphold og et komfortabelt liv. En landsmann av ham sitter fast i Bulgaria etter å ha blitt lurt av smuglere.

Simos historie, som langt fra er enestående, kan ikke unngå å få en til å spørre seg om Norge eller Sverige bidrar positivt til noe som helst ved å ta imot hundre- eller tusenvis av syrere. For personene det dreier seg om har tilsynelatende hatt penger, kontakter, utdannelse, sluhet og flaks. Langt fra noen stakkarer, med andre ord.

Som USAs største avis skriver:

Tens of thousands of middle-class Syrians with enough money to pay for transportation and smugglers are trying to get to the continent’s wealthy northern states, lured by lenient refugee policies and the prospect of favorable living conditions.

[T]he Syrians trying to reach Northern Europe are largely from the nation’s educated and professional class. Some analysts say that could hamper Syria’s ability to rebuild after a conflict that the United Nations says has already claimed more than 100,000 lives.

Mens de fleste må ta til takke med en flyktningeleir i et naboland i påvente av at krigen slutter, kunne Simo reise til Istanbul. Derfra gjorde han flere mislykkede forsøk på å ta seg over til Hellas.

Hvorfor gav han ikke opp? Fordi han hadde familie med penger i andre land:

What kept him going was a steady stream of cash, wired to him at various points of his journey by family members in Saudi Arabia and the U.S.

Etter ankomst Hellas er neste skritt å forsøke å komme seg med et fly nordover.

After he was released from prison with a 30-day deportation order, he stayed in Athens and laid low for two months, he says. Eventually, he paid smugglers to get him a fake passport he hoped would enable him to board a flight to Sweden.

Fire ganger ble de falske dokumentene avslørt. Men til slutt lyktes han. Vel fremme i Sverige fulgte han en fremgangsmåte lært på nettet som gir ny mening til begrepet digitalt klasseskille:

The fifth time, in May, he says, he carried a fake Belgian passport and succeeded in flying to the Swedish city of Malmö. Upon arrival, he walked into the immigration office and asked for asylum, following instructions that he had found online. «It was remarkably easy,» he says.

Flyktningekonvensjonen og Sveriges åpen dør-politikk har altså i dette tilfellet fungert som en slags mobilitetsgaranti for en av de personene et land som Syria en dag ville hatt god bruk for. Pengene Simo brukte på å komme seg dit, kunne ha betalt tak over hodet for fem syriske familier i ett år i Libanon.

I Sverige er det ikke datamaskinprogrammering som venter ham. Simo vil nå åpne kaffebar.

Simos mindre heldige landsmann i Bulgaria – Fares Ayyub, som mistet familien i et bombeangrep – har tilsynelatende ikke høye tanker om landet hvor han er kommet i sikkerhet. Han vil også helst til Nord-Europa, og omtaler Bulgaria som «another kind of hell».

 

Northern Europe Beckons to Desperate Syrians