Innenriks

Det siste halve året har politikerne brukt uforholdsmessig mye tid og ressurser på asylanter som har fått avslag, men likevel er blitt i Norge, og nå i det siste på 10 000 syriske flyktninger.

Asylfamiliene det vises til i asylbarnsakene er familier som ikke oppfyller kravene til asyl. Det handler egentlig om at politikere sanksjonerer at asylinstituttet misbrukes. Saken handlet om 60 asylbarn. Hvor få familier vet man ikke fordi det av politiske grunner kun snakkes om asylbarn. Det vi derimot vet er at alle familiene det gjelder har fått en individuell behandling av asylsøknaden sin. Først en personlig behandling i Utlendingsdirektoratet (UDI) – så har man fått avslag og anket til Utlendingsnemda (UNE) – så har man fått avslag igjen – så har man motsatt seg utreise – så har man fått barn (de-som-aldri-har- satt- sin- fot- utenfor- Norge-barna) og så er man kommet til neste ankeinstans: Mediene.

Norske politikere klarer ikke å stå imot et velregissert mediesirkus med bilder av barn i skole og barnehage, klassevenner som uttaler seg på barns vis, en støttegruppe i lokalmiljøet og en historie om hvor godt barna snakker norsk og hvor velintegrerte de er. Ingen ønsker å straffe barn, men at en familie reiser hjem til det landet de opprinnelig kommer fra, der de har sine slektninger, der de snakker språket, der de forstår de sosiale kodene, der de deler samme religion og livsanskuelse – kan det virkelig kalles straff? Politikerne som presser på for at disse familiene skal få bli i Norge, arbeider i bunn og grunn aktivt for at asylinstituttet ikke skal respekteres.

De 10 000 syriske flyktningene brukes av opposisjonen i et kynisk spill mot regjeringen. Det er slett ikke pent å se velfødde politikere bruke en flyktningetragedie til egen politisk vinning. Media har latt Jonas Gahr Støre (Ap) spille førstefiolin, og han har villig spilt – selv om han i denne stortingsperioden ikke er tenkt å stå fremst på podiet. Mediene har sydd så mage puter under armene på denne mannen at han tidvis mister bakkekontakten. I sin egen selvtilfredshet tok han initiativ i flyktningesaken og inviterte de parlamentariske lederne til sitt kontor for et krisemøte om flyktningene. I Dagsrevyen samme kveld (22.04.) ble han behandlet som landets politiske leder der han ble gitt både første og siste ord i debatt med statsminister Erna Solberg (H).

KrF og Venstre utnytter også situasjonen, men fremstår likevel som mer ekte (og naive) fordi velgerne vet at dette er partier som faktisk lenge har ytret at de vil liberalisere innvandringspolitikken. Dessuten er de småpartier og har ikke media på lag i samme grad som Ap. De fremtrer mer som statister i Gahr Støres spill som redigeres av mediene.

Bildet av en smilende Dagrun Eriksen fra KrFs landsmøte med t-skjorta som ønsker alle 10 000 velkommen, inngir ingen tillit. Er dette virkelig nestlederen i et parti sittende i nasjonalforsamlingen – et støtteparti til regjeringen? Dagrun Eriksen i t-skjorta minner om en tenårings ungdommelige engasjement. Et naivt ønske om å redde verden – uten tanke på kostnader, prioriteringer og konsekvenser. Med andre ord – man har abdisert som politiker. Ingen av 10 000-partiene har så langt foreslått hvor det skal kuttes i budsjettene, eller hvor mye man eventuelt vil øke skattene for å finansiere kostnadene ved Syria-flyktningene.


tino-sanandaji-7574

For 10 000-partiene måtte tirsdagens Dagsrevy fortone seg som en kald dusj. Her har man ønsket å fremstå som godhetens apostler, og spilt uhemmet på egen fortreffelighet. Man har gjort det til en dyd å ikke gjøre jobben sin, for politikernes jobb er å prioritere. De skal konkludere ut fra variabler som kostnader og hvordan nå flest mulig av målgruppen. Istedenfor å prioritere har opposisjonen valgt å markedsføre 10 000 og egen menneskekjærlighet fremfor millioner av flyktningers behov. Men så får de altså passet sitt påskrevet av en som selv kommer fra en flyktningefamilie, økonomen Tino Sanandaji (bildet). Han arbeider ved Handelshøgskolan i Stockholm og ble intervjuet av Dagsrevyens Anders Magnus. Intervjuet ble introdusert med SSBs tall: På ti år vil 10 000 syriske flyktninger i Norge koste 20 mrd kroner. (For hele livsløpet en flerdobling).

-Bør Norge ta imot 10 000 syriske flyktninger?

-For den kostnaden som dere bruker på å ta imot 10 000 syrere, kan dere kanskje redde én million syrere. Og da er det faktisk umoralsk mot den millionen mennesker som ikke får hjelp.

Politikerne som har forsøkt å fremstå som humanitetens gullmedaljevinnere, blir skjøvet ut av resultatlista av en som selv har opphav blant flyktninger. Sanandaji ser ingen human politikk fra 10 000-forkjemperne. Han ser umoral.

Mest lest

En stille invasjon