Kommentar

Migranter som er ankommet Lesvos blir satt i karantene ute i det fri. 5. april. Foto: Elias Marcou/Reuters/Scanpix

Opponentene i Arbeiderpartiet mot partiets nei til å hente angivelig foreldreløse tenåringer i en gresk flyktningeleir, fikk et kontant svar fra partileder Jonas Gahr Støre forleden.

Den indre opposisjon hevder at det er brudd på Arbeiderpartiets arbeid for internasjonal solidaritet når partiet ikke slutter seg til maset om å hente barn i 20-årsalderen fra Moria-leiren på den greske øya Lesvos. Begrepet «barn» har vist seg å være svært så tøyelig, i mange tilfelle til over 20 år. Gahr Støre avviser anklagene. Han sier at å hente enkelte beboere ikke har noe med solidaritet å gjøre.

– Jeg går ikke med på å definere solidaritet utelukkende som å ta imot mennesker fra én leir i Hellas, sa Gahr Støre til Aftenposten og la til: – Vår hovedlinje må være å hjelpe der behovene er størst. Flyktningeleirene utenfor Europa er antakelig enda verre stilt enn Moria. Han understreker at det er mest solidarisk og mest rettferdig å hjelpe de, også barnefamilier, som står på FNs liste over kvoteflyktninger.

Gahr Støre stiller seg helt ut bak partiets innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhani, som har fått mye kjeft fra partifeller for de synsmåtene han presenterte i NRKs «Debatten» i forrige uke. Partiets innvandringspolitikk er i endring. Landsmøtet strammet til i fjor. Det har ikke alle i partiet fått med seg.

Jonas Gahr Støre har helt rett i at tilfeldig utplukking av beboere i tilfeldige leirer ikke har noe med solidaritet å gjøre, men er mer å synliggjøre en rolle som posør. Hvorfor akkurat denne leiren? Hvorfor ikke flyktninger i leirer i Asia? Hvorfor ikke ta imot nødstedte mennesker i Latin-Amerika? Svar: De er ikke muslimer og da får det heller være. Buddhister og latinamerikanske katolikker får bare bli der de er.

Stortingets minipartier, Ap-elitegrupper og Den norske kirkes topper opptrer som The Speaker i det britiske underhuset. Når parlamentsmedlemmene roper i munnen på hverandre og lager mase støy på de grønne benkene under Big Ben, gjelder det at husets Speaker ser deg. Talerliste finnes ikke. Poenget er «To catch the Speaker’s eye». Når ens blikk har nådd møtelederen, får den utvalgte ordet.

Slik er det også med omsorgsposørene i Norge. Det er de som godhetens apostler får øye på som ønskes inkludert i omsorgen. Dette kan variere. Av verdens 70 millioner flyktninger er det helt tilfeldig hvem som trekker vinnerloddet. Det er som i bingo: Alle kuler er like, men bare noen gir gevinst.

Det har overhode ikke noe med solidaritet å gjøre at det spilles bingo med menneskeskjebner. Når Norge som stat skal hjelpe vanskeligstilte mennesker rundt om i verden, og det bør Norge fortsette med, så må skattebetalerne være forvisset om at hjelpen når frem – og at den når dem som trenger den mest.

Da kan en ikke feste seg spesielt ved vanskeligstilte mennesker som tilfeldigvis får oppmerksomhet. I så måte får en konsentrere seg om mennesker som under FNs tilsyn har bodd i leirer i årevis. Asylinstituttet bør avvikles. Det oppfordrer til at folk uten nevneverdig beskyttelsesbehov, men godt med penger tar seg til Europa ved å holde liv i kriminelle bander som står for transporten. 10 av 12 som nylig ble hentet fra Moria-leiren til Tyskland viste seg å være tenåringsgutter fra Afghanistan. Deres ønske er ikke beskyttelse, men et sorgløst liv for europeiske skattebetaleres regning.

Solidaritet er å vise strukturert omsorg for de mange – ikke spille politisk bingo med gevinst bare for noen få.

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her. Nå kr. 250 eks. frakt.