Sakset/Fra hofta

Helge Lurås på standen til Ytringsfrihetsforbundet under Arendalsuka. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Det er mye man kan mene og si om Erling Marthinsens valg av profilbilde den 22. juli. Hendelsen gir rom for en bestemt tolkning, og det ser slett ikke bra ut, men spørsmålet er hvor stor vekt det skal tillegges Marthinsens egen forklaring, versus Twitter-venstres forestillinger. Forestillinger som har resultert i påstander om at Marthinsen og Resett er Breivik-sympatisører.

Resett har vært Norges søppelbøtte siden starten. En viktig samfunnsfunksjon som tilsynelatende går de fleste hus forbi. Kollektivet har alltid hatt et behov for en syndebukk, et sted hvor man kan legge fra seg skyld og skam. I det gamle testamentet hadde syndebukken en bestemt funksjon: Man tok en bukk, la all sin skyld og skam på den og sendte den ut i ørkenen for å dø. Dermed kunne man forbli uskyldsren. På mange måter har Resett bidratt til å holde kollektivet uskyldsrent. Samtidig som skylden legges bort, har Resett samlet kollektivet om en ytre fiende. En nødvendighet for å holde indre ro og konsensus.

Den 2. august raknet det. Resett adlød «guilty by association». Det indre samholdet og tilliten som er nødvendig for å overleve som kollektiv syndebukk, slo sprekker.

Som tidligere bidragsyter i Resett kan jeg konstatere at hverken Marthinsen eller Resett er Breivik-sympatisører, rasister eller nazister. Resett har et meningsmangfold og en multikultur offentlige arbeidsplasser bare kan drømme om. Likevel legitimerer Resetts frie ord venstreaktivister i å kalle blant annet Shurika Hansen for rasist, fordi hun driver islamkritikk. Alle som tar i Resett, er «guilty by association», men det hindret aldri bidragsytere i å bruke ytringsfriheten sin.

Den 2. august ble et vendepunkt, dagen da Resett kastet sine egne til ulvene. Helge Lurås legitimerer opposisjonens virkelighetstolkning og har dermed fraskrevet seg retten til å mene noe selv. Samtidig har han gitt de «uskyldsrene» tillatelse til å gå på klappjakt etter sine resterende medarbeidere og seg selv. Begrunnelsen Lurås gir, legitimerer meningsmotstandernes definisjonsmakt.

«Jeg kjenner Erling og vil gjerne tro ham på at det hele var en tilfeldighet. Men tvilen vil bestå hos mange, og det er svært viktig for Resett å ta fullstendig avstand fra Breiviks terroraksjon og alle andre ekstremister. For å rydde enhver tvil av veien om hvordan Resett stiller seg til 22. juli, har jeg etter samtale med Erling Marthinsen kommet frem til at vi avslutter samarbeidet med umiddelbar effekt.» (Resett)

Han samtykker i så måte i at Resett er en «rasistblogg». Ved å si opp Marthinsen, har Lurås renvasket Resett fra noe det ikke er, og dermed gir han motstanderne rett. Frykten for andres oppfatning og avisens omdømme står sterkere enn tilliten til hans ansatte og verdigrunnlaget avisen hevder å stå for.

Ytringsfriheten, retten til privatliv og opposisjonen til meningstyranniet forduftet på et blunk. Det er forunderlig at redaktøren drar en Geelmuyden og bøyer seg for det samme meningstyranniet som han hevder å bekjempe. Ekstra spesielt er det fordi Resett selv har vært hard i kritikken mot mobben som la seg etter Geelmuyden, men også mot Geelmuyden selv, som krøp til korset etter hetsen. I stedet for å forsvare sin medarbeider, har de kastet ham til ulvene.

Det er delte meninger om avgjørelsen til Lurås. Documents redaktør Hans Rustad publiserte «Ingen pardon for Resett-journalist» kort tid etter at Lurås annonserte Marthinsens avgang. Rustad er tydelig på at det hverken finnes noen unnskyldning eller noe rom for å benåde Marthinsen for hans handling:

Gjorde Marthinsen dette bevisst? Neppe. Prisen var for høy.

Leserne kritiserer redaktøren for ikke å forsvare sin medarbeider.

Men Lurås kan ikke ha det lett. Dette var det siste avisen trengte.
Vi som står på høyresiden, har mindre slingringsmonn enn andre medier i spørsmål som berører høyreekstrem terror. Slik er det.

Hvis man er et team, skal man forsvare hverandre. Men kravene til høyresiden er høyere. Marthinsens feil lot seg ikke gjøre god igjen.

Rustad har rett: Kravene til høyresiden og «alternative medier» er høyere enn for de fleste andre. Derfor er det desto viktigere at kollektivet på høyresiden utviser forståelse, toleranse og nåde med sine meningsfeller. Å være syndebukk og i tillegg bli utstøtt av sine «egne» er en tung byrde å bære. Alle kan gjøre feil.

Høyre-politiker og samfunnsdebattant Simen Sandelien tar Marthinsen i forsvar:

«Jeg har kjent Erling i over 25 år og anser han som en god venn.

Erling er fryktelig pessimistisk i sine analyser og mye tøffere i sin kritikk av vestens politiske styring enn jeg er. Men jeg vet med 100 % sikkerhet at han på ingen måte støtter Anders Behring Breivik eller bruk av vold. Erling er en hedersmann, og han ville aldri hatt noen interesse av å håne de etterlatte etter 22. juli.

Det er lett å se at folk reagerer på den bildedelingen han gjorde. Likevel har jeg i dag først og fremst sympati med min venn som har mistet jobben på grunn av en tabbe.
Jeg tror også mange kommer til å savne Erlings analyser. Han er svært belest innen både historie og filosofi. I tillegg har han alltid vært en selvstendig og uavhengig tenker med personlig integritet.»

Sandelien har selv «På facebook er jeg privatperson» i undertittel på profilen sin. Det sier noe om hva slags debattklima og hvilken heksejakt som foregår i det offentlige ordskiftet. At Resett da snur seg mot sin egen og bidrar til å legitimere en slik heksejakt, er forkastelig.

Problemet er at Resett innehar rollen som syndebukk uansett hva de gjør, og fram til det dukker opp noen andre som kan ta over rollen, vil den forbli Resetts. Det hjelper ikke hva Resett gjør.

Det sørgelige er at de har ofret en medarbeider, helt uten at det var nødvendig. For øvrig deres beste journalist og skribent, Erling Marthinsen.

Hvem vil skrive for Resett nå?

Les også:

 

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!