Kommentar

Terje Nordby er en gammel 68’er (Tramteateret) som i de senere år har spesialisert seg på popularisering av myter og legender og høstet en ikke ubetydelig suksess med det. Nordby er behagelig å høre på. Ikke minst musikken bidrar til å skape stemning og løfte minikåseriene.

Nylig startet Mytekalenderen opp igjen i NRK P2. Foredragene går 10.50 og i repetisjon 22.50 og legges også ut som podkast. Tilfellet ville at fingeren slo på radioen like etter at dagens «preken» var begynt, og som naturlig nok hadde som tittel: Påskefeiringens historie.

Nordby snakket om opprinnelsen til den jødiske og den kristne påskefeiringen. Han snakket om at da midnattstimen slo drepte Herren den førstefødte i hver eneste egyptiske familie. Slo dem ihjel. Lot blodet flyte. Det var de bildene han fremmanet, og jeg reagerte instinktivt: det lød som et blodoffer til en blodtørstig gud. Det er ikke slik vi er blitt fortalt om utgangen av Egypt. Det er tvert om en av de mest dramatiske og dypt bevegende frigjøringshistoriene vi kjenner. En founding myth for vestlig sivilisasjon. Det var ikke for ingenting at svarte i USA sang: Let my people go.

Folket er slaver under en grusom hersker. Han vil ikke gi dem rettferdighet. Han bryr seg ikke om at folket dør, først når hans egen førstefødte dør, gir han etter. Slik er Makten. Men Gud er større, rettferdigheten er større. Det er budskapet.

Men dette gjør Nordby om til et budskap om blodofring.

Ordrett sa han:

Den kristne påsken knyttes til Jesu død, den jødiske til slaktingen av egyptisk barn som bygger på den eldgamle ofringen av det førstefødte dyret og førstegråden i kornhøsten.

Med et par setninger greier Nordby å smette inn noen av de grunnleggende antisemittiske mytene, som er antimyter: De stiller verden på hodet. Utgangen av Egypt, den jødiske påsken, er ikke en historie om frigjøring, det er historien om blodofferet. Da vissheten om det jødiske var gått tapt i kristenheten, oppsto myten om at jødene trengte ikke-jøders blod til å lage påskebrødet.

Nordby tramper rett ut i den antisemittiske myten når han sier at «den jødiske (påsken) knyttes til slaktingen av egyptiske barn». Nordby er synkretistisk. Han elsker å trekke paralleller til fruktbarhetskulter. Men han sier at «den jødiske påsken knyttes til slakting av egyptiske barn». Dette er ingen glipp. Det er altfor alvorlig til det. Det sentrale i påsken er ikke «slakting av barn», det er befrielsen, og denne befrielsen er del av Den store fortellingen om vandringen i ørkenen og De ti bud. Stort nærmere går det ikke an å komme kjernen i vestlig sivilisasjon.

Men Nordby vil hugge denne tråden av, han vil gjøre det til et spørsmål om jødisk påske, og «slakting av barn».

Jeg tror jøder fryser på ryggen av å høre slikt. De kjenner det igjen.

Hvis noen vil gi Nordby slingringsmonn, så etterlater han selv ingen tvil om brodden i det som fulgte.

Påske som big business

Han sier at den jødiske påskefeiringen ble forandret i 622. Da skulle påsken feires i Jerusalem og kun der. Det skulle skje ved at blodet fra offerlammet ble smurt ut over offerstenene. Derfor oppsto en stor tempelkult, med salg av offerdyr, sauer og duer.

Nordby refererer Josefus som sier at så mange som 256.000 sauer ble slaktet. Normalt hadde Jerusalem 20.000 innbyggere. I påsken ble tallet tidoblet.

Så sier Nordby

Palestina er på Jesu tid som nå okkupert. Som nå er det forskjellige syn på hvordan man skal stille seg til okkupasjonen: væpnet oppstand eller fredelig løsning.

Jeg trodde ikke mine egne ører. På skjærtorsdags morgen skal anti-israelismen inn i dagens tekst: Israel som okkupant. Nordby nevner illustrerende nok ikke romerne med ett ord i hele sendingen. Men han bruker ordet okkupant, for å ramme dagens Israel. Det er giftig.

I det neste leddet sier han at diskusjonen går da som nå om hvilken form for motstand som er riktig: væpnet eller fredelig. Dermed legitimerer han Hamas. Ved å trekke den historiske parallellen normaliserer han en organisasjon som har utryddelse av staten Israel og antisemittisme i sitt charter.

Selvfølgelig er dette ikke noe Nordby snubler borti av vanvare. Han vet utmerket godt hva han sier.

Men det reiser noen alvorlige spørsmål: Når islamofile/palestinavennlige 68’ere blir gamle, ender de opp som religiøse antisemitter? Nordbys tekst gir grunn til å frykte en slik utvikling.

Det nye

For å presisere: Betegnelsen «okkupant» er en gjenganger. Det nye er at man knytter feiringen av jødisk påske til slakting av barn.

Da kan man snu på flisa og si: feiringen av påske i det avkristnede, antihumanistiske Norge anno 2010 skjer ved at gamle antisemittiske myter sauses sammen med anti-israelisme og serveres i den skattefinansierte statskanalen NRK.

At ingen i NRK har reagert før sending, sier noe om at forsikringer om å ta jødehat på alvor bare er munnsvær. Man produserer selv forestillinger som er en del av problemet.

Nordby var ikke ferdig. Han vil stille den revolusjonære Jesus opp mot okkupanten, underforstått: også dagens.

Jesus vandrer rundt i Galilea og taler til menneskene. Men når han drar opp til Jerusalem i påsken vet han at det er å søke konfrontasjon.

Yppersteprestene hadde monopol på handelen med offerdyr. De tok i tillegg renter på veksling og innkrevde tiende til vedlikehold av Tempelet.

-Sadukeerne sto for dette, partiet som okkupasjonsmakten støttet seg på. Titusenvis av mennesker skulle kjøpe duer til ofring. Betydelige midler sto på spill.

Da er det Jesus velter vekslerbordene og svinger svøpen: Min fars hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule.

Nordby fortalte at Jesus dagen etter gikk på Tempelplassen og fortalte en historie om vingårdsmennene.

De morderiske vingårdsmennene slår tjenerne Herren sendte til dem ihjel. Så pågriper de og dreper hans sønn. Hva vil vingårdseieren gjøre, spør Jesus og svarer: Han vil gjøre det av med vingårdsmennene og gi gården til noen andre.

Underteksten er uomtvistelig:

Israel var Herrens vingård, men ledelsen var fordervet.
Det nye Israel skulle ha nye ledere.

Jesus var vingårdens Herres høystelskede sønn. Dette var en Messias-proklamasjon. Det sydet i folkehavet. Hva tenkte myndighetene?

Det samme som enhver rådende makt ville ha tenkt. Men hvordan uskadeliggjøre lederen uten å forårsake spontanoppstand?

Nordby går deretter over til å snakke om Judas, og Det siste måltid, og hvordan nattverden har elementer av gresk ofring av førstegrøde og førstefødte.

Det skal danne en slags helhet.

Men langs denne veien har Nordby lagt igjen piler som peker i en helt annen retning.

Han snakker fortsatt ut fra den gamle forestilling om Jesus stilt overfor øvrigheten. Han nevner de religiøse myndigheter, men ikke de sekulære, selv om det var de som korsfestet Jesus. Derimot drar han inn dagens «okkupant». Helt åpenbart med en hensikt.

Er dagens Israel også fordervet, slik det gamle var? Spørsmålet følger logisk.

Skal denne vingården derfor fratas dem og overlates til andre?

Det var det samme Jostein Gaarder avsa dom for i sin famøse kronikk i 2006: «Dere fikk sjansen, og forspilte den. Forbered dere på et nytt eksil.»

Er det tilfeldig at man ser del av samme tankemønster? Begge er gamle venstreorienterte? Dette er deres fortolkning av samtiden.

Nordby gjenoppliver noe av den gamle protestantiske forestillingen om Jesus som opprører mot den jødiske øvrigheten. Hvilket han var. Men han var også jøde, og født inn i den jødiske tradisjon. Å snu Jesu ord mot jødene er essensen av gammel antisemittisme.

Alt dette er forandret etter Holocaust. Etter Holocaust går det ikke an å snakke om Israel som en vingård med fordervet ledelse. Det var det kristne Europa fordervelsen utgikk fra. De kristne kan kun komme til sannhet og erkjennelse ved å ta historien inn over seg, og i det inngår en stor gjeld til det jødiske og jødene.

Den som forsøker å bruke Jesu og profetens refsing av Israel og vende det mot etterkommerne av vårt eget Holocaust, er virkelig ute på ville veier.