Kommentar

Rafael: Skolen i Athen, med Platon og Aristoteles side om side. (1509-1511)

Universitetet med stor bokstav er menigheten av alle dem som ved hjelp av rasjonalitet og vitenskapelig metode forsøker å få kunnskap om og forstå verden, intet mindre. Det har intet budsjett, ingen infrastruktur og intet makthierarki, ingen hverken rektor eller direktør, men likevel har denne imaginære rasjonalitetens katedral en mer grunnfestet og uomtvistelig eksistens enn alle andre høyskoler og universiteter til sammen. De sistnevnte finnes som distinkte, reelt eksisterende institusjoner i alle land – særlig i dem med god økonomi og en ambisjon om å komme seg opp og frem i verden – de har mange ansatte med fine titler, gilde bygninger og store budsjetter, samt fremfor alt holder de seg med egnede klatrestativer for medarbeiderne i disses stadige streben etter å oppnå fetere kall og omverdenens anerkjennelse innen konkurranseformene som slike læresteder preges av. Alt dette til tross når de likevel ikke Universitetet til akslene. Skilnaden mellom Universitetet og universitetene er følgelig et lysende eksempel på «mind over matter»: de konkret eksisterende læringsinstitusjonene preges av verdslig kiv og kamp mer enn legfolk noen gang ønsker eller kommer til å få vite, mens idealet, det immaterielle Universitetet, bærer sannhetsprinsippene videre ubesudlet av alt svineri som hører det praktiske livet til. Det finnes og fungerer i alle sanne og ærlige forskeres, læreres og studenters ånd og sjel og har gjort så i over to tusen år. Platon m/kolleger ser i nåde til enhver som strever natt og dag på Universitetet.

Jeg skal nøye meg med bare étt lite eksempel fra universitetenes verden på hva som har skjedd etter som læresteder fant det viktigere å innordne seg tidsånden enn uhildet å søke etter og forstå sammenhengene som styrer det moderne livet. Gitt at jeg har mange tiårs fartstid innen «hard» biologi, så merker jeg fristelsen til å løfte frem litt av liksomvitenskapen som finnes innen også dette området – det er med sorg å melde nok å ta av – men jeg skal i stedet minne om en mer lettforståelig og åpenbart politisk hendelse: den nylige stemplingen av Sylvi Listhaugs og mange andres islamismekritikk som islamofob. Jonas Haugsvold hadde en utmerket gjennomgang  av stuntet, det vil si av professor ved HiOA, Anna Birgitta Nilsens innlegg på forskning.no med den talende overskriften: «Slik virker hatretorikken.»Man behøver ikke grave dypt i teksten for å skjønne hvem de hatefulle er; vi hører nok alle til i hatergruppen, mer enn hinter professoren, alle vi som finner det meningsfullt å omtale som «parallellsamfunn» følgene av muslimsk massemigrasjon til Europa.

Sære og selvopptatte professorer har alltid funnets – noen begavete og verdifulle, andre ikke – men dét er langt fra problemet her: Det skremmende er at professor Nilsen slett ikke er sær, iallfall ikke hva hennes meninger angår, men tvert imot fremstår som meget veltilpasset samfunnet. Hun er en av mange som kolporterer tidsriktig ideologi og politikk forkledd som forskning og dandert med ord hentet fra fagfeltets stammespråk. Det er riktig trist dét Nilsen og hennes likesinnede gjør, trist og skammelig, men akk så vanlig. De er universitetsansatte i tidsåndens tjeneste, men de har ikke og vil aldri få være seg stilling eller arbeidsplass ved Universitetet.

Professorenes øvrighetskolleger innen en annen skakkjørt organisasjon av tradisjonelt kulturbevarende og prestisjetung type, kirken – jo, det er bispekollegiet og den øvrige kirkeledelsen jeg snakker om – har i senere tid lagt frem en hel rekke bevis på at de ikke står tilbake for noen når det gjelder å blande fag med personlige oppfatninger i veiledningen av menigheter og folk. Oslos nyutnevnte biskop, Kari Veiteberg, er en av kirkens mange «varme» og «rause» som finner det naturlig å alliere seg med den politiske venstresiden for slik å være «inkluderende» og «hjelpe de fattige,» formodentlig i Mesterens egen ånd slik de selv ser saken. Jeg beklager å måtte si det, men de sekulariserte føleriene hun og svært mange andre prester bringer til torgs, etterlater intet inntrykk av å være genuint kristelige eller ens kristne, i alle fall ikke om man forventer seg at kirken skal legemliggjøre også en tung trancendent dimensjon, og det gjelder vel fremdeles, gjør det ikke?

Direkte komisk blir det når Oslo-bispens venstrelenende emosludder augmenteres av samtidige utspill fra to av hennes meningsfeller og kolleger. Herborg Oline Finnset, nyutnevnt biskop i Nidaros, stiller seg komplett uforstående til at noen kan oppfatte Den norske kirke som venstrevridd, hvilket blir forståelig når man hører at hun heller ikke ser noe kontroversielt i å invitere Palestinakomiteen inn i Nidarosdomen til en støttemarkering for palestinske lidende. «Palestinske kristne lider under okkupasjonen, og mange flytter ut på grunn av presset. Det gir kristne en ekstra grunn til å være oppmerksom på hva som skjer i Palestina,» lød biskopens kommentar. Innen en slik referanseramme for hva som er normalt og hva ikke, in casu hvem som bedriver kristenforfølgelse i Midt-Østen, blir det vanskelig å skjønne at noen kan formaste seg til å tolke propalestinsk aktivisme inn i en venstrepolitisk kontekst, det fatter selv jeg. Slikt mener og slik taler dagens makthavere innen Den norske kirke; man kunne fristes til å kalle dem kristenhetens kreatur for å parafrasere for lengst henfarne Olof Palme. Formodentlig skjønner de ikke selv at tidsriktige moteord er stablet omtrent dobbelt i det som kommer ut av deres munn, at talen i beste fall lyder hyklerisk.

Kollegaen i Borg bispedømme, Atle Sommerfelt, står bak mange spenstige fremstøt gjennom sin karriere, initiativer som ikke etterlater tvil om hvor han befinner seg på den politiske høyre-venstre aksen. Han utmerker seg dessuten ved å ha sans for ikke bare de nære, men også de nærende, ting. I Dagen av 19. september (bak brannmur) fortelles under overskriften «Her er bispens kjøttfrie meny» at kjøttet i miljøbevissthetens navn er kommandert vekk og grønnsakene frem på alle arrangementer biskopen står som øverste leder for. Jeg siterer: «Sommerfelt mener menneskeskapte klimaendringer er blant de aller viktigste sakene kirken må engasjere seg i. Det er helt sentralt. Vi som kristne må gå foran, sier Sommerfelt.»

At Borg ikke er eneste bispedømme der miljøfanen heves høyt, fremgår av en annen saksopplysning i samme artikkel: «Bjørgvin var først i Norge av bispedømmerådene til å bli sertifisert som Miljøfyrtårn.» Det virker likevel som om Borg nå har overtatt lederstillingen innen kirkens miljøkamp, for: «Biskop Halvor Nordhaug [i Bjørgvin] sier imidlertid at det ikke har vært tema å innføre tilsvarende tiltak som i Borg.»

Man blir fullstendig matt av å lese slikt, matt og oppgitt over hva som har skjedd med kirken, altså den med liten k; de har beveget seg vekk fra det som en gang var deres sentrale oppgave, å formidle Guds ord og nåde til det enkelte syndige, troende og tvilende menneske, til å bli en organisasjon for allmenn godhet og redd verden-symbolisme. Det er kamp mot oljeutvinning, tiggeforbud og animalske proteiner som dominerer, mens fint lite gjenstår av aktiv omsorg for menneskenes hinsidige behov; man fristes til å si at Den hellige ånd ligger skadet igjen i grøften mens kirken frimodig marsjerer fremad mot den solidariske morgenrøden sammen med sine nyfunne verdslige venstrevenner.

Da jeg nevnte Den hellige ånd ovenfor, så var det med velberådd hu, for fraværet av nettopp dette treenighetselementet er det aller mest påfallende i kirkens samtale med sine sognebarn, hvilket skaper en metafysisk mangeltilstand, et tomrom. Det finnes jo så mange organisasjoner som aksler rollen som allment snille og hjelpsomme, og enda flere ser seg kallet til å kjempe for ulike politiske saker, så uansett hvor praktisk orientert kirken måtte ønske å være i møtet med nødstedte mennesker, så kan ikke dette være hoveddimensjonen i dens virke enn si forkynnelse. Likevel er det nettopp dét som har skjedd: Kristendommens transcendente innhold neglisjeres systematisk, nesten så konsekvent at man får inntrykk av en underliggende skamfølelse fra kirkens side over å ha målbåret noe slikt i sin nære historie. Jesus var en fin og solidarisk mann, får vi vite, nærmest en slags protososialist slik ivrige samtidsprester fremstiller det, men om de øvrige to tredjedeler av treenigheten, de mest sentrale mysteriene i kristendommen, holder man stort sett tyst. Med et slikt forskjøvet fokus blir likheten mellom Den norske kirke og Kirken, altså samfunnet av kristne i verden, av mennesker som bekjenner seg til troen på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, svakere og svakere. Den norske kirke lekker da også som en sil i alle ender, og ikke minst er det genuint kristne mennesker som føler seg forlatt av dem som skulle være deres åndelige lærere, deres hyrder, og forlater institusjonen. Man kan ikke omgjøre kristendom til allmennreligiøsitet + sosialdemokratisk inspirert solidaritet og folkelighet og samtidig tro at dette ikke har omkostninger, noe også Kristelig folkeparti har fått erfare etter som årene har gått.

For rasjonalitetens kirke, Universitetet, er det Sannheten som spiller tilsvarende rolle som Den hellige ånd for Kirken, den evige ledestjernen som mer og mer glemmes bort eller neglisjeres i daglig streben etter penger, prestisje og aksept fra samfunnets makthavere. Som for kirken gjelder at man fortsatt og gjerne smykker seg med fine titler, seremonier og ord ved gitte anledninger, men det blir mest tomme tønner, kalkede graver og ormeyngel ut av det, for å låne terminologi fra bibelen. De fleste ansatte føler seg mye mer tilfreds med enighet og vennskap, med godfølelsen av å representere et akseptert (og godt avlønnet, det skal også tilføyes) fellesskap, enn med å skulle kave seg motstrøms fremad i søken etter Det Sanne. Likevel: Med et slikt tankesett skjener man uvegerlig over mot først det ufarlige og uviktige, deretter mot pseudovitenskap og politisering kamuflert som forskningsbelagt kunnskap. Det er ingen vakker reise.

Stoppe den kan man bare gjennom en genuin renessanse, en gjenfødelse av Kirkens og Universitetets opprinnelige ethos, praksis og verdigrunnlag. Jakten på sannheten, det være seg den rasjonelle eller den religiøse, være hovedmålet, ikke politisk hygge. Det blir ikke lett, men jeg velger å tro at endringen kommer. I motsatt fall sklir vi lenger og lenger bakover inn i Platons hule igjen.

Les også

Les også