Den europeiske union skulle være europeernes hus. Det er konstruert av politikere og byråkrater langt unna. Det gikk bra så lenge tidene var gode.

Europeerne har nytt godt av den økte veksten i verdensøkonomien. Var det medvinden som ga et falskt bilde av hvor solid huset var? Var EU et godværsprosjekt?

Svakheten ved EU har hele tiden vært avstand. Politikk forutsetter nærhet for å virke. Rammen om politikken heter nasjonalstaten. Den har EU konsekvent degradert eller neglisjert, bevisst eller ubevisst.

Man har gjort EU til et teknisk/administrativt prosjekt, i fransk byråkratisk ånd, inntil man innførte euroen. Euroen var a bridge too far, fordi den forutsetter skatteunion for å virke.

Gjeldskrisen sør for Alpene er en strukturfeil som lå innebygget i eurosonen fra begynnelsen av.

Det gode med dagens krise er at den bringer politikken tilbake i sentrum. Slik sett er det noe riktig i George Papandreous sjokkbeslutning om folkeavstemning, hva han nå ellers kan ha tenkt, for selv ikke finansministeren var informert.

Beslutninger av slik nasjonal betydning må ha en folkelig, demokratisk forankring, selv om det er lovlig sent å komme på det i 12. time.

Papandreou introduserer folkeavstemning på et tidspunkt da følelsene er så sterke at man risikerer et emosjonelt resultat, ikke et rasjonelt. Folk vil stemme med innvollene og hjertet, ikke hodet.

Det er farlig for EU. Grekerne tåler ikke å bli lekset mer opp for av big bosses som Merkel og Sarkozy. De er kjørt ettertrykkelig ned i søla, om de ikke skal behøve å takke for det også.

Men også i Tyskland rører det seg lignende strømninger: Tyskernes tålmodighet er tøyd til bristepunktet. I Forbundsdagen følger et eget utvalg med på hver minste bevegelse og innrømmelse Merkel gir.

Scenen er dermed duket for tradisjonell nasjonalistisk kniving landene imellom. Men snarere enn å beklage og frykte dette bør man se den positive siden. Politikk kan ikke ses løsrevet fra forståelsen mellom folk og folkevalgte ledere. EUs konstruksjon har suspendert denne feedback-loopen, og fra Brussel snakker man enten over hodet på europeerne eller betrakter folkene med irritasjon, og på toppen synes regjeringene å ha større lojalitet mot hverandre enn nedover. Det horisontale har erstattet det vertikale. Men det er å suspendere det demokratiske blodomløpet.

Politikk handler om kamp. I EU er politikken redusert til hestehandel i ministerrrådet og byråkratistyring fra kommisjonen. Det er drepende for demokratiet.

Denne styringsmodellen setter forutsigbarhet og trygghet fremfor alt. Men det tar også noe av energien ut av økonomien. Folk blir mer opptatt av å sikre seg goder, pensjoner, et godt liv, kultur og fritid. Europa blir et fremtidsmuseum, og svært dårlig rustet til global konkurranse.

«The referendum adds a further layer of complexity and uncertainty to an already complex crisis,» said Domenico Lombardi, a former IMF executive board member who is now a senior fellow at the Brookings Institution in Washington.

«Most importantly, it starts off a political mechanism that could eventually result in Greece leaving the euro.»

Merkel og Sarkozy forsøker å holde diskusjonen innenfor kjente rammer. Ifølge dem skal grekerne krype til korset og helst takke.

«Our Greek friends must decide whether they want to continue the journey with us,» Sarkozy told reporters at a joint news conference with Merkel after the crisis talks.

The German chancellor, describing the discussions with Papandreou as «tough and hard,» said the goal of stabilizing the euro was ultimately more important than saving Greece if it did not want to be saved.

Innenfor de kjente kriteriene har de selvsagt rett. Men mennesker er uforutsigbare. Papandreou og EU og det internasjonale finanssystemet har greid å erte på seg grekerne. De kan finne på å gjøre det stikk motsatte av det «fornuftige». Dette er ikke en trussel mot demokratiet i og for seg, det er faktisk et trekk ved nasjonalstaten og kan få et folk til å gjøre noe «stort», stikk i strid med alle odds.

Norsk mytologi har mange eksempler på denne egenskapen, som i eventyret Kjerringa mot strømmen.

Nasjoner er merkelige ting. Et folk ser ut til å kommunisere på tvers av eliter og medier og hvem som ellers måtte lekse opp for dem. Det brer seg en stemning, og plutselig er det nok, som «omslaget» i greske tragedier. Noe slikt ser ut til å ha skjedd i Hellas.

Dette er en lærdom som alle Europas politikere bør ta til seg.