Det første som møter meg i resepsjonen på Quality Hotel i Tønsberg er det vennlige ansiktet til Adel Darwish. Darwish er i perioder fast gjest hos BBC World, hvor han kommenterer Midtøsten. Han er kunnskapsrik, og med en innebygd beskjedenhet.

En skal alltid slå til med en gang, og Darwish stiller opp til intervju omgående. Også han skal delta i et panel – om hvordan islamsk ekstremisme fremstilles i mediene.

Møtet om blogging er ganske OK. Det kommer tydelig frem at VG Netts Geir Terje Ruud er på en litt annen trip enn Magnus Ljungkvist, Heidy Nordby Lunde og undertegnede. Det slår meg at det meste handler om makt og ressurser: Døgnet har 24 timer, informasjonen svulmer, og noen vil gjerne bestemme hva du bruker tiden din til. Noen vil være filteret. Skal det være Schibsted eller uavhengige stemmer? Når noen påstår at det ikke spiller noen rolle om Schibsted kontrollerer MediaNorge, må jeg nesten le. Det er fantastisk at noen på ramme alvor kan si at hvis ikke Schibsted gjør det, vil det komme noen andre, dvs. de farlige utlendingene.

Ljungkvist spør hvorfor ikke VGnett kan linke til bloggere utenfor VG-systemet som kommenterer en artikkel, slik Washington Post gjør, og får et mumlende svar.

Det er alltid en spesiell atmosfære der mange journalister samles. Journalister aggregerer en valuta som er høyt verdsatt: å ha et kjent ansikt, være noe, bety noe, tilhøre et mektig laug. Det er en currency som står høyt i kurs. Derav følelsen av viktighet. Men det forundrer meg at ikke debattene er skarpere og mer kontroversielle.

Jeg har vært på én SKUP-konferanse tidligere, i Kristiansand for mange år siden. Opplegget er det samme: Hvordan grave frem de gode sakene, komme til de gode kildene, illustrert med saker fra inn og utland. Vel og bra. Men i forhold til det store arbeidet som nedlegges har jeg følelse av at man kunne fått langt mer ut av det. Samtalene må bli mer fokuserte.

Dette ble særlig tydelig under møtet om islamsk ekstremisme og mediene.

Det åpnet med at nigerianske Isioma Daniel fortalte om da hun utløste en «karikaturstrid», som faktisk kostet 200 mennesker livet. Bakgrunnen var at Nigeria skulle være vertsland for Miss World. Daniel er utdannet i journalistikk i England, og jobbet for engelskspråklige This Day. Hun ble bedt om å skrive en oppsummering av debatten om skjønnhetskonkurransen for helgemagasinet. Hun sier selv at det ikke var noe spesielt dristig med artikkelen, bortsett fra en morsomhet om at selv profeten ville likt noen av damene (profeten hadde som kjent flere). Daniel hadde likevel en litt uggen følelse da hun forlot redaksjonen, men hun stolte på at redaktøren ville lese gjennom.

Daniel hadde forlatt Nigeria som 16-åring og vært borte i fem år. Kanskje hadde hun glemt hvordan landet er? Det er splittet 50-50 mellom kristne og muslimer, og religion betyr mye. Selv er hun kristen, på en easygoing måte, og det samme var hennes muslimske kolleger. Daniel hadde fortrengt at ikke alle er det. Hun trodde det verste som kunne skje var noen protestbrev.

Først kom protesten fra «toppene» i nord, som er muslimske: parlamentarikere, guvernører, tjenestemenn, imamer. Daniel trodde det ville gå over.

Men mandag begynte opptøyene, og det kom inn forferdelige historier. Da uroen spredte seg til sør, forsto hun at situasjonen kunne bli farlig for henne personlig. Hun måtte forlate landet. Daniel kom til Norge, og arbeider nå i Stavanger Aftenblad. Hun gjør et sympatisk inntrykk, bruker ingen store ord eller fakter. Hvis hun hadde visst at storyen skulle koste liv, hadde hun aldri skrevet den. Det samme sa Jyllands-Posten om karikaturene. Når prisen blir høy nok, sier alle det ikke er verdt det. Hvilke følger vil det få for hva som blir sagt i fremtiden?

Møteleder, TV 2s Yama Wolasmal, stilte det spørsmålet som enhver normal person ikke ville stilt: – Hvilken virkning har det hatt på deg at 200 mennesker døde?

Og den beskjedne jenta svarte selvfølgelig: – Det var ikke verdt det. Jeg føler meg fremdeles skyldig. Samtidig som jeg innvendig raser mot de som brukte denne setningen som et påskudd til vold.

– Redaktøren ga deg på båten? forsøkte Wolasmal seg.

– Jeg var uerfaren og dømmer dem ikke. De hadde mer erfaring, og skulle fortsette å leve der og måtte lære seg å leve med det, svarte hun.

Peter Svaar: Et direkte, enkelt spørsmål: Hva med ytringsfrihet i muslimske land, er det mulig?

– Du må skape et miljø, omgivelser hvor dette fungerer, og det tar tid. De tror at Koranen er skrevet av Allah. En slik prosess tar tid, og fattigdommen og korrupsjonen gjør at folk tyr til religion og misbruker den.

Ole Torp: Setningen som trigget det hele, var det for å erte? Du må ha visst …

– Jeg visste ærlig talt ikke. Men hadde en generell følelse av at det kanskje var litt på kanten. Jeg hadde absolutt ingen baktanker.

«Surely, you must have known». Man blir skuffet når en dyktig reporter som Ole Torp stiller et slikt spørsmål preget av etterpåklokskap. Felles for alle som har provosert muslimske ekstremister, er at de kanskje ventet seg protester, men ikke storbrann. Det er helt umulig å si på forhånd hva som er utslagsgivende. At en gymnaslærer i Frankrike må gå i dekning pga en artikkel i Le Figaro, tyder på at ekstremistene er blitt seg sin makt bevisst . Hvem vil risikere hele tilværelsen, også for familien, pga et debattinnlegg?

Adel Darwish holdt et interessant innlegg som vi tar opp i en egen artikkel, med en paneldebatt der norske mediers forståelse av ekstremisme var mest relevant.

Ole Bertelsen fra Nettavisen hadde noen høyst originale synspunkter på dekning av islamisme.

– Jeg synes rammen er spesiell: Vi forutsetter at islamsk ekstremisme er noe annet enn en hvilken som helst annen story. Det er jeg uenig i. Når vi dekker et felt utenfor landet er vi avhengig av tolker og kulturkunnskap for å frem saker på normal måte.

Wolasmal: – Har vi noe annet eksempel på saker som kan forårsake så mange tap av menneskeliv?

Bertelsen kvitterte med å trylle islamisme vekk fra de fleste av dagens konflikter.

– Irak har ingenting med islamisme å gjøre. Det var bare noe som eksisterte inne i hodet på Bush. Darfur er en kamp om ressurser. Iran handler om nukleære spørsmål, akkurat som Nord-Korea.

Simsalabim!

Wolasmal: – Har pressen noen rolle utover det å rapportere?

– Nei, egentlig ikke. Bortsett fra når vi er i krig. Nå er vi i Afghanistan og må holde tunga rett i munnen.

Bertelsen fortalte at Nettavisen hadde satset på å få en arabisksspråklig journalist, og hadde greid det med Ashraf. Med ham kan Nettavisen få intervju med den nye palestinske utenriksminister som den første utenlandske journalist. Det var også han som intervjuet Taliban-kommandanten som sa det var skuddpremie også på de norske soldatene på vei til Afghanistan. En story som Forsvarsdepartementet ikke likte.

Men motforestillingene forsvinner vel ikke av den grunn? Hvis man i den grad benekter den islamistiske trussel som Bertelsen gjorde, hjelper det ikke hvor språkmektige journalistene er. Det er tross alt opplysning og forståelse det handler om.

Det er forunderlig å være vitne til hvor bevisstløse og ureflekterte journalister er i forhold til de mest alvorlige spørsmål i samtiden. Men spørsmål som går på trussel mot personvern og rettssikkerhet, er selvskrevne.

Jens Thomas Anfindsen fra Honest Thinking gjorde en hederlig innsats. Dag Herbjørnsrud mente problemet var at mainstream media er forenklende, kunnskapsløs og mistenkeliggjørende.

Vi fikk noen ytterligere innlegg som viste hvor landet lå. Peter Svaar mente terrorfaren i London var større for ti år siden, da IRA herjet, og stilte spørsmål ved militariseringen og politioppbudet, som under Forest Gate-raidet. En annen hadde gjennomgått Aftenpostens dekning av Sudan, og funnet ut at forestillingen om «den gale araber» var en gjenganger.

Da gjensto det for Norsk Journalistlags Austenå å oppsummere at journalister trenger mer kunnskap, om språk, geografi og kultur, slik at «vi kan gjøre jobben bedre». De mest dyptgripende konflikter i vår tid blir ufarliggjort og gjort til et spørsmål om ressurser.

(Kommer tilbake med stoff om Darwish.)