Kommentar

Grusomhetene den 22. juli 2011 skiller seg fra alt annet i Norges moderne historie, og må karakterieres som en ekstrem hendelse. Personen bak grusomhetene ser også ut til å være et menneskelig ekstremtilfelle, hvordan han enn ble det — og om enn han i utgangspunktet ikke var det. De rettspsykiatrisk sakkyndige Aspaas og Tørrissen skrev da også i sin tilleggserklæring at Breivik skiller seg fra alt de har vært borti i sin praksis.

Uvanlig viktige begivenheter med store — tidvis avgjørende — konsekvenser som sprenger grensene for det man forventet eller tenkte seg, omtales av og til som «sort svane-hendelser». Denne betegnelsen henviser naturligvis til at man i sin tid trodde alle svaner var hvite, inntil man en dag observerte en sort. Sorte svaner er altså sjeldne, men de forekommer.

Sort svane-hendelser representerer et analytisk problem, for deres sjeldenhet innebærer at man ikke har noen empiri å basere analysen av dem på. Sannsynlighetsteoretisk kommer man til kort i forsøket på å estimere hvor stor sjanse det er for at noe som aldri har skjedd, skal inntreffe. Man blir rett og slett blind for at det ofte nettopp er slike hendelser som avgjør historiens gang, ikke den vanlige hverdagstralten.

Når man trodde at alle svaner var hvite, var det i og for seg rasjonelt nok. Man benyttet et såkalt induktivt resonnement, hvor man antar at det som er karakteristisk for alle svaner man hittil har sett, gjelder alle svaner i hele verden. Men induktive resonnementer er altså ikke hundre prosent pålitelige.

Idet de rettspsykiatrisk sakkyndige går i gang med å observere Breivik, er det på sett og vis en sort svane de har fremfor seg. De to første finner at han er psykotisk, men omverdenen protesterer og sier at han ikke viser tegnene de hadde forventet av en psykotisk person. Det er som om de hadde pekt på fuglen og sagt at «dette er en svane», mens andre bestyrtet utbrøt «men den er jo ikke hvit!».

Snarere enn å gå inn i all den materien som fikk Husby og Sørheim til å konkludere med at tiltalte var en svane og spørre seg om det kan ha noe for seg, har deres kritikere endevendt svanens fjærpryd og ikke funnet en eneste hvit flekk.

Dette gir seg enkelte rare utslag.

Da Breivik i dag fikk anledning til å kommentere psykiater Randi Rosenqvists vitnemål, reagerte han på at hun hadde sagt han drev bevisst manipulasjon. Breivik sa utrolig nok at han aldri var blitt tatt i løgn, og at han aldri hadde manipulert noen. Og så la han til at han ved å manipulere noen ville ha «ødelagt sitt eget renommé».

Har en som på bestialsk vis har myrdet flere titalls barn og ungdommer noe renommé å miste? Hvem kunne ha ødelagt sitt renommé på grundigere vis enn han?

Saken er jo her at man gir ordene forskjellig innhold. Det eneste som gir Breivik renommé i egne øyne, er å bli tatt på alvor politisk og ikke bli betraktet som sprø.

Men det bemerkelsesverdige er at han dels har lyktes i å få omverdenen med seg i dette høyst eiendommelige synet. For Breivik fikk på et vis en åpning for å si det han sa takket være Rosenqvist selv. For da temaet under hennes vitnemål var hvordan han hadde moderert seg etter i avhør, psykiatersamtaler og manifest å ha gitt uttrykk for sine altomfattende ekstreme storhetstanker, så sa Rosenqvist at «da tenker jeg at han kommer fra det med æren i behold».

Dette virker som en lengre tøyning av æresbegrepet enn Husby og Sørheims tøyning av vrangforestillingsbegrepet. Hvordan kan Breivik ha noen som helst ære i behold? Når tiltalte og observatører begge gjør hva de kan for å redde stumpene av førstnevntes normalitet, er det tidvis et forunderlig skue.

Les også

-
-
-
-
-

Les også