24. august er det tre år sidan dommen fall i rettssaka mot Breivik. Mange hevda at dette også var ein dom over rettspsykiatrien, som undervegs i prosessen fekk sterk kritikk frå både lek og lærd. Særleg skjedde dette etter at erklæringa til dei to først oppnemnde rettspsykiatrane, Torgeir Husby og Synne Sørheim, ulovleg vart overlevert til media. Sjølv om tre år er for kort tid til å gje historia sin dom, kan ein alt no seie litt om kva del av kritikken det var hald i og kva som var urimeleg og situasjonsbestemt.

Mest urimeleg og uverdig var den personretta kritikken, spesielt av leiaren for Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), Tarjei Rygnestad, som vart direkte håna for vitnemålet sitt i retten. Der sa han m.a. at NRK sine påstandar om alvorleg usemje i kommisjonen bygde på telefonavlytting og misforståing. Det høyrer med til historia at Pressens faglege utval i september 2012 meinte NRK hadde brote reglane for god presseskikk i denne saka.

Media fekk ikkje fram at Rygnestad var professor i klinisk farmakologi og leiar for DRK i kraft av si stilling som gruppeleiar for Toksikologisk gruppe og difor berre hadde ei formell rolle i denne saka. Eit halvt år seinare døydde Rygnestad av akutt hjartesjukdom, og frå minneordet i Tidsskrift for Dnlf vil eg sitere:

ANNONSE

Det siste året ble den offentlige personen Tarjei Rygnestad sterkt assosiert med rettspsykiatrien i egenskap av ledervervet i Den rettsmedisinske kommisjon. Tarjei satt på mye og variert kompetanse, men psykiater var han ikke. Han var derfor heller aldri en del av den faglige kontrollvirksomheten som den rettspsykiatriske delen av kommisjonen har fått så mye kritikk for. At kritikken av både den rettspsykiatriske fagutøvelsen og av nedarvede saksbehandlingsrutiner i så stor grad ble rettet mot Tarjeis person, tjener mange i både medier og andre miljøer til liten ære.

Viss DRK ikkje var kritisk nok til erklæringa frå Husby og Sørheim, fell ansvaret for dette på Psykiatrisk gruppe, leia av Karl Heinrik Melle. Men når Justisdepartementet under regjeringa Stoltenberg skreiv at dei «la avgjørende vekt på faglige kvalifikasjonar» ved val på ny leiar, kunne dei ikkje vere misnøgd med Melle, sidan nettopp han vart utnemnd til ny leiar for kommisjonen etter Rygnestad.

Etter rettssaka tok ein av dei første to rettspsykiatrane, Torgeir Husby, bladet frå munnen i eit intervju med VG. Av artikkelen på nettsida går det fram at han og Sørheim også fekk støtte frå kollegaer som var usamde med dei i sak. Støtte for sin diagnose fekk dei frå svært kompetent hald, også etter at dom fall i saka.

Med inntrykket frå fjernsynsoverføringa av rettssaka i fersk minne skreiv eg sjølv to artiklar på Verdidebatt, «Breivik – ei grunngjeving for alvorleg sinnsliding» før dommen og «Rettskraftig dom for Breivik» etter. I denne siste spurde eg m.a. kva kompetanse juristar har til å skifte sol og vind mellom ekspertar på eit anna fagområde. Same problemstilling tok Morten Kinander opp i kronikken «Etter applausen» to månader seinare. Han skriv der at

å tilnærme seg psykiatrisk diagnostikk med en juridisk vilkårsbasert metodelære, kan føre galt av sted.

Men kritikken av rettspsykiatrien var også grunngitt i saklege spørsmål om habilitet, kvalitet og ikkje minst «det medisinske prinsipp», dvs at ein gjerningsmann som på tidspunktet for ugjerninga er «psykotisk», automatisk slepp fengselsstraff sjølv om det ikkje er nokon klar årsakssamanheng mellom sjukdomen og brotsverket. I staden kan han dømmast til tvungen helsevern. Dette prinsippet stod også lagleg til for hogg fordi Noreg er nokså åleine om å praktisere det.

I januar 2013 utnemnde difor regjeringa eit utval som skulle vurdere reglane for å bli kjend utilrekneleg og sjå på rettspsykiatriens rolle i straffesaker. 28. oktober 2014 kom utvalet, leia av tidlegare riksadvokat Rieber-Mohn, med si utgreiing; «NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern». Eit samandrag av drøftingane og konklusjonen er gitt i pressemeldinga, som på departementets heimeside har fått overskrifta «Domstolens ansvar å trekke opp utilregnelighetens grenser». I valet mellom «det medisinske prinsipp» og «det psykologiske» eller «blanda», kom dei til at «det medisinske» var mest målretta:

For utvalget har det som nevnt vært det primære mål å foreslå en utilregnelighetsregel som best mulig treffer de alvorlig psykisk avvikende lovbrytere som ut fra begrunnelsene for straff ikke bør være ansvarlige. Slik utvalget ser det, oppnås best treffsikkerhet innenfor rammen av en regel som bygger på det medisinske prinsipp.

Dette vart vidare grunngitt slik:

den alminnelige oppfatning i medisinsk-faglige kretser er at psykosen rammer sinnet som helhet. Derfor er det også vanskelig i konkrete tilfeller å utelukke at sykdommen har virket inn på handlingsvalget.

Dei mange kritikarane som heller ville ha «det psykologiske prinsipp», fekk det såleis ikkje som dei ville. Til gjengjeld skilde utvalet sterkare mellom den medisinske og juridiske vurderinga, slik det går fram av overskrifta for pressemeldinga. Ei lovendring som slår fast at jussen har siste ordet i vurderinga av om den sikta er utilrekneleg, er i tråd med dommen i 22. juli-rettssaka.

I dette ligg det nok ei vedgåing av at rettspsykiatrien har hatt for stor juridisk makt, men vel også av at Tingrettens dom her skjedde på uklart juridisk grunnlag. Randi Rosenqvist, som har lang røynsle som rettspsykiater og som vart (mis)brukt som sanningsvitne av dei som meinte Breivik var tilrekneleg, skreiv m.a. dette i sin kommentar i Tidsskrift for Dnlf:

I utredningen diskuteres det hvor syk man må være for å bli frifunnet, men jeg mener utredningen er for mye preget av juridiske resonnementer og for lite av klinisk forståelse av alvorlig psykisk syke.

I bladet Juristkontakt 2015-2 (enno ikkje på nett) er det gjort greie for dei mindre kjende planane for omorganiseringa av rettspsykiatrien, med «Pilotprosjekt rettspsykiatri» og etablering av «Midlertidig rettspsykiatrisk enhet» som ein del av St.Olavs Hospital og Kompetansesenteret for fengsels-, sikkerhets og rettspsykiatri på Brøset. Føremålet er m.a. å gje rettspsykiatrien ei akademisk forankring og få til ei godkjenningsordning for rettspsykiatrar og -psykologar.

Eit hovudskilje i debatten om både rettssaka og rettspsykiatrien har gått mellom dei som hevdar at Breivik først og fremst var ein ideologisk styrt terrorist og vi som meiner at drapsorgien i hovudsak hadde med hans psyke å gjere.

Ingrid Melle hadde i 2013 ein artikkel i World Psychiatry om saka. Ho er som søster til Karl Heinrik Melle sjølvsagt inhabil, slik Per Egil Hegge skreiv, men samtidig som forskingsleiar (om psykose) og professor i psykiatri særs kompetant. Siste avsnittet, «Kva psykiatrar kan lære av Breivik-saka«, er mest relevant i denne samanheng. Der skriv ho m.a.:

The most baffling aspect of the verdict is the neglect of Breivik’s role in shaping others’ impressions. The witness reports taken as support for Breivik being nonpsychotic are rather disconcerting, in their repeated descriptions of his politeness, his consideration, his skills in playing jig-saw puzzles, and his use of laughter as a “way of coping”. Together with the commonsensical explanations for Breivik’s unusual behavior, the verdict conveys a picture that is very difficult to match with the descriptions given in the first evaluation. Moreover, the picture is very difficult to match with the survivors’ description of a laughing killer of youths, regardless whether his motives were based on delusions, narcissistic rage, or evil.

Men etter rettssaka har også fleire andre forfattarar gitt oss informasjon om Breivik som seier noko om hans psyke og om kva som kan ha ført til den fryktelege tragedien: Marit Christensen i «Moren«, Åsne Seierstad i «En av oss» og Aage Storm Borchgrevink i «En norsk tragedie«. Kommentator Åshild Mathiesen i avisa Vårt Land skreiv 28. desember 2013 at

de har alle til felles at de går til familien for å årsaksforklare terroren.

Og Borchgrevink skreiv at han

gikk fra å se terrorangrepet som en reaksjon på globalisering og modernitet til å se det som utslag av omsorgssvikt, psykisk lidelse og generasjoner med dårlige tilknytningsmønstre.

Dette samsvarar bra med grunnen DRK gav for ikkje å godkjende erklæringa frå psykiatrane Agnar Aspaas og Terje Tørrissen. Kommisjonen skreiv at desse to la for lite vekt på Breiviks oppførsel tidlegare i livet og heller ikkje hadde brukt alle opplysningane mor hans hadde gitt til Husby og Sørheim. Men desse avgjerande poenga frå ekspertpanelet, Psykiatrisk gruppe i DRK, valde tingretten likevel å sjå bort i frå. Det var likevel best for alle at rettssaka tok slutt med dommen i Tingretten. Morten Kinander har truleg formulert dette tvisynet mest presis:

Retten kunne altså være rimelig trygg på at dommen ville bli stående. Da blir spørsmålet hvor mye av dommens argumentasjon som er skreddersydd konklusjonen. Det er vel god grunn til å tro at det modige – men ikke nødvendigvis det riktige – i denne sammenhengen ville være å finne ham utilregnelig på formaljuridisk grunnlag.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629