Kommentar

Så lekket omsider den andre psykiatrisk sakkyndige rapporten i Breivik-saken, og enhver fikk muligheten til å se hvordan de to parene av fagfolk har vurdert tiltalte forskjellig.

Det er liten tvil om at Breivik har fremstått mer normal i samtalene med par nummer to enn han gjorde i politiavhørene og med par nummer én. Det helt spesielle ved vurdering nummer to er at det for tiltalte har vært maktpåliggende å vise seg fra en side som får ham til å virke mindre hinsides enn han gjorde opprinnelig, og Breivik har benyttet en del av samtalene med Aspaas og Tørrissen til å bortforklare flere av de mer bisarre sidene han viste tidligere.

Det virker ved første gjennomlesning som om disse bortforklaringene i stor grad er blitt tatt for god fisk, at tiltalte ikke opptrådte i samsvar med forestillinger som nærmest hadde tvunget ham til å gjøre som han gjorde, men at dette i noen grad var valg han gjorde av noen slags propagandahensyn, som f.eks. dette høyst merkverdige ordenssystemet.

I den forbindelse påpeker par nummer to at det ikke er noe rart å lage ord som «ridderjustitiarius», simpelthen fordi det er vanlig med sammensatte ord på norsk. Dette skal altså ikke være noe rarere enn «smørkrise». Det virker noe underlig at man antar et rent lingvistisk perspektiv på dette. Man lager sammensatte ord når virkeligheten forlanger det for å bli beskrevet. Den vesentlige forskjellen er jo at problemer med innkjøp av dagligvarer er en realitet, mens ordenssystemet er en forestilling. Da er det rart at ordkonstruksjonen blir å anse som en «ordinær sammensetning».

Tatt i betraktning hvor isolert tiltalte var, er selve muligheten for at han blir en del av et slikt innbilt hierarki, en ren fantasi. Og sett i et slikt lys er ordbruken alt annet enn ordinær. Det samme gjelder ord som myntes for å kunne artikulere tiltaltes høyst merkverdige politiske ideer.

Apropos isolasjonen, Aspaas og Tørrissen går ikke nødvendigvis god for at tiltalte var asosial. Det anføres at det er sosialt å delta i spillgrupper på internett. Er det ikke en nokså rimelig oppfatning at nettkontakt i svært mange tilfeller er en dårlig erstatning for ekte sosial kontakt? Og bærer ikke den sosiale kontakten han hadde i det fysiske liv preg av at han oppførte seg umusikalsk og at vennene måtte anstrenge seg for å pense ham vekk fra tankene som dominerte ham? Var det ikke vennene som var sosiale, snarere enn ham selv?

Det tas tilsynelatende også for god fisk at tiltalte isolerte seg selv med tanke på en aksjon allerede fra 2006, til tross for at det ikke finnes materielle spor etter forberedelse til aksjonen før 2009.

Mens Husby og Sørheim tilsynelatende oppfattet tiltalte som alene hjemme i det som etterhvert ble hans bisarre univers, virker det som om Aspaas og Tørrissen oppfatter mye av det de fleste ser på som sterkt avvikende adferd, som forbausende normalt.

Det kan rett og slett virke som om terskelen for hva som er bisart sterkt avhenger av deres kliniske skjønn, en faktor som med nødvendighet er personlig og ikke er formaliserbar. Og det er denne faktoren som til syvende og sist avgjør om endel nøkkelobservasjoner dyttes inn i den ene eller den andre kategori.

Kanskje er det selve normalitetsbegrepet som må problematiseres her. For par nummer én ville det være en større del av befolkningen som er sinnslidende enn for par nummer to. Så hva skal definere normalitet? Det befolkningen til enhver tid foretar seg, eller noenlunde fastlagte rammer? Med tanke på at behovet for barne- og ungdomspsykiatri har vokst til urovekkende proporsjoner, er det kanskje et visst grunnlag for å si at den yngre halvdelen av befolkningen sett under ett er mindre mentalt frisk enn for femti år siden.

At den rettsmedisinske kommisjonen bad om utdypning av rapport nummer to, virker ikke så merkelig tatt i betraktning i hvor liten grad de problematiserer komplikasjonene forbundet med å vurdere observasjonene av en person som vet han blir observert med tanke på å finne tegn til psykose. De sier ganske enkelt at det de observerer vil bli sammenholdt med annen tilgjengelig informasjon, og at det er «lite sannsynlig» at han klarer å spille normal ved å krysse av på et bestemt skjema med seks hundre spørsmål.

Det virker vel lettvint, særlig med tanke på at Aspaas og Tørrissen selv skriver at tiltalte skiller seg fra alt annet de har observert i sin praksis, hvilket betyr at det ikke foreligger særlig mye relevant empirisk grunnlag for bruken av sannsynlighetsbegrepet — dette siste blir altså gjenstand for en rent skjønnsmessig vurdering. Var ikke dette dessuten en person med lang trening i å lage overbevisende dekkhistorier som ikke avslørte planene hans mørke jeg pønsket ut?

For en legmann virker det som om tiltaltes skuespill og årelange isolasjon kan ha gjort ham ekstremt skrudd frem til gjerningstidspunktet og en tid etterpå, men at kontakten med politi, advokater, helse- og fengselspersonell rett og slett har virket terapeutisk. Ved å bli forelagt hvor bisarre tanker han var styrt av, kan han ha oppnådd større selvinnsikt. Par nummer to ser uten større begrunnelse ut til å se bort fra at lidelsen han kan ha hatt på gjerningstidspunktet, kan ha blitt dempet. De sier ganske enkelt at den ikke har «gått over av seg selv». Det virker igjen en smule lettvint, og uten rom for nyanser. Kan ikke graden av mental patologi ha endret seg i ukene etter pågripelsen?

Det er naturligvis ikke sånn at par nummer to finner tiltalte normal. De skisserer en cocktail av empatisvikt, følelsesavflatning, paranoia, narcissisme og grandiose forestillinger som er alt annet — en personlighetsforstyrrelse. Men det virker nesten som om de anstrenger seg for til en viss grad å normalisere utslagene av det. Og tiltaltes omfattende voldsfantasier, uniformsdyrkelsen hans og morens portrett av ham, har tilsynelatende gjort mindre inntrykk på par nummer to enn på par nummer én. Kanskje dette også gjelder ting fra barndommen som offentligheten trolig aldri får vite noe om.

Ikke desto mindre inneholder rapport nummer to en rekke elementer som peker i retning av tilregnelighet, blant annet tallrike observasjoner, om enn ikke grundige undersøkelser, av ham gjort av kompetente personer før han ble klar over nødvendigheten av å spille normal.

Det man kan fastslå er at tiltalte er drevet av voldsomme indre krefter som gjør ham til et menneskelig unntakstilfelle som lettere kan beskrives i litterære eller teologiske termer, enn i strengt medisinske. Den moderne psykiatrien kommer med sine diagnoseskjemaer simpelthen til kort stilt overfor tiltalte. Det virker som om par nummer én har tatt denne begrensningen innover seg, mens par nummer to har holdt seg mest til boken.