Kommentar

I en lederartikkel i dag 1. september skriver Hamar Arbeiderblad (HA) at stortingsrepresentant Tor Andre Johnsen (Frp) «fisker i rørt vann» og vekker «en understrøm av rasisme» når han formidler stoff fra document.no og Human Rights Service (HRS) på Facebook.

Avisens reaksjon tyder på at den merker et stigende ubehag ved virkeligheten, eller rettere sagt ved folks virkelighetsoppfatning: Den lar seg ikke lenger diktere av pressen, selv om den ofte ikke kommer til uttrykk – fordi vanlige mennesker sjelden orker å utsette seg for den samme behandlingen som blir Johnsen til del.

Blant tingene HA kritiserer ham for, er at innholdet han deler er

vinklet negativt for muslimer, innvandrere og flyktninger.

Men hva om dette utvalget av saker simpelthen er en motvekt mot den jevne duren av propaganda som i en tredve-førti års tid har vinklet de samme positivt inntil det krampaktige, om nødvendig ved å se en annen vei?

Folk har alltid vært oppmerksomme på innvandringsmedaljens bakside, og den er ikke blitt noe mindre de siste årene. Vi har fått segregasjon, parallelle samfunn, store grupper som ikke omfavner det norske samfunnets verdier (som f.eks. likestilling), et omfattende trygdemisbruk (tenk bare på taxi-skandalen i Oslo som involverte en betydelig andel av byens pakistanske befolkning), og grupper med stor tilbøyelighet til kriminalitet (17 % av irakerne i Norge ble straffet i tiden 2005-2008).

I det siste har vi dertil fått problemer med radikal islam og islamistbevegelser, med terrorfare som den bitreste av fruktene. Endelig er innvandringen fra Afrika og Asia blitt så stor (en nettoinnvandring på mellom 15.000 og 20.000 i året i et land hvor det fødes omlag 60.000 barn pr. år) at den vil endre Norges demografiske sammensetning kraftig og irreversibelt, foruten å svekke statsfinansene pga. lav yrkesdeltagelse og høy trygdetilbøyelighet.

Ikke desto mindre blir vi fortalt fra morgen til kveld at innvandringen er en velsignelse (selv om folks flyttemønster med all tydelighet viser at de stemmer den ned med føttene). Og det er tilsynelatende så viktig å opprettholde denne forestillingen, at det føles problematisk når en politiker deler informasjon som peker i en annen retning på sin egen Facebook-vegg.

Hvorfor tåler man ikke at det sås tvil?

Fordi man er redd for å miste meningshegemoniet. Tvilen som sås i ens sinn, kan en dag spire og gro, slik det skjedde under de kommunistiske diktaturene. Selv det Vaclav Havel kalte «De maktesløses makt» var en stein i skoen. Kanskje det er de toneangivende personene som tar feil? Den konklusjonen tåles ikke, ergo erklæres det kamp mot tvilen.

Avisen fester ikke all verdens lit til Document eller HRS:

Problemet oppstår når Tor Andre Johnsen ukritisk presenterer meningene fra disse nettstedene som rene fakta.

Hva er det HA sikter til? Både Johnsen og Document kjenner forskjellen på meninger og fakta. Mener man at det presenteres faktafeil? I så fall ville det være ryddig å påpeke én, i det minste. Det er mange som brenner etter å arrestere Document for denslags, men eksemplene uteblir.

Hamar Arbeiderblads trumfess er 22. juli:

Sentralt i debatten etter 22. juli-terroren var nettopp det ansvaret vi alle har for å føre en innvandringsdebatt som ikke først og fremst skaper fremmedfrykt. Vi har sett hva det i sin ytterste konsekvens kan føre til når vi inspirerer miljøer og personer som drives av fremmedhat.

Men det avisen gjør, er å føre en innvandringsdebatt som først og fremst skaper frykt for store deler av landets egen befolkning. Som om det var fare for en voldelig, høyreekstrem reaksjon i brede lag av befolkningen.

Anders Behring Breiviks ugjerninger var grusomme, men høstet ikke noe bifall, slik den muslimske terroren jevnlig gjør, ei heller utløste de noe oppdemmet voldspotensial. I Frankrike var det flere muslimer som hyllet Toulouse-morderen som en helt, og mange muslimske skoleelever nektet å hedre ofrene for Charlie Hebdo-massakren med ett minutts stillhet.

Det siste vil man helst ikke snakke om.

Lederskribenten gjør seg altså selv skyldig i det vedkommende anklager Johnsen for. Han eller hun maner frem et skremmebilde av vanlige nordmenn, som om Breivik representerte noen politisk bevegelse. Derimot er det utilgivelig hvis noen påpeker at en betydelig andel av muslimene i Vesten er radikale.

Denne dobbeltstandarden kalles på godt norsk hykleri. Men Hedmarks største avis er neppe i stand til å se sitt eget sådant. Der på huset tror man fullt og fast at man representerer det godes kamp mot det onde, og ikke normal politisk uenighet, hvor begge parter kan anerkjenne den andre som en rimelig person – hvilket burde ligge til grunn for all offentlig samtale. Dette hykleriet har ikke bare fortrengt logikken, observasjonsevnen og det normale ordskiftet, det er i praksis blitt en erstatning for identiteten også. Å oppgi politiske synspunkter som er akterutseilt av virkeligheten, blir ensbetydende med å oppgi et komfortabelt selvbilde.

I en slik strid med innbilt mandat blir de fleste midler tillatt, herunder også det å så tvil om hederligheten i andres motiver, en luksus som neppe er Johnsen forunt hvis det er de politisk korrekte som befinner seg på mottagersiden. Frp-representanten fisker angivelig i rørt vann, dvs. han utnytter en allmenn forvirring til å fremme sin egen agenda. Som om ikke avisen hadde en.

Det ville være på tide at HA innså at det de driver med er brønnpissing. De er blitt så vant til at den politiske luften er forgiftet av sosial konformisme, at de tror det skal være sånn.

Men de kan ikke gjøre om på kjensgjerningene de ikke vil se i øynene. Faktum er at innvandringen er i ferd med å gjøre store og permanente forandringer på Norge, takket være en innvandringspolitikk som i historisk sammenheng er ekstrem.

Hos toneangivende politikere, medier, forskere og organisasjonsmennesker fremstilles det som om den er normal. De tar feil, og de vet det nok innerst inne selv. Erkjennelsen er smertefull, og det er i lys av denne smerten man må forstå de svinske utfallene mot dem som simpelthen observerer virkeligheten og forteller om den.