Sakset/Fra hofta

Første dag med de privateengasjerte sakkyndige i Breivik-saken belyste ikke i nevneverdig grad det man har kunnet se og høre av tiltalte i retten under prosessens gang. De nokså forutsigbare forklaringene hadde et innhold som svarte til de sakkyndiges oppfatninger og akademiske interesser, og etterlot et inntrykk av at de kunne ha vært tenkt ut før rettssaken begynte. Analysene tok ikke utgangspunkt i personen på tiltalebenken, men i ferdige kategorier man etter beste evne dyttet tiltalte inn i.

Tore Bjørgo lot nærmest til å kose seg, og fremstod omtrent som en medisiner som med entusiasme legger ut om et kasus som svarer nær eksakt til noe han har sett før; det var hammeren som i tiltalte fant den perfekte spikeren. Kjepphøy og full of himself nærmest avskrev han Husby og Sørheims rapport, og mente de hadde gått i en bekreftelsesfelle, en risiko han tilsynelatende ikke tenkte også kunne ramme ham selv. Ironisk nok poengterte han at man må være oppmerksom på hva terrorister ønsker å oppnå, men så ikke ut til å bekymre seg over at han nærmest ved å prosedere for tilregnelighet gav sitt bidrag til det Breivik mest av alt vil oppnå under saken.

Hva verre er: Sakkyndigforklaringene unnlot ikke bare å kaste lys over personen, men også over den sosiale konteksten ugjerningene ble begått i. De kunne nesten like gjerne ha vært skrevet for tjue år siden, om en lignende terrorhandling hadde funnet sted den gangen, som om samfunnet ikke hadde endret seg i mellomtiden. De prisverdige tendensene man har sett i pressen til analyse av hva slags samfunn som skaper korsfarerlengsel og ødelegger medlemmenes personlighet og mentale helse, glimret med sitt fravær.

Breivik ble kort fortalt plassert i en kategori av personer med et konspirativt, paranoid verdensbilde som strukturelt er felles for mange politiske ekstremister. Og anledningen ble naturligvis benyttet til å klistre tiltalte på personer som Fjordman — den eneste nevneverdige forskjellen lot til å være at den ene har drept og oppfordret til vold, mens den andre riktignok ikke har gjort noen av delene, men har ført et språk som angivelig kan trigge folk til voldshandlinger.

Som analyse betraktet var det i det hele tatt uhyre bekvemt. Ingen lot til å spørre seg hvordan det kunne ha seg at tanker som Fjordmans hadde truffet en nerve hos hundretusener av lesere. Skulle de være sprø eller potensielle nazister alle sammen? Det var som om hensikten var å si at a) det er ikke noe problem med islam i Europa, og b) de som mener noe slikt og sier det skyldes politiske overenskomster, er gale. Denne boblen av godkjente oppfatninger er sikkert trygg å oppholde seg i, så lenge man selv ikke blir adresse for det sinnet en oppriktig bekymret person kan pådra seg ved å bli diagnostisert slik, men den forklarer ikke stort annet ved samtiden enn nettopp denne frustrasjonen som den selv skaper.

* * *

Sakkyndig Husby festet seg ellers ved politimannens upassende bruk av ordet «pragmatisk» ved omtale av drap på mennesker, en terminologi han i arbeidets hete hadde overtatt fra tiltalte. Er det å arbeide så mye med og så tett på Breivik noe som gjør en litt verbalt fartsblind, eller er det det mentale sorte hullet han personifiserer som drar alt det omkringliggende inn i seg?

Tiltaltes ugjerninger er så grusomme at man lett kan mistenke den som har med ham å gjøre for å ta på seg et slags mentalt plexiglass for i det hele tatt å holde ut. Mon tro om denne rustningen også gjør observatørene mer lik observanden, dvs. mer «emosjonelt avflatede» enn de er til vanlig? På den måten oppnår man den profesjonelle distansen og kontrollen som får en til å orke å forholde seg til massedrap på mindreårige.

Men må man ikke våge til en viss grad å gi slipp på denne kontrollen for å kunne bevare sin menneskelighet? Hvordan kan man bedømme tiltalte hvis man holder tilbake en del av det som gjør en til en komplett personlighet?