Kommentar

judesuss.jpg

Cecilie Hellestveits infame kritikk av Ayaan Hirsi Ali i omtalen av hennes selvbiografi er slag under beltestedet – i dobbel forstand. Hellestveit sammenligner filmen «Submission», som kostet Theo van Gogh livet, med Joesph Goebbels’ «Jude Süss», og sier mange er av samme mening!

Hennes film, Underkastelse, har av mange blitt sammenlignet med Den evige jøde, Joseph Goebbels propaganda-film fra 1940, i sin kompromissløshet og sine fordømmelser.

Det er én person som har sagt at tonen i «Submission» gir ham slike assosiasjoner, og det er den nederlandske skribenten Geert Mak. Han er sitert i Ian Burumas bok «A murder in Amsterdam», og Buruma tar selv avstand fra karakteristikken. Men Hellestveit later som om dette er en gjengs oppfatning.

Det er grovt og kunnskapsløst. Ikke bare fordi det er historisk ukorrekt og politisk vulgært. Men viktigst: fordi dette faktisk handler om liv og død. For islamistene betyr det ingenting. De dreper sine fiender uansett. Men for offentlighetens oppfatning betyr det en hel del: De blir fortalt av en som kaller seg forsker at forfatteren er fundamentalist og like kompromissløs som en film av Goebbels. Har hun da krav på sympati hvis det tilstøter henne noe?

Hellestveit har sikkert ikke ment det slik. Men alle som tar ordet Goebbels i sin munn, bør vite hva de gjør. Særlig hvis vedkommende lever med døgnkontinuerlig livvakt, selv i USA.

Hellestveit skulle skrive en omtale for Bokklubben – de drypper vanligvis av honning – men har åpenbart følt behov for å legge avstand til Ayaan. Det er interessant. Det er slett ikke sikkert at det er Ayaan som går tapende ut av kampen. Faktisk tror jeg hun har gode sjanser til å seire – med tiden. Det er merkelig at ikke en kvinnelig forsker ser parallellen mellom Ayaan og våre egne kvinnelige pionerer.

Siv Jensen er barnebarn av kvinnesaksforkjemperen Betzy Kjelsberg. Det ble tidligere oppfattet som at hun vanæret hennes minne. Men nå er det Jensen som støtter Ayaans kamp, og karrierekvinner som Hellesvtveit som stemper henne som ytre høyre.

Det er snart 8. mars, men det er ingen grunn til å feire kvinnesolidariteten.

Annen halvdel av Hellestveits omtale, hvor motforestillingene slippes løs:

Når Hirsi Ali trekker konklusjonene av sin historie, sin nye overbevisning og de kontrastene hun opplever mellom muslimske og ‘europeiske’ miljøer, plasserer dette henne langt til høyre på det europeiske politiske kartet. Hun forlater Arbeiderpartiet, og blir parlamentariker for regjeringspartiet VVD (Folkepartiet for frihet og demokrati).

Hirsi Ali har en skarp stemme, og hun taler med tyngden til en som har opplevd islam fra innsiden. Imidlertid er Hirsi Ali ikke noen forsonende røst som søker å få ulike kulturer, religioner eller virkelighetsforståelser i tale. Det er stemmen til en skadeskutt og bitter skikkelse, som har betalt en høy personlig pris, og som har en klar adressat for sine bebreidelser : islam. Hennes beskrivelser av Afrika og islam er ikke primært skildringer som tilhører en afrikansk, muslimsk kvinne, men snarere skildringene til en europeer, en nyomvendt europeer, med all den begeistring for sin nye overbevisning, og all den unyanserte forakt og avsky for det man kommer fra, som karakteriserer de nyfrelste.

Det er ikke tilfeldig at når Hirsi Ali, Europas krasse islam-kritiker, velger å søke tilflukt i USA, gjør hun det hos American Enterprise Institute – en nykonservativ tenketank som har utstyrt George Bush og den sittende amerikanske administrasjonen med mye av dens tankegods.

For Hirsi Ali er ingen relativist. Hennes film, Underkastelse I, har av mange blitt sammenlignet med Den evige jøde, Joseph Goebbels propaganda-film fra 1940, i sin kompromissløshet og sine fordømmelser.

Heller ikke i sin selvbiografi har Hirsi Ali viet nyanser mye plass. Den er snarere en slags apologismens antidote. Men Hirsi Alis nådeløse beskrivelser av en brutal virkelighet blant muslimer både i Afrika og Europa, gir leseren mangt og mye å reflektere over.

Mitt liv, min frihet er en metafor over det ugjestmilde møtet mellom Sør og Nord, mellom Orienten og Vesten, mellom tradisjonsbunden islam og opplyst modernitet. Ayan Hirsi Alis stemme er krass og hennes meninger krystallklare, og både hennes sjebne og hennes observasjoner maner til ettertanke rundt noen av vår tids største og vanskeligste utfordringer.

Man må også lure på hvor Bokklubben har vært som slipper en slikt tekst som omtale av en selvbiografi.

Der Film «Jud Süß»

Les også

-
-
-
-