Kommentar

At Document fordømmer grisetegningen til Dagbladet på prinsipielt grunnlag er, slik visse reaksjoner tyder på, noe som krever en nærmere forklaring.

Kulturstriden mellom Vesten og islam er preget av symbolsaker som eksploderer og antar en betydning helt ute av proporsjoner.

Europeere må se seg selv utenfra: Onsdag kveld satt jeg i den israelske ambassaden og hørte forfatter og journalist Shmuel Rosner snakke om «myter om den jødiske lobbyen i USA». Rosner er en moden, moderne israeler, slike man knapt ser i norsk mediedekning til tross for at det er de som er Israel.

Rosner er selvsikker, kunnskapsrik. Han har en karriere bak seg i Haaretz og Jerusalem Post. Han kjenner masse mennesker, langt flere enn en norsk korrespondent får tilgang til.

Jeg tenkte: Hva ville han si om situasjonen i Norge? Hvordan ville han reagere på at vi begynner å få de samme problemene som Israel? Ville han føle sympati? Eller være reservert, stille seg uforstående?

Jeg synes å merke en liten reservasjon og ambivalens hos israelere/jøder. På den ene siden forstår de at mange i Europa kan komme til å se på Israel med andre øyne når parallellen går opp for dem.

Men så er det den andre siden, den ambivalente: Hvordan vil den europeiske «motstanden» bli? Det er her jødenes erfaringer slår inn. De vet hva europeere er i stand til. Det gjør ikke lenger europeerne selv. Enten man er PK-frelst og dermed hinsides ondskapen eller man er en innbitt frihetselskende europeer: begge tror fortiden er gravlagt.

Den sinnsro har aldri jødene. For dem vil Europa alltid være kontinentet hvor deres nærmeste steg til værs med røyken.

Men det vil da aldri kunne skje igjen, sier leseren indignert. Kanskje ikke. Men det er visse veivalg som bestemmer hvor man havner.

Ian Buruma sa i et intervju med undertegnede at europeerne må tilpasse seg muslimene. En hårreisende tanke slik jeg ser det. Buruma fremla det som om europeerne måtte ofre en del av sin frihet. Han sa at spørsmålet om homofile og om jødene ikke er av eksistensiell betydning for Europa. Sjokkerende uttalelser. Jeg var og er dypt uenig.

I mellomtiden har jeg lest Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe. Caldwell er nådeløst ærlig. Både når det gjelder å sette ord på den utfordring og trussel islam og muslimene representerer, men også når det gjelder å si ting som europeere ikke liker å høre.

La oss ta en sannhet som går som en kniv i hjertet på mange europeere: Muslimene er kommet for å bli.

Caldwell forklarer minaretforbudet i Sveits med at det gikk opp for sveitserne at muslimene har slått seg ned for godt. Når man bygger minareter, er det en måte å si man føler seg hjemme på. Minaretene har en symbolfunksjon.

Slikt står selvsagt aldri å lese i etablerte medier, da slike følelser fordømmes på det kraftigste. Men de forsvinner ikke av den grunn.

Det er et faktum: Til tross for alle fraser om det motsatte, tror ikke europeerne at muslimene skal bli boende. De tror kanskje ikke at de vil dra hjem, men de tror heller ikke at de er kommet for å bli. Noe midt i mellom. Slik kan man leve i et gråsone av uvisshet hvor man utsetter erkjennelsen: De er kommet for å bli.

I mellomtiden kan man trøste seg med en forestilling om at Europa før eller siden vil manne seg opp og si fra hvor skapet skal stå, selv om ting heller tyder på det motsatte.

Europeiske øvrigheter har lagt seg på en ullen toleranselinje som skyver den innfødte befolkningen vekk og gir muslimene falske forhåpninger om sin posisjon. Det er farlig.

Det er på ikke særlig lang sikt en politikk som kan føre til konfrontasjon. Myndigheter med så dårlig oversikt vil ikke ha en sjanse til å gripe inn. Det finnes muslimer som ser dette komme og de frykter at det kan gå dem ille. Frykten er velbegrunnet. Det finnes allerede dem som drømmer om et oppgjør.

La oss huske at Europa ikke har erfaring med alvorlige opptøyer slik USA har hatt: fra opptøyene da Martin Luther King ble skutt til Rodney King-opptøyene i Los Angeles.

Men det er allerede en pågående lavintensitetskonflikt i mange urbane sentre og forsteder, der hovedsakelig ungdom med muslimsk bakgrunn skaper no-go-areas, ligger i konflikt med politiet og tenner på folks eiendom.

Konfliktlinjene går gjennom storsamfunnet, og det er nok av saker som fungerer som sprengstoff. Symbolsakene blir lunter som antenner.

Paranoia

Typisk for symbolsakene er at de begynner med noe smått og at situasjonen eskalerer. Det kan være tegninger mange ikke en gang har sett.

Mange muslimer får følelsen av at det ikke finnes noen grenser i det moderne samfunnet. De trues med en invasjon av sin væremåte, kleskode, jenters oppførsel. Muslimer oppfatter vestlige samfunn som grenseløse. Det gir grobunn for en galopperende paranoia: Fordi sykdommen heter svineinfluensa tror man vaksinen inneholder svin.

Hvis man studerer historien om karikaturtegningene, ser man at det var følelsen av utenforskap, ydmykelse og forurettethet som var oksygenet som fikk ballen til å rulle.

Noen har påpekt at det finnes en kognitiv dissonans i disse holdningene: Man tåler ikke å se profeten fremstilt som et svin. OK. Men så vil man selv forby andre å ha svin på menyen! Eller man nekter å kjøre førerhunder til blinde, for man tåler ikke hunder og deres sekreter. Da er man ute å kjøre i forholdet til andre mennesker.

Men den som trykker på det kompleks av dissonanser som her skisseres, ved f.eks. å kaste griseører inn i en moské eller plassere grisetegninger av profeten på forsiden av en avis, har ikke forstått noenting. Vedkommende nekter å ta inn over seg at vi lever i et samfunn der ganske mange mennesker har helt andre holdninger enn en selv. Det kan godt være naboen.

Skal du tukte naboen til å bli sivilisert ved å tvinge ham til å tolerere profeten fremstilt som gris? Det er ikke sikkert det kommer til å gå som forventet.

Denne lærdommen har israelerne trukket. De vet det finnes røde linjer som man ikke må krysse. Profeten som svin er en stor tykk strek.

Man må gjerne være uenig. Men i tilfellet Israel er det samfunnets interesser som går foran. Det gjør det også i Norge. Det er ikke Jonas Gahr Støres renomme jeg tenker på. Det er lokal sameksistens, det er menneskenes ve og vel. Det er liv og lemmer.

Men er ikke dette å gi etter for trusler, vil noen spørre? Nei, det er ikke helt det samme. Forholdet mellom muslimer og jøder er basert på en lang historie, både fjern og nær. Man lever tett. Man leker ikke med fyrstikker.

Hvis man velger å bruke kruttet på å forsvare grisetegninger, vil man svekke sin egen posisjon, man vil hisse opp muslimene til de grader at man ikke vil ha krefter den dagen det virkelig gjelder.

Det er Vesten som har oppfunnet og praktiserer ytringsfriheten. Den er aldri ubetinget, ubeskåret. Norge har fått en stor og voksende minoritet med et helt annet syn på forholdet mellom religion og ytringer.

I en viss forstand har Buruma sine ord i behold: Man må finne en sameksistens med muslimene, og her har Europa noe å lære av israelerne, også i positiv forstand.

Dette er å knuse Gahr Støres drøm om et store nye vi: det er en illusjon. Vi lever i forskjellige verdener. I den verden vi deler må vi legge bånd på hverandre. Måten vi gjør det på vil avgjøre hvor mye tillit som etableres.

Fordelen ved å trekke en grense et sted er at man forteller muslimene at vi tillater ikke alt, vi tillater ikke det som kun er ment å såre. Det svekker følelsen av paranoia, at Vesten er ute etter å ta dem, kjøre over dem. Det sender et signal om at «vi ser dere og vet hvordan dere reagerer».

En slik besinnelse er en moden overveielse i det som er en vanskelig situasjon. Slutt med drømmeriene om det flerkulturelle, som er den gamle drømmen om et hippie-samfunn.

Pendelen svinger. En grensedragning kan gi Vesten en god følelse, av å stå for noe. Man bekrefter det beste ved egen tradisjon: at noe også er hellig for oss. At vi har bevart en sans også for andres helligdom. De to går sammen. Uten at man respekterer at noe hellig for en selv, vil en heller ikke se det hos andre.

Da er balansen gjenopprettet, for sansen for at noe er hellig er også forutsetningen for at det finnes noe å drive gjøn med. Der alt er tillatt, er det ikke lenger noe å le av.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også