Kommentar

Det er interessant å følge Ian Burumas argumentasjon i spørsmålet om Europa og muslimer. Buruma vil gjerne fremstå som moderat, sindig, nærmest salomonisk. Han fikk problemer med den posisjonen da han angrep Ayaan Hirsi Ali og forsvarte Tariq Ramadan.

Men når han angriper Geert Wilders kan han fremstå som den sindige som tar avstand fra all ekstremisme. Gjør han det?

Buruma tar avstand fra voldelig ekstremisme. Men han mener vi må avfinne oss med den ikke-voldelige. Det er her han får kritikk: Buruma mener europeerne må tilpasse seg islam og muslimer. Han bruker det engelske ordet accomodation. Han sier helt åpent at det er europeerne som må tilpasse seg, dvs. tåle at muslimer lever et annet liv.

Det kan man mene på et generelt plan, men når man går ham på klingen i sensitive spørsmål som holdning til homofile og jøder, får han problemer. Da blir han aggressiv, som undertegnede selv opplevde da Buruma var i Oslo i fjor.

Buruma sier vi må leve med normative forskjeller: også katolikker og ortodokse jøder har intolerante holdninger til sex og homofile. Ja, men de angriper ikke folk på åpen gate. De sier ikke feks. at innen islam finnes det ikke homofile. Denne forskjellen nekter Buruma å forholde seg til. Han insisterer på at vi må akseptere disse forskjellene. Det kan bety at det vil bli svært vanskelig å være jøde eller homofil i Europa. Bare vissheten om at samfunnet tolererer en slik intoleranse vil være nok til at mange forlater områdene de før har bodd i.

Bak en tilbakeholden, beskjeden fasade er Buruma pågående. Han utmerker seg ved også å angripe venstresiden. Hva er det han angriper? Jo, arven etter 68 som fører til at en god del venstreorienterte står opp og forsvarer feks. homofiles rettigheter. Buruma fremstiller dette som at det også på venstresiden er folk som løper etter populisme. Han vil altså ramme de som ser motsetning mellom religion og individ. Det er spesielt. I en artikkel i NRC Handelsblad skriver han dette eksplitt.

The fear of being overwhelmed by foreigners is usually associated with the right. Historically this is true. The so-called saviours of our civilisation – against the Bolsheviks, the Jews or the decadent elites – have usually come from right-wing circles.

The perceived threat of Islam has changed this. They may consider themselves too chic to associate themselves directly with Wilders, but these days it is often people from a left-wing background who rail the most against Islam.

A certain degree of aversion to religion among people who fought to free themselves from religion in the sixties is understandable. The men who came from villages in Morocco and Turkey during those same sixties often have ideas about women and homosexuals that are out of touch with the more progressive ideas we have come to accept as normal.

Vi merker oss uttrykket «rail against islam», ikke særlig flatterende. Så kommer han til forsvaret for intoleransen mot homofile, og behovet for å akseptere normative forskjeller.

But, again, intolerance against homosexuals, though reprehensible, is not the same as revolutionary extremism. As long as no violence is involved, that kind of intolerance is something we can live with, just like we live with orthodox Christians or ultra-orthodox Jews. Good education can help there, and of course everything needs to be done to prevent aggression against women or homosexuals. But normative differences will always exist; it comes with being a pluralistic society.

I praksis betyr dette at politiet skal gripe inn når homofile blir angrepet. Men de skal ikke gjøre noe med imamene som preker hat mot homofile. Når han snakker om «opplysning» høres det helt uforpliktende ut. Han har samme holdning til behandling av- og synet på kvinner. Vold er uakseptabelt, men holdningene, underordningen av kvinner må aksepteres.

Buruma kan ikke, vil ikke, akseptere at de to normsettene er uforenlige: et pluralistisk samfunn kan ikke tolerere kollektiver som praktiserer diskriminering uten at det korroderer den reelle toleransen og friheten i samfunnet. Da er det bare et spørsmål om tid og fødsler før det har utviklet seg parallelle samfunn.

Buruma er blitt konfrontert med disse motsetningene og konsekvensene av dem. Da han var i Oslo ifjor, sa han at spørsmål om jøder og homofile ikke var avgjørende for Europas fremtid. Det var en skremmende uttalelse.

Han forsøker nå å skyve ansvaret for konfliktnivået over på populistene: folk som Geert Wilders. Men Buruma er selv en aktør. Han har valgt side. Han bruker sin innflytelse for å forsvare utviklingen av parallellsamfunn. Det er heller ikke spesielt vanskelig å få øye på i hans gjentatte forsvar av Tariq Ramadan som moderat og demokratisk. Akkurat det siste poenget med at Ramadan er demokratisk, er en smule «chilling»; det rommer et dobbeltbudskap: Buruma/Ramadan respekterer demokratiet, men når muslimene blir mange nok betyr det at islamske prinsipper innføres.

If we are going to win the fight against political violence it is important that peaceful Muslims, even very strict ones, can find a place in European society. Only then can we isolate the violent elements and prevent more Muslims from sympathising with a bloody dream in the name of their religion out of fear, anger or resentment.

You can say a lot of things about Tariq Ramadan, the Islamic philosopher who was just fired as an adviser to the city of Rotterdam: vanity, intellectually wooliness, opportunism. But he has never pleaded for an Islamic state in Europe, let alone a violent revolution. He wants European Muslims to behave as democratic citizens. Certainly, he propagates an orthodox interpretation of Islam, but the tries to combine this with his mainly leftish political ideas. Politics, says Ramadan, should be inspired by the ethical impulse of faith. He may not always be tolerant, but he will always be a democrat.

Ramadan har mange ansikter, og vil selv bestemme hvilket som skal synes. Da han møtte Irshad Manji til debatt i Oslo i våres møtte han en som ikke lot ham gjøre det. Manji rev masken av Ramadan og han fremsto som kvinneforaktende og nedlatende, en person som ikke finner seg i kritikk. Hans syn på ytringsfriheten var også instrumentell: han kunne ikke gå med på at den for å fungere må være beskyttet mot mektige krefter. Ramadan var ingen demokrat, han fremsto nettopp som den populist Buruma går i rette med.

Buruma er klar over risikoene som muslimenes parallellsamfunn innebærer. Han er klar over spenningene, og forsøker å true de 40 prosent som sier de vil stemme Wilders ved å spørre: hvis det blir vold, er det det dere vil ha? Har dere regnet med det når dere stemmer Wilders? Det er en type intimidering han har til felles med sine muslimske venner: «Ikke stå opp for dine prinsipper og rettigheter, for det kan utløse vold fra den andre siden.»

But there is a much bigger risk attached to the Kulturkampf. If people feel rejected, one shouldn’t be surprised if they develop a hostile attitude. As the hostility increases we will get exactly what so many people are so afraid of. The distinction between believers and ideologists is blurred. Sympathy turns to action. Society as a whole is divided into camps, Muslims against non-Muslims. That’s when the blood starts to flow in the streets.


When blood starts flowing, where will Wilders’ voters be?

Les også

-
-
-
-
-

Les også