Sakset/Fra hofta

«Det 21. århundrets kommunisme»

Holocaust har i de siste tiårene vært grunnsteinen i Europas moralske orden. «Å jobbe seg gjennom fortiden (Vergangenheitsbewältigung, for å bruke det tyske ordet) er et høytidelig moralsk foretagende, på godt og ondt nesten et religiøst sådant. Denne moralske ordenen var i flere tiår en suksess, og den henviste antisemittismen til de ytterliggående fanatikernes domene i Europa. Nå hadde den på en eller annen måte sviktet, plutselig, fullstendig og spektakulært. I 2005 var 62 prosent av ofrene for hatkriminalitet i Frankrike jøder. Denne svikten skyldtes ikke at man hadde skrinlagt noen Vergangenheitsbewältigung. Samtidig som jøder ble vanæret, angrepet og til og med drept, fortsatte Holocausts status som moralsk ledestjerne å proklameres høylydt. Europeerne beholdt det Pierre-André Taguieff kalte en «superhukommelse», om enn selektiv, hva angikk de totalitære voldsomhetene i sin egen fortid. En oppriktig avsky mot Holocaust og nazilignende antisemittisme forble en del av det moralske grunnlaget for det 21. århundrets Europa.

Den moralske ordenen bygget på Holocaust-minnet sviktet ikke fordi den ble oppgitt, men fordi den ble anvendt vilkårlig. Det europeiske systemet for minne og anger var en moralsk disiplin – det var ikke et «gjeldsbrev» som jøder eller andre minoriteter kunne veksle inn i spesielle hensyn når de ble trukket inn i politiske kontroverser. Det var uansett ikke mange jøder igjen som kunne be om slik hensyntagen. Under trykket fra masseinnvandringen ble imidlertid angeren over Holocaust et mønster for behandling av saker som involverte en hvilken som helst minoritet med plausibelt krav på å være alvorlig skadelidende. Europas muslimer var en levende, blomstrende og selvsikker europeisk etnisk gruppe med en rekke krav å stille.

Så snart de kom til verdensdelen, inntok muslimene en privilegert stilling i enhver offentlig debatt om minoriteters rettigheter: De var også «ofre». Ettersom de slet med sosio-økonomisk underlegenhet i Europa og okkupasjonen av Palestina (slik de så det, også om de ikke var palestinere), var det mange muslimer som følte at deres gruppe i større grad enn jødene var en egnet gjenstand for de innfødte europeernes moralske selvransakelse og selvpisking. Et økende antall muslimer så faktisk på seg selv som de «nye jødene». I desember 2005 publiserte den venstreorienterte forfatteren Ziauddin Sardar et førstesideoppslag i New Statesman med tittelen «Det neste Holocaust». Londons ordfører Ken Livingstone advarte om at britenes ubehag ved sløret «minnet svært mye om Nazi-Tysklands demonisering». I 2006 ble Livingstone suspendert fra sitt embede i fire uker for å ha sammenlignet en jødisk journalist med en konsentrasjonsleirvakt.

Etterhvert som jødene fikk flere «rivaler» som hadde interesse av å ta deres plass som Europas ofre fremfor noen, ble systemet plutselig forvrengt. Ideologien med mangfold og harmoni mellom folkegrupper, som alltid var blitt ledd av som velmenende og politisk korrekt, ble nå middelet for reintroduksjon av antijødisk raseri i den europeiske hverdagen. Langt fra å glemme lærdommen fra Holocaust var antisemitter og antisionister besatt av den. Den var en retorisk verktøykasse. Hvis muslimene var de nye jødene, var jødene åpenbart de nye nazistene.

Enkelte standup-komikere spottet «det utvalgte folket»; den mest kjente av dem var den talentfulle, halvt kamerunske Dieudonné Mbala-Mbala. Enkelte svarte, antisemittiske gategjenger, f.eks. Tribu Ka («K-stammen»), som patruljerte den ortodokse jødiske gaten Rue des Rosiers som et slags postmoderne Freikorps, forsøkte å hisse opp til urban krigføring med den hallusinatoriske begrunnelsen at noen måtte stå opp mot de jødiske «milices». (Milices var det beryktede medløperpolitiet under nazi-okkupasjonen.) Tribu Ka ble etterhvert forbudt i juli 2006, kort tid etter at de forstyrret en minnemarkering for Ilan Halimi, den jødiske mobiltelefonselgeren nevnt i kapittel 6, som en afrikanskledet gjeng som kalte seg «barbarene» brukte tre uker på å torturere til døde.

Etter den danske karikaturkrisen offentliggjorde en Antwerpen-basert gruppe, kalt Den arabisk-europeiske liga (AEL), en tegning som viste Hitler naken i seng med Anne Frank, idet han sa: «Ta med dette i dagboken din, Anne.» AELs opprørske leder Dyab Abou Jahjah hadde ambisjoner som var mindre religiøse og mer nasjonalistiske enn det som var vanlig blant europeiske radikale fra den muslimske verden. Han reiste rundt med en gruppe livvakter og gav sin støtte til den arabiske kampen overalt, særlig mot Israel, men også mot Europa, hvor han tok til orde for grunnleggelsen av en arabisk nasjon. Hans håp hva Anne Frank-tegningen angikk, så ut til å være at den ville utgjøre en slags «gjengjeldelse» av tegningene som var blitt offentliggjort i Jyllands-Posten. «Europa har også sine hellige kuer,» sa Abou Jahjah triumferende, «selv om de ikke er religiøse hellige kuer.»

Abou Jahjahs bemerkning var ikke bare ondskapsfull, men også dum. Han hadde helt rett i at Europa hadde tabuer og hellige kuer. Det som gikk ham hus forbi, var at han og hans tilhengere var de første til å dra nytte av dette. Var Abou Jahjah dum nok til å tro at Europas jøder var de virkelige vinnerne i etterkrigstidens moralske orden? Det var for sent for de fleste av dem. Men det sjokket for Europas samvittighet som etterfulgte deres myrderi, hadde gjort kontinentet trygt for andre minoriteter. En innvandring av det slaget som brakte muslimer til Europa i slike antall, ville ha vært utenkelig uten den lidelsesfulle moralske selvransakelsen som fulgte i kjølvannet av Holocaust. Slik innvandring ville ha fremkalt mistillit, fremmedfrykt og vold. Det krever ikke mye refleksjon for å forstå hvordan et Europa uten skyldfølelsen etter Holocaust ville ha reagert på en radikal og nasjonalistisk arabisk pressgruppe med hovedkvarter i Flandern.

Ved «å jobbe seg gjennom fortiden» var Europas intolerante impulser blitt holdt i sjakk i et halvt århundre. Jobben var blitt gjort altfor godt. Den hadde ikke bare sørget for pusterom til innvandrere, men også et straffrihetens rom for de verste blant dem. Den nye antisemittismen var ikke simpelthen en gjenoppblussing av rasismen. Det var en antisemittisme som økte under antirasismens beskyttelse, slik filosofen Alain Finkielkraut viste i en rekke gripende bøker og essays. «Jeg tror at den svulstige ideen om «krigen mot rasisme» gradvis er i ferd med å bli en motbydelig falsk ideologi,» sa Finkielkraut i 2005. «Og denne antirasismen vil bli det samme for det tjueførste århundret som kommunismen var for det tjuende: en kilde til vold.»

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»