Nytt

Av Roy Vega

-Ved Babylons elver satt vi og gråt, når vi kom Sion i hu, heter det i Salme 137. Og gråte, det bør sannelig rektor Torbjørn Digernes gjøre også, for nå har foredragsrekken om Palestina og Midtøsten for lengst nådd et slikt bunn-nivå i vitenskapelig perspektiv at du godt kan være hedning og fortsatt ønske demonutdrivelser i NTNUs korridorer.

-Vi må separere ut de ulike elementene i prosessen og i faktagrunnlaget, sa professor Ilan Pappe, og da lød han som en akademiker noen sekunder. Men etter dette brast alt som minnet om begrepsapparat og vitenskapeligheten forsvant som dugg for solen. Den håndplukkede professor tok i sitt verdensbilde utgangspunkt i det første revolusjonsoppløpet i Russland i 1905, – hvor radikale jøder kom til å bli selve drivkraften i sionismen, sa han. Uten å fortelle mer enn noen promiller av sionismen. Det han som historiker også burde ha sagt var at denne lille gruppen russiske jødene var en funksjon av forutgående progromer og forfølgelser i Tsar-Russland, og at de søkte etter mer trygghet både for seg og andre gjennom en revolt. Vi vet hvordan det gikk i praksis, og vi tror Pappe vet det, men vitenskapelig sett kom unnlatelsessyndene så tett i tid og rom at vi klart er på et bunn-nivå i NTNUs propaganda-serie. Og det allerede før Hilde Henriksen Waage og Nils Butenschøn skal synge julen inn i samme auditorium, med Arafat i krybben og Hamas i stallen.

Fra denne professor Pappe kom det aldri til noen nærmere forklaringsmodell bak sionismen verken historisk og politisk. Hadde Pappe vært redelig nok til å nevne den 2500 årige jødiske identitet og iboende lengsel som er så tett bundet nettopp til kjerneområdet Jerusalem (Sion), og så tatt for seg den gradvise konkretiseringen og realisering av prosessen gjennom den politiske sionismen på 1800-tallet, så ville fremstillingen selv i marxistisk fortolkning fortsatt hatt anstrøk av akademisk tilsnitt.

– Hvis jeg hadde vært araber ville jeg heller ikke ha akseptert den jødiske kolonialiseringen, sa Pappe, og så ful ut.

Han karakteriserte det jødiske nærværet og kamphandlingene som fulgte i 1947 og 1948 som «en forbrytelse mot menneskeheten», stadig i et sterkt moraliserende og agiterende oppløp hvor absolutt all skyld blir veltet over på jødene. For oss som er flasket opp med en politisk korrekthet under NRK Dagsrevyen og Odd Karsten Tveits reportasjer er ikke det noen nyhet.

Begrepsavklaringer er som kjent en helt grunnleggende faglig nødvendighet i ethvert akademisk forum – for å få kongruens og for å få knagger å henge vitenskapelige fremstillinger på. Når så alt av begreper knyttet til det historiske Palestina, palestinere, sionister, kolonialister, settlere, imperialister og religioner ikke blir avklart på noe tidspunkt, annet enn bevingede ord i en serie av retoriske fraser og floskler for å frata jøder det meste av legitimitet, er det hele unektelig både en bekreftelse på – og en funksjon av – at det meste av vitenskap er rensket ut av denne forelesningsserien på NTNU.

Nå kom det med ett en sekvens hvor Ilan Pappe hempet inn statistikk, men bare for å illustrere at jøder stadig var i mindretall i et høyst tilpasset Palestina-begrep – som ellers var kjemisk rensket både for historiske og jødiske tidslinjer, samt demografiske og geografiske data som alle retoriske påstander kunne blitt speilet mot. Men her får ikke publikum tenke selv. Når det heller ikke kom en eneste kildereferanse blir retorikk og poenger redusert til rendyrket propaganda.

For ordens skyld: Blikk på historiske kartverk vil fortelle at da Transjordan (Senere Jordan) ble skilt ut gikk omkring 77% av det historiske Palestina, som aldri har vært noe eget land – til araberne. Det som så stod igjen ble så delt en gang til, mellom arabere og jøder. Jødene stod nå igjen med ca 11% av Palestina, og under 0,2% av arealet i forhold til den omkringliggende arabiske verden – hvor forholdet til nasjonalstater for øvrig var høyst avslappet. Israel er på størrelse med Sør-Trøndelag fylke. Når en 23. arabisk med sterke totalitære og anti-jødiske islett så skal kiles inn i dette lille området og inkludere kjente landemerker som Judea (hvor ordet «jøde» har sine røtter), Jerusalem (Sion), Hebron og Betlehem – burde både NTNU og en og annen sjel på den politiske venstreside våge å bryte seg løs fra lenkene og tvangstankene i den politiske korrekte «fredsprosessen» – og stille kritiske spørsmål. Slik man alltid skal balansere for å holde på en vitenskapelig integritet.

Intellektuelt og litt objektivt sett, når en edsvoren kommunist skal utlegge Midtøsten-historie er det alltid spennende å se hvor det hele lander og strander, i landskap og kontekster hvor marxistiske analysemodeller uavlatelig kommer til kort – mellom arabiske klanhøvdinger, nomadestammer, islamske umma-samfunn og ikke minst i møte med jødisk identitet og frigjøring. Ilan Pappes klamret seg raskt fast i begrepet «imperialisme», i leninistisk fortolkning. Helt samtidig som flere nå burde erkjenne at NTNU-bruket har gått på en leninistisk prolaps som har blitt til en dårlig parodi på forskningsbasert, vitenskapelige fremstillingsformer. At en rektor Torbjørn Digernes fortsatt forsvarer dette propaganda-feltoget forsterker bare den akademiske tragedien i NTNU-perspektiv, både i lyset og skyggen av boikott-floppen.

Roy Vega

Mest lest