Kommentar

Finn Graffs fremstilling av Ehud Olmert som KZ-kommandant Amon Götz fra «Schindlers liste» har fått et etterspill: den israelske ambassadøren nektet å stille til portrettintervju med Graff som tegner. Modig gjort.

Dagbladet forsøker på lederplass å levere et prinsipielt forsvar for tegningen, men slår seg selv på munnen.

Selv sier Graff at han står ved tegningen og parallellen mellom Olmert og SS-mannen Götz.

Dermed står han og avisen på samme side. For ingen av dem turde å forsvare ytringsfriheten da karikaturstriden raste. Da leverte Dagbladet et så tynt forsvar for ikke å trykke tegningene at det var pinlig. Ut fra Dagbladets tradisjon burde de ha trykket dem i farger på første side. Men avisen er fanget i en toleranse for intoleransen som den ikke kommer ut av. Den preger mye av kommentarstoffet: vinklingen på UDI-saken, og innvandringspolitikken.

At Dagbladets posisjon er uholdbar og ureflektert er lederen et godt eksempel på. Man tilstår ikke en gang Miryam Shomrat retten til å nekte å møte en tegner som har forulempet landets regjeringssjef på det groveste. Dagbladet blander dette sammen med ytringsfrihet. Det har intet med ytringsfrihet å gjøre. Derimot med det frie valg, retten til å si nei. Det var Shomrat som skulle intervjues, ikke Graff. Selvfølgelig hadde hun rett til å si nei.

Dagbladet blander dette sammen med kjendiser som stiller betingelser for et intervju.

Det sentrale er likevel synet på tegningen av Olmert som nazikommandant, skriver Dagbladet. Helt riktig.

Her presterer avisens leder å skrive:

De sier de støtter ytringsfriheten, men vil altså sette en grense. Men ytringsfriheten kjenner ingen slik forsoningslinje. Det er på tide at vi venner oss til at denne grunnleggende friheten faktisk både kan såre og krenke og at dette er det vi må betale for en slik verdi.

«… ytringsfriheten kjenner ingen forsoningslinje», skriver Dagbladet. Det må være en slip of the pen. Det gjør den da vitterlig. Det var avisens begrunnelse for ikke å trykke profet-tegningene. Det gikk an å mene det med anstendigheten i behold. Selv mente vi at andre hensyn veide tyngre enn muslimenes følelser. Men nå er Dagbladet kompromissløs.

At alt kan trykkes vet vi. Men bør det det? Det koker ned til et spørsmål om politikk, men det greier ikke Dagbladet formulere.

Sakens kjerne er at Dagbladets mener det er OK å mobbe Israels statsminister og fremstille ham som men nazi-kommandant, attpåtil med nazistens motto fra Dachau påmalt. Men å legge seg ut med muslimene våget avisen ikke.

Det er ingenting igjen av Dagbladets stolte tradisjon. Civil courage finnes ikke.