Kommentar

Si meg hva du trykker og jeg skal si deg hvem du er: norske redaktører så ikke noe poeng i å trykke tegningen til en mordtruet dansk tegner. Det er ingen grunn til å krenke tredjeperson, som VGs redaktør Bernt Olufsen formulerte det. Men Dagbladets Finn Graff tegnet Ehud Olmert som Amon Göth, KZ-kommandanten i filmen «Schindlers liste» som plaffet ned jødiske fanger fra verandaen.

Denne sammenstilling ble åpenbar da jeg så en artikkel i Jyllands-Posten. Avisens utsendte i Jerusalem har vært til det årlige møtet mellom de utenlandske presseklubben og israelske redaktører. Artikkelen er illustrert med Graffs tegning med spørsmål: antisemittisme? (Det er heller ikke lenge siden jeg så en henvisning til Jostein Gaarders famøse Israel-kronikk i Weekendavisen. Det finnes en annen offentlighet der ute, som tenker i litt andre baner enn i Norge.)

Å tegne Ehud Olmert eller Ariel Sharon eller Yitzhak Shamir som nazist er straffefritt i Norge. Finn Graff har gjort det til en vane. Protester fra jødisk/israelsk hold blir ikke bare møtt med en skuldertrekning, det tas som et eksempel på at tegningen er på sin plass.

Men vårt nordiske broderfolk danskene har snublet opp i en situasjon hvor de er blitt hatsymboler i muslimenes konflikt med moderniteten. Det offisielle Norge later som det ikke skjønner situasjonen og sier, ikke uten en viss selvtilfredshet: «Det er deres egen skyld. Se på oss, vi vet å balansere.» Sympatien med danskene er minimal.

Behandlingen av danskene har ikke rent lite til felles med holdningen til israelere: «Dere har dere selv å takke.»

Men det offisielle Norge vil ikke vite av hva danskene vet og israelerne ser: at vi faller ned på den andre siden, at vi tekkes islamister og terrorister og det generelle Israel-hatet i Midtøsten som fyller mange funksjoner. Det er klassisk Bøygen: Gå utenom, vik unna. Men også det har konsekvenser.

Islamister av ulike avskygninger ser dette og blir oppildnet. De forstår at Norge stiller seg i en utpressingssituasjon. Subteksten er at man gir etter for press. Om det så bare er tre somaliere som blir arrestert, begynner bråket, og Aftenpostens Harald Stanghelle kan spille Klare Klok overfor PST: «var nå dette lurt hvis man ikke hadde mer å fare med?» I neste omgang forlanger somalierne svar fra justisministeren – og får det – samt PST-sjefens avgang. Det sier noe om hvordan reaksjonen vil bli den dagen det virkelig blir hardt mot hardt. Norske «eksperter» var fra dag èn ute og problematiserte begrepet terrorist: det kan like gjerne være en frihetskjemper.

Den tilsynelatende idyllen i Norge kjøpes derfor til en høy pris. Den dagen man ønsker å forandre kurs, kan det hende regningen kommer på bordet. Da kan det være vi kommer løpende til danskene og sier: «Nå skjønner vi hvordan dere hadde det!»

Norge har en opt-out clause i forhold til verden: vi later som om vi ikke er en del av den. Det er de andre som havner i bråk, ikke vi. Det minner nesten om en overlegenhetsfølelse, en tro på at man er bedre enn andre.

I realiteten er det et tegn på provinsialisme og dumhet.

Å tro at man kan tegne jødiske ledere som nazister, uten det forplikter, er å blottstille sin egen mangel på mot og dannelse.