Sakset/Fra hofta

SV er idealistene, i motsetning til det maktvante Arbeiderpartiet. Når den utvalgte lederskikkelsen fra partiets yngre garde havner i trøbbel, er det derfor mer enn en personlig krise, det handler også om en systemkrise for venstresiden.

Den er til dels av psykologisk art. Lysbakken ble i Politisk kvarter på NRK konfrontert med den absurde uttalelsen om at nederlaget har gjort ham sterkere, når meningsmålingene sier noe helt annet. Han svarte at det var på det personlige plan han var blitt sterkere.

Ingen andre enn venstresiden er i stand til å gi seg selv karakterer på den måten. Lysbakken vurderte seg selv til å ha stått oppreist i stormen! Som om han er i stand til å vurdere det. Det er uttrykk for selvovervurdering, selvsentrering og mangel på kritisk distanse. Lysbakken skryter på seg egenskaper som han motbeviser i samme sekund som han uttaler dem. Og han gjør det med den største selvfølge. Det er venstresidens krise i et nøtteskall. Man anser seg for å være hevet over folket og andre politiske aktører. Det gjelder andre regler for dem. Tildelingene til politiske venner er en logisk konsekvens. At også andre partier har fulgt samme praksis, sier noe om at sosialistenes kameraderi trives sammen med politisk korrekthet. De hviler begge på favorisering, nepotisme og en overbevisning om å ha moralsk rett. Det er politisk korrumpering innenfra.

Sosialistisk dannelse

Denne automatiske selvrettferdiggjøring er venstresidens store blinde flekk, og har å gjøre med sosialismen som prosjekt. Det er en ideologi som løsriver seg fra ytre autoriteter. Alt hviler i mennesket. En gang var dette et dannelsesprosjekt. Tenkere som Ernst Bloch, Erich Fromm, Herbert Marcuse snakket om Det myndige menneske; mennesket skulle realisere seg selv, bli autonomt, suverent og vite å velge det rette.

De glemte Paulus’ ord: Jeg vet det rette, men velger likevel det gale.

Paulus var klokere enn de marxist-inspirerte filosofene. Sosialismen ble mye brødpolitikk på hjemmbane, SV sto for det idealistiske. Men hvordan beholde idealismen i et overflodssamfunn? Man valgte seg identitetspolitikk og rettigheter.

Premiss: Det kan aldri bli for mye rettigheter. Det finnes alltid en minoritet man kan slåss for. Det å heve minoritetene opp på flertallets nivå er en stor oppgave. At den er self-defeating, dvs. at den i det øyeblikk den lykkes ødelegger noe av grunnlaget for rettighetene og forvandler dem til noe annet, har aldri streifet SV. Deri ligger noe av krisen, for vanlige mennesker har for lengst oppdaget at den totale rettigheten er en utopi, like farlig som total sosialisme eller totalt teokrati. Totalitet og demokrati går dårlig sammen. SV skulle liksom være for vanlige folk, det ble i stedet et eliteprosjekt.

Derfor får vi aldri de politiske kommentatorene og politikerne med på å forklare hva som er den egentlige grunnen til SVs tilbakegang, hvor bemerkelsesverdig den enn er. Den reduseres til et spørsmål om lederegenskaper, fjes, symbolsaker osv.

SV solgte ut miljøsaken da de gikk i regjering. De visste at Ap = Statoil, og at de var dømt til å tape de store miljøsakene som berørte oljeutvinning. Men de trodde de kunne ta det igjen på rettigheter og identitetspolitikk. Men vinden har snudd, og SV nekter å forstå det. Halvorsen gjorde det bedre som finansminister enn som kunnskapsminister. Da snakket hun i det minste ut fra en faglig autoritet. Skolen er en katastrofe, og SV nekter å ta det inn over seg. Man forstår ikke lenger hva ordene betyr. SV, og Ap også, snakker om den store liberaliseringen som vil komme når Høyre kaster masken. Men det er en privatisering av skolen by default, fordi den offentlige er så dårlig, ikke fordi foreldre drømmer om superkarrierer for barna. At Halvorsen ikke har fått med seg dette undertrykket i befolkningen, viser at hun lever fjernt fra dem hun styrer.

Lysbakken er enda verre: Han er ideologisk der Halvorsen er pragmatisk. Det er derfor grunn til å tro at det vil gå enda verre med ham ved roret.

Motstanden mot vikardirektivet sier noe om hvor irrasjonell venstresiden er blitt. Man går mot noe som egentlig vil gjøre situasjonen for vikarer bedre. En slik sak kunne en Lysbakken bli fristet til å utnytte.

Sannheten er at SV totalt mangler en politikk for venstresiden. Det er et nederlag som også berører Arbeiderpartiet.

Forskjellen på Ap og SV kan illustreres ved Marte Gerhardsen, som går fra humanitært arbeid til å bli banksjef i DnB. Spørsmålet er om Ap tør å formulere det politiske budskapet som ligger i et slikt valg, annet enn å vise til behovet for et fritt næringsliv.

I morgensendingen kom nyheten om at selv tiltak som leksehjelp bidrar til å øke forskjellene. I går var det at kommunenes kulturskoler ikke rekrutterer blant dårlig stilte og minoriteter.

Her står vi foran en ny omdreining på likhetsspiralen: Noen klarer seg bedre enn andre. Venstresiden nekter å godta dette som et sosialt faktum. Man kan sette inn mottiltak og kvotere inn de svake. Det er den sosialistisk styringstanke, men ting tyder på at den ikke fungerer i det flerkulturelle samfunn og oppleves som overgrep. Forskjellene fortsetter å øke. Svaret blir da lip service til likhet og flerkultur, mens alle kan se at de motvirker hverandre. Over tid undergraver man tilliten til seg selv, må rope enda høyere og begynne å skylde på andre. Det er der vi er nå.

Det er ikke lenge siden Audun Lysbakken satt på Dagsrevyen sammen med Eva Joly og beskyldte Fremskrittspartiet for å ha en subtekst som produserte en Anders Behring Breivik. Meningsmålinger i Frankrike viser at Eva Joly oppfattes som «uærlig og usympatisk». Noe går åpenbart NRK, Lysbakken og Halvorsen hus forbi.

 

Les også

Når huset vakler -
Den store røde løgnen -
Brorskapet -
Stram regi -
Krisen i Hellas -

Mest lest

Vendepunktet