Kommentar

Oslo-velgere er ikke som andre velgere: Ingen andre steder er så dyprøde som Oslo. I en kommunevalgmåling som Respons har utført på oppdrag fra Høyre og Venstre, går Arbeiderpartiet kraftig tilbake i Oslo. Men likevel: Etter to år med den mest eksperimentelle og skandaløse politikken i Oslo noensinne, er det likevel bare et knapt borgerlig flertall i Oslo. Oslo-velgerne blir nemlig ikke mer og mer fornuftige og trekker mot høyre. De blir stadig mer ekstreme og virkelighetsfjerne og trekker mot venstre.

Høyres leder Nikolai Astrup er fornøyd med meningsmålingen: «Dette er veldig gode nyheter for Høyre og for borgerlig side. Det er borgerlig flertall, og det viser at folk ønsker seg de borgerlige partiene tilbake i posisjon i Oslo». Jeg er imidlertid ikke bundet av å være positiv på autopilot, og vil heller påpeke noen nøkterne fakta: Det blå flertallet er bare innenfor feilmarginene, så det sier egentlig ingenting. Det bare forteller oss at velgerne flykter fra Arbeiderpartiet, til enda mer dyprøde og virkelighetsfjerne partier som har svært liten appell ellers i Norge. Det burde bekymre alle.

Oslo er en økonomisk fadese

Polariseringen som foregår i Oslo, er forunderlig for oss som ønsker en ansvarlig økonomisk politikk. Vi møter veggen, for økonomisk ansvarlighet har ingen gjenklang blant byens velgere. Gjeldsgraden i Oslo vokser så enormt at selv sløsekoppene i Arbeiderpartiet begynner å bli bekymret. Skattetrykket er økt gjennom eiendomsskatt, men alle de pengene er kastet bort på korrupt oppkjøp av gratisboliger til innvandrere. Avgiftsøkningen på bompenger er doblet gjennom falske påstander om dårlig luft, og sløses bort på sykkelsatsinger og klimafjas, uten at det har den minste effekt på hverken luft, klima eller trafikk. Rikfolk i nye elbiler kan kjøre så mye de vil uten å bidra med en avgiftskrone. Fattige og barnefamilier med bruktbil må betale dobbelt for å kompensere for tapet. Og fadesen stopper ikke der.

Oslo bruker fortsatt enorme summer på praktbygg kommunen slett ikke har råd til. De sosiale utgiftene øker dramatisk og betales med kredittkort, ettersom sosialistene ønsker seg flest mulig innvandrere og innflyttere, så byen kan fortettes til det maksimale med enda flere «moderne» betongblokker. At innvandringen bidrar til eksploderende offentlige utgifter, stadig større segregering, enda større inntektsforskjeller, mer kriminalitet, dårligere skoleresultater, dårligere nærmiljøer og sviktende skatteinntekter – det er helt likegyldig. Og på toppen av det hele tidobler man prisen på beboerparkering, mens man fjerner parkeringsplassene til beboerne, og drysser ut flerfoldige millioner til «gatekunst», tomme benker og «utekontor» som ingen bruker, mens man danser barnslig av glede over egen inkompetanse og grønn virkelighetsflukt. Det er som om venstresiden har raskest mulig økonomisk nedsmelting som politisk prosjekt, og det burde skremme byens innbyggere, som jo må betale prisen til slutt. Men nei da. Tvert om:

Hvis det ikke virker, ønsker Oslo-folk bare mer av det. 

Oslo-velgerne snur seg mot ekstremister som Rødt, MDG og SV for å få enda mer kostbare «klimatiltak», enda mer innvandring og enda mer monstervekst og turbofortetting, enda mer bompenger og skattetrykk, og enda mindre næringsliv og arbeidsplasser. På landsbasis kommer disse dyprøde partiene bare litt over sperregrensa til sammen. (Nordmenn flest er tross alt ikke født i går.) I Oslo samler disse tre ekstremitetene nesten 24 % av velgerne. Kvartparten! Hver fjerde velger i Oslo mener altså at blodrød sosialisme med grønn topping er veien til en bedre fremtid – trass i alle advarsler fra både budsjettet og historien. Klorofyllkommunistene har bare 8 % av velgerne bak seg, men Ap lar dem gjennomføre 100 % av politikken sin. Det ødelegger for næringslivet og arbeidsplasser, skaper døde gater fulle av tomme sykkelstativ, ødelegger aktivt for barnefamilier og andre som er avhengig av bilen, så rikfolk skal få kjøre køfritt, og satser på å sende oss tilbake til Maos sykkelbaserte Kina med høns i bakgården. Det virkelighetsfjerne MDG, med sin alltid arrogant glisende frontfigur, burde vært utradert etter to år med sin storbyfiendtlige sløsepolitikk. I stedet mister de knapt oppslutning på meningsmålingene. Oslo-velgere kan ikke få ødelagt byen sin fort nok. Hvorfor ikke?

Fremtiden er rød, siden det virket så bra overalt ellers. 

Det hele har en svak eim av Venezuela over seg, hvor velgerne lot seg lure til å tro at kommunisme skulle redde samfunnet. Hvordan opplyste mennesker i demokratiet Norge kan være så uvitende om sosialismens ødeleggende kraft, kan man bare gjette på, men det røykes mye rart på Grünerløkka, og ingen andre steder i Norge er det viktigere å være en del av gjengen og vise full konsensus med sine venner: Oslo var kanskje byen med det store hjertet, men har alltid vært preget av klikkmentalitet. Forsøker du å si at du er klimaskeptiker, innvandringsmotstander eller FrP-politiker, så skal du se hvor langt toleransen og hjertevarmen strekker seg. Oslo har blitt kaldere, falskere, mer polarisert, mer jålete og mer virkelighetsfjern de siste tiårene – til tross for hva sosialistiske velgere liker å tro. Her må alle mene de riktige tingene, ellers …

Hovedstadens enorme innvandrerbefolkning er nok også en del av forklaringen. De drar den røde oppslutningen opp – mot alle interesser til den etnisk norske befolkningen. Stemmer i bytte for cash er en god tradisjon i øst, og nå har det kommet til Norge i form av venstresidens «stemmer i bytte for trygd»-program. Arbeiderpartiet og SV promoteres ivrig under fredagsbønnen før valg. Sosialister er rundhåndet med andres penger, og det store underskuddet det skaper, har aldri vakt en eneste bekymring hos dyprøde velgere. Men hvorfor blir det ikke et økonomisk opprør i Oslo blant dem som må betale for gildet? Hvorfor er ikke ungdommen rasende over regningen som bygger seg opp? Det er uforklarlig, for sosialisme er ikke fremtiden, men fortiden. Og MDGs innbilte «grønne skifte» tåler ikke kritisk blikk og en kalkulator før det kollapser i en sky av selvbedrag.

En grundig analysert gåte, uten et eneste svar. 

Nedgangen for Arbeiderpartiet i Oslo virker mer som en nasjonal trend enn misnøye med politikken det røde byrådet fører. Partiet som før brukte ordet «ansvarlighet» som mantra, snublet i sin egen populistiske «10.000 velkommen»-uansvarlighet. Nå sitter de med samme uløselige problem som SSB og mange andre firmaer gjør: Udugelige ledere forstår ikke at de er udugelige, og derfor leter man desperat etter andre forklaringer og løsninger. Aps tragedie får imidlertid ikke Oslo-velgerne til å strømme til den ansvarlige borgerlige politikken. Tvert om: De strømmer mot enda mer ekstrem sosialisme, med enda mer klimahysteri, innvandringspress, utgiftspolitikk, globalisme og blokkfortetting. Utrolig nok. Ekstreme MDG viser knapt en nedgang. Marxistene i Rødt er pop. Mens kraftsosialistene i SV har sin bastion i Oslo. Og det gir ikke Oslo Arbeiderparti noe valg: De trekker også mot venstre, idet Rødt, SV og MDG faktisk er større til sammen enn Ap. Dermed kan Oslo bil en sosialistisk dødsspiral.

Som FrP-politiker er det lett å innrømme at man river seg i håret av frustrasjon. Hvorfor hører ikke folk på fornuft? Hvorfor omfavner de ikke ny politikk, med nye løsninger på problemene den eksisterende politikken skaper? Hvorfor velger Oslo-velgerne blodrød sosialisme som aldri har skapt bedre og rikere samfunn noe sted? Hvorfor ønsker de seg enda mer av den moralske grønne tvangstrøya, den islamske tvangstrøya, og gjelds-tvangstrøya skapt av sløsing og innvandring?

Adskillige timer har gått med på å analysere problemet, men det er ikke lett. Det finnes ikke logikk eller fornuft rundt det, og spør du velgerne, klarer de ikke forklare det fornuftig eller logisk, de heller. Det blir bare masse følelser, synsing og raseri i stedet for svar. Jeg holder en knapp på at forklaringen er et enormt sosialt konsensuspress og redsel for «høyreekstrem»-stigmatisering, kombinert med total mangel på objektiv informasjon om byens situasjon og budsjett. Alternativet er at Oslo er invadert fra verdenrommet, og borgerne er overtatt av body-snachers? Jo, det låter vel så logisk.

Oslo-politikken er preget av svada på repetisjon. 

Ekstremt er også mengdene med tullprat fra de politiske partiene når det kommer til å løse Oslos problemer. Alt skal løses med høyere skatter, bedre integrering og gjerne et kostbart «områdeløft» attåt.  At «de rike» snart har fått nok av å bli ranet på repeat, og kan flytte til Bærum når som helst, vekker null bekymring. «Integrering» (hva nå enn dét måtte være) har ikke virket så langt, men det er altså «løsningen» i fremtiden også. Områdeløft er dyrt og flott på overflaten, men ingen kan forklare hvordan penere parker får kriminelle gjenger til å bli mer lovlydige og utenlandsk ukultur til å bli mindre sosialt kontrollerende. Det er visstnok regjeringens skatteletter som skaper «Forskjells-Norge», og ikke venstresidens import av forskjeller. Det er så dumt at selv senile reagerer på det, men Oslo-velgerne svelger det rått. De vil ha enda mer av det samme.

Ny, alternativ og ansvarlig politikk for Oslo har altså null gjenklang hos Oslo-velgere. Fremskrittspartiet er bare det sjette største i Oslo og samler under 7 % av velgerne. Det kan ikke skyldes kommunikasjonssvikt, for etter fem år med ny, progressiv og effektiv politikk i regjering, har de fleste fått med seg Fremskrittspartiets løsninger: mer ansvarlighet, bedre budsjettering, mindre underskudd, større krav, mindre innvandring, mindre skatter og avgifter, mindre sløsing av offentlige midler, og mer politi, trygghet, stimulering av næringslivet og satsing på eldreomsorg, skole, trafikkflyt og kollektivtrafikk. Det virker. Men Oslo-velgere vil ikke ha ny politikk som virker. De vil ha mer sosialisme, innvandring, grønn svada og økonomisk selvbedrag som ikke virker. Det er som å se en hel by med flagellanter i sving.

Er de borgerlige tjent med å ta over?

Innen valget i 2019 har gjeldsgraden, innvandringsproblemene, fortettingen, fattigdommen, sløseriet og inntektssvikten i Oslo kommune blitt så stort at man risikerer en «no win situation». Man ender bare som en huggestabbe hvis man tar over. Dessuten vinner ingen valg i Oslo på å love kraftige innstramninger i offentlig sløsing, motarbeide mer innvandring, kraftig satsing på næringsliv og handel, resette alle parkeringsplasser til 2014-nivå, legge ned det meningsløse sykkelprosjektet til fordel for mer kollektivsatsing, stoppe utbyggernes rasering av nærmiljøene med betongblokker, og stoppe både eiendomsskatt-tyveriet og bompengetyveriet. Problemet er at dette er den eneste politikken som kan redde byens økonomi. Vi kan ikke bygge flere praktbygg, parker og sykkelstier med rød asfalt. Vi kan ikke invitere inn flere til trygd. Vi må få vekk gjelda. Det finnes ingen annen kur. Hva gjør man da?

Man vinner ikke Oslo-velgere på ansvarlighet. Man vinner dem ved å love dem mer trygd, bedre luft, bedre by, mer byliv, mer varme hjerter og mer inkludering, kake, globalisme og «byliv», samt mer fred, glede og dans med sukker på. Mer, mer og mer av alt til de bortskjemte. Det er knapt nok politikk, men Oslo-velgerne kan ikke få nok av sånt fjas. De vil ikke høre om budsjett og problemer. De vil heller omfavne Marx, klorofyllkommunisme og livets uutholdelige letthet. Sosialisme er en barnesykdom man bør vokse av seg, men i Oslo har det blitt en dyd. For ansvarlige politikere er det fortvilende. I 2019 vil byen være enda nærmere et konkursbo med enda flere middelalderske ringmurer av bompege-tollere, uten at det gjør den minste forskjell på bylufta, trafikken eller klimaet. Det er vanskelig å rette opp den slags galskap.

Vanskelig å velge valgløfter

Kanskje det beste valgløftet fra FrP i 2019 vil være tomme fraser som «en bedre by, ja til hjertevarme, mer inkludering, gladere barn og renere luft»? Go with the flow og gi velgerne det de vil høre? Eller kanskje FrP skal sette opp ei diger vekkerklokke med et telleverk som viser hvordan gjelda vokser? Kunne det vekke noen voksne folk? Kanskje det beste valgløftet er å anbefale at Oslo kommune settes under administrasjon? Altså slett ikke love å overta makten og styringen, men bare strekke henda i været og si «situasjonen er så ille at staten får ta seg av det». Eller kanskje man rett og slett må forsøke å finne ut hvor de utenomjordiske «bodysnatchers» har redet sitt, og ødelegge det før det overtar viljen til alle velgerne? Oslo-politikk er så surrealistisk at det siste fremstår som mest logisk.

Link:

– Dette er en måling som ikke er god for oss

Kjøp Kent Andersens bok her!