– What have you got to lose? Trump oppfant en ny form med de store folkemøtene. Det skremte Demokratene og mediene å se hans tiltrekningskraft. Her fra UW-Mulwaukee Panther Arena 14. januar 2020. Foto: Evan Vucci / AP / NTB

Lang utdannelse, variert yrkeserfaring og livets harde skole har lært meg å sette pris på teoretisk skolering, men enda mer på verdien av variert praktisk erfaring og den visdom eldre mennesker har bygd opp gjennom et langt liv. Jeg blir alltid på vakt når professorer og akademikere som knapt har vært utenfor elfenbenstårnet uttaler seg skråsikkert om kompliserte samfunnsmessige sammenhenger. 

I kjølvannet av presidentvalget i USA er det etter hvert begynt å bli mange som nå kryper ut av sine statlig skjermede musehull for å forklare oss hvordan tingene henger sammen. Det er ikke måte på overflatiske og usaklige, men politisk korrekte analyser. Åpenbare meningsytringer pakkes inn i professortitler og serveres som vitenskaplige sannheter. Den nedlatende arrogansen overfor store velgergrupper forsøkes ikke en gang holdt skjult. Det er mye å velge i her, men la meg trekke frem to nylige eksempler fra Aftenposten hhv. lørdag 30.1. og mandag 1.2.

Anders Breidlid er filolog og professor i internasjonal utdanning og utvikling ved Oslomet med doktorgrad i afrikansk litteratur og historie. Om han noensinne har vært i USA, vet jeg ikke. Han mener imidlertid at han vet svaret på «hvorfor fortsatt syv av ti republikanere tror at valget var stjålet og hvorfor de har trodd på Donald Trumps mer enn 20.000 løgner de siste fire årene.» Jeg har tilbrakt mye tid i USA de siste årene og har lurt på det samme, så jeg var særdeles spent på hva Breidlid kunne tilføre av innsikt. 

Jo, saken er den, ifølge Breidlid, at mange «Trump-velgere bruker alternative, konspiratoriske nyhets- og sosiale medier som eneste informasjonskilde.» Det gjelder «den hvite arbeiderklassen uten høyere utdanning som danner fortroppene i Trumps tilhengerskare». Konspiratoriske sosiale medier og deres «mangel på kvalitetsutdanning» og «kulturelle kapital» forklarer hvorfor de stemte på Trump. Breidlid legger med andre ord, og uten blygsel, sin professortittel bak påstanden om at 73 millioner amerikanere, nesten halvparten av det amerikanske elektoratet, er idioter uten «evne til selvstendig kritisk tenkning». Det er temmelig drøyt!

Det er riktig nok slik at utdanningsnivået er lavere blant velgere som stemmer republikansk. Og det er naturlig nok slik at den hvite arbeiderklassen har lavere utdanning. Men det betyr ikke nødvendigvis at den hvite arbeiderklassen er uten evne til «selvstendig kritisk tenkning» og derfor stemte på Trump. Samvariasjon og årsakssammenheng er to forskjellige ting. Såpass burde professoren ha fått med seg fra Helleviks metodelære da han leste sosiologi grunnfag ved UiO en gang på 70-tallet. 

Det kan jo kanskje være slik at blue collar workers og bøndene i rustbeltet samt lavere utdannede white collar workers i forstedene stemte på Trump i 2016, ikke fordi de var dumme, men fordi han representerte håp om bedre tider og om jobber og reallønnsvekst slik at de kunne få betalt regninga på Wallmart, og kjøpe bensin til pick-up’en uten å måtte vrenge bukselomma. Det kan jo hende at de sammen med de ytterligere 10 millionene velgere som stemte på Trump i 2020 gjorde det fordi det ble skapt 7 millioner nye jobber og fordi arbeidsløsheten for disse gruppene sank til det laveste nivået på over 50 år, samt at en middelklassefamilies realinntekt økte for første gang på over 30 år under Trumps fire år som president? Og kanskje var det av samme grunner at andelen afroamerikanere, hispanics og andre minoriteter som stemte på Donald Trump i 2020 var rekordhøy og langt høyere enn for noen annen republikansk presidentkandidat noensinne? 

At halvdelen av velgerne stemte på Trump, har ingen ting å gjøre med at den hvite arbeiderklassen i USA er dumme, slik Breidlid åpenbart mener, eller endog «foraktelige», slik det glapp ut av Hillary Clinton da valgnederlaget i 2016 var et faktum. Den hvite arbeiderklassen i USA har måtte betale regningen for globaliseringen og stemte overveiende som rasjonelle aktører. Som en av fordelsfolkene som har hatt fordel av globaliseringen og har kunnet reise til Kenya, Sør-Afrika og Sudan, og som i sin tid etablerte u-landsstudiet ved Sagene lærerhøyskole, er det ikke å forvente at Breidlid har særlig stor forståelse for det. Han fremstår imidlertid som nok et eksempel på at lang utdanning, professortittel og doktorgrad åpenbart ikke er noen garanti verken for innsikt, kulturell kapital, evne til kritisk tenkning eller forståelse av elementær samfunnsfaglig metodelære. 

Så til Espen Hammers kronikk i Aftenposten 1.2. med tittelen ‘Dette er fascisme’. Hammer er professor i filosofi ved Temple University i Philadelphia, hvor han har vært siden 2005. Hammer burde åpenbart kunne presentere kvalifiserte og nyanserte synspunkter mht. hva som kjennetegner Trump-velgerne. Det gjør han også, selv om hans fremstilling av trumpismen som en fascistisk ideologi er grunnleggende feil. 

Trumpismen er for det første ingen ideologi. Begrepet er misvisende. Trump representerer ikke noe idésystem, men et opprør mot oligarkiet som den politiske elite i begge partier i USA har utviklet seg til samt mot globaliseringspolitikken som arbeiderklassen og den lavere middelklassen har måtte betale kostnadene for i form av arbeidsløshet og manglende reallønnsvekst. Det er dette slagordene ‘Drain the swamp» og «America first» har sitt utspring i. Å sammenlikne dette brede folkelige opprøret med fascisme blir helt feil. Den jevne Trump-velger ønsker seg tvert imot det motsatte. De ønsker reelt demokrati, folkestyre og styrket selvråderett. 

Hammer har imidlertid anstendighet til å se den andre siden, selv om han samtidig blottlegger sin egen distanse til den jevne Trump-velger når han i siste del av kronikken beskriver den aha-opplevelsen han fikk da en desillusjonert drosjesjåfør for noen dager siden kjørte ham fra Newark-flyplassen utenfor New York til campusen i Philadelphia. Drosjesjåføren forteller om «et korrupt system», om ‘crooked Hillary’, arbeidsløshet og Big Tech som har overtatt Washington og om den kolossale «avstanden mellom hans eget liv og politikernes virkelighet.» Det får Hammer til å konkludere med at det eksisterer «et enormt skikt av vanlige og fornuftige folk som sliter økonomisk, og som føler seg fornedret.» 

Det har Hammer helt rett i. Dette sjiktet av «vanlige og fornuftige folk» representerer antakelig 99 % av Trumps velgermasse. Det var en broget forsamling som stormet Kongressen 6. januar, og det var sikkert med folk som kan assosieres til fascistiske grupperinger, men å skjære Trump-velgerne over én kam som fascister er fullstendig feil. Den ekstreme fløyen på høyresiden er liten og antakelige mindre enn Antifa, de voldelige delene av BLM-bevegelsen og den ytterliggående woke-kulturen på de amerikanske universitetene på den andre siden av det politiske spekteret. Begge representerer ekstreme utliggere med klare totalitære tilbøyeligheter. 

Kanskje burde Hammer ta en drosje utenfor campusen litt oftere. Eller kanskje han til og med kunne ta bussen ut til forstedene til Philadelphia og den lavere delen av middelklassen og videre inn i industriområdet i rustbeltet og snakke med den hvite arbeiderklassen og enda lenger ut på landet og snakke med bøndene. Det koster ikke så mange dollar og gir et helt annet bilde av den jevne Trump-velger enn det han kan få gjennom woke-duggete kikkertlinser fra universitetets elfenbenstårn. 

 

Øystein Steiro sr., vaktmester

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂