american-flag-picture

Både Hillary Clinton og Jonas Gahr Støre har «sterkere sammen» som valgspråk. Vi må spørre: Sammen med hvem? Alle vet og alle forstår at det gjelder et nytt fellesskap, holdt sammen av et Imagine-budskap:

Imagine there’s no countries
It isn’t hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion, too
Imagine all the people
Living life in peace..

Det er denne visjonen de styrer etter. Hillary har sagt det eksplisitt: Hun ønsker åpne grenser og grenseløs handel. Det er deres drøm.

Denne visjonen er en blanding av kynisme og utopi. For å kunne inkludere alt og alle må man gjøre et kvantehopp. Det gamle Amerika må begraves, i lihet med det gamle Europa. Amerika ble til i protest mot Old Europa. Amerika så på seg selv som Den nye verden. Men nå er det nye Amerika i ferd med å bli lik det nye Europa. Det er samme verdier: identitetspolitikk som river sammenhengskraften i filler, aktivistagendaer som kupper dagsorden og medier som spiller opp til all «urettferdighet».

Det opprinnelige Amerika ble til i en unik blanding av religionsfrihet, ytringsfrihet og et pragmatisk system av checks and balances. Det greide å forene kristen tro og individualisme på en annen måte enn Europa med sine «vested interests».

ANNONSE

De senere tiår har Amerika blitt overtatt av en elite som på tvers av partiskillene holder sammen og beskytter hverandre. Roger L. Simon i pjmedia.com kaller det den nye nomenklaturaen. Navnet stammer fra Sovjetunionen: Nomenklaturaen var de som betydde noe. De som var på innsiden. De hadde egne sykehus, egne butikker, til og med egen kjørefil.

Amerika har fått en nomenklatura som har gitt seg selv mandat til å styre. Wikileaks epostlekkasjer viser hvordan Hillarys cocktailselskaper var et who’s who for amerikanske medier. Dette var ikke bare symbiose. Det var en form for incest, som Simon skriver.

Noe av det samme ser vi i norsk, svensk og dansk politikk. Mediene slipper bare til de som er på innsiden, som snakker stammespråket.

Det som truer deres makt er hvis det dukker opp andre stemmer som nekter å være lojale. Amerika er et så stort land og med så mange indvidualister, at det gjør det. De utgjør et stort spekter, fra document-lignende pjmedia.com, til skarpere Breitbart.com, thegatewaypundit.com, og mer etablerte som washingtonexaminer.com og etablerte the-american-interest.com. I tillegg kommer radioprogramledere som Rush Limbaugh, skribenter som Anne Coulter. På realclearpolitics.com og realclearworld.com får du et bredt spekter av perspektiv. De oppdager at det er en dynamikk i meningene som Norge savner.

Foxnews.com og weekleystandard.com har vært ambivalente til Trump, men de tillater innlegg som divergerer sterkt fra MSM. Det gjør også Wall Street Journal, mens New York Times og Washington Post er på vei mot samme bakevje som norske aviser befinner seg i.

De forstår ikke at det blåser helt andre vinder. I stedet for å opptre som journalistiske meteorologer som gir troverdige værmeldinger, jukser de med værutsiktene. Men folk ser jo hva slags vær det blir, og forstår etter hvert at journalistene ikke er til å stole på.

Denne prosessen foregikk lenge før Trump dukket opp, men medienes behandling av ham har satt fortgang i den.

Et stort puff har Julian Assange og Wikileaks gitt, som gikk fra å være mot USA som krigførende, til nå å lekke dokumenter som kompromitterer Clinton. Epostene til hennes høyre hånd John Podesta offentliggjøres av theintercept.com, hvor Snowdens nære medarbeider Glenn Greenwald er aktiv.

Det er ikke mulig å putte denne ånden tilbake i flasken, eller fremstille alle som brune eller styrt av Putin. Men de prøver.

En kommentator på CNN sa etter søndagens debatt i St.Louis at Trump blir mer og mer som alt right. Det er betegnelsen amerikanske medier har gitt de alternative mediene. Ifølge CNNs Jonathan Mann er disse antisemittiske, rasistiske, homofobe, islamofobe – hele leksen som Hillary foredro, hvorpå hun som en streng skolelærerinne satte hele «deplorable basket» – råtne epler ville vi sagt – i skammekroken.

Jeg har hatt respekt for journalister som Jonathan Mann og Wolf Blitzer, de har ikke syntes like ideologiske som Christiane Amanpour. Men Trump har fått CNN til å slutte rekkene. De må vende seg mot ham i sluttet falang.

Hva kan seerne og leserne gjøre? De kan cut the crap. Før var det CNN jeg slo på for å følge nyheter og særlig hvis det skjedde noe stort. Nå er de bare en stasjon man sampler blant mange for å lodde stemningen. De er ikke lenger objektive, men representerer én posisjon, og det som gir dem synkende appell er at den er blitt smalere. Den tendensiøse dekningen er blitt tydeligere under Trump. Man ser den bevisste underslåingen av informasjon og verst av alt, giftigheten i kampanjen mot Trump.

Nomenklaturaen fører en krig mot Trump, og de er ved å bli hysteriske. Igår var CNN-journalistene i fistel over hans tweet der han sier at han nå kan være seg selv og lover å vise GOP-ledelsen hva en kamp vil si. Dette var truende språk, ifølge CNN. Trump sa at  han var befridd for «the schakles». Dette var lenkene til svarte slaver, hva mener han med å bruke et slikt ord, spurte David Chalian, og laget noe dystert ut av et språk som alle som følger med vet er Trumps særmerke.

Bad faith, sier man på engelsk. Å være i god tro eller i ond tro. Som menneske og journalist skal man være i god tro, dvs behandle folk med respekt. Men når det kommer til Trump er det motsatt: Det er bad faith. Å tillegge ham de verste motiver.

Trump kjører sitt eget løp. Møtene hans er fulle av begeistrede mennesker. Han har vekket Amerika, det Amerika som ikke lenger gadd å stemme. It is all the same. Etter at Bush-dynastiet er utdanket tilbys velgerne Clinton-dynastiet, som om presidentembetet går i arv. Dette er un-american. At Hillary var alt demokratene klarte å komme opp med er en fallitterklæring. Hun foraktes av mer enn halvparten av velgerne. Hvilken legitimitet vil hun ha om hun klarer å klore til seg seieren, ved hjelp av medier og vested interests?

CNN, New York Times og Washington Post forsøker allerede nå å gi Trump skylden for en slik polarisering.

Det er aldri deres eget ansvar.

Hvilket leder oss tilbake til utgangspunktet: Sammen med hvem?

Hillary og Obama er enige om en ting: Islam hører hjemme i USA («det har bodd muslimer i USA siden Jefferson») og islam er ikke i krig med Vesten. («det er Trump som rekrutterer til IS»). Selv ordet radikal islam nekter de å ta i sin munn.

Her kolliderer Imagines «no religion too» med solidariseringen med islam og muslimers plass på linje med alle andre. For hvert angrep, for hvert krav om religiøse symboler og segregering, stiger folks følelse av fremmedgjorthet, både overfor muslimer og overfor Vestens politiske ledere som ikke tør å ta noe oppgjør med hverken religionen eller ideologien.

Mediene viser samme feighet. I stedet skyver de ansvaret over på borgerne og sier de er fulle av fordommer og islamhat.

Det er establishment som driver selvradikalisering og polarisering. Borgerne har vært tilbakeholdne. Vi fikk et eksempel på dette da PSTs analysesjef Jon Fitje Hoffmann sa at IS ikke hadde noen ting med islam å gjøre. De var voldskriminelle og skulle behandles som det.

Lederne tror på deres egne definisjoner når de tror at de kan likvidere IS-ledere og fotsoldater med droner uten at det har konsekvenser for deres standing ute og hos muslimer i egne land.

Har det aldri slått dem hva konsekvensene kan bli av denne politikken hvis deres premisser er gale: At terror har noe med islam å gjøre.

I stedet satser de på elektronisk overvåking, både av jihadister og av egne borgere som er ved å bli svært bekymret for utviklingen. Slik undergraver de sin legitimitet i både muslimers og vestlige borgeres øyne.

Dette lederskapet er ikke lederskap i den gode betydningen. Det er ødeleggende, for den sosiale fred innad og verdensfreden.

Trolig vil et Trump-lederskap på lengre sikt ha betydd større tillit hos muslimer enn Hillary. Fordi det er mulig å vite hvor man har Trump. Han står for amerikanske verdier, for frihet og individualisme. Det ville gitt ryggdekning til muslimer som begynner å forstå eller verdsette i det minste deler av vestlig frihet. Også forbrukerglede kan forvandles til politisk kapital hvis man våger å si at du kan ikke nyte det ene uten å akseptere politisk frihet.

Hillary lover gull og grønne skoger. Hun står for dobbeltmoral og dobbeltkommunikasjon. Man trenger bare se på utviklingen innen den muslimske verden for å forstå hvilken side Hillary er på.

Hun står for en politikk som unnsier konservative og kristne verdier. Uten disse i bunnen er alliansen med Israel skjør. Slik alliansen med Europaer det.  Og Europa er i krig med seg selv, slik også Amerika er det.

Hillary står for et amoralsk USA som følger andre interesser enn det patriotiske amerikanere har tatt som gitt.

Det er en smertefull oppvåkning som foregår. Det oppløftende er at stadig flere bryter ut og forstår hva som står på spill.

I denne kampen er alternative medier helt essensielt.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629