Sakset/Fra hofta

På ferier har jeg alltid måttet tilpasse meg de skikker som måtte finnes der jeg har vært. F.eks har jeg blitt nektet å kjøre buss i shorts, og båt i bar overkropp. Det var bare å tilpasse seg og få på seg korrekt antrekk. Og det skulle bare mangle når man er i et fremmed land.

Gjennom aviser og TV har noen fått med seg at i Groruddalen tones norske tradisjoner ned ved enkelte skoler og barnehager, i enkelte miljøer må barn prate gebrokkent for å bli akseptert og lyst hår må farges mørkt. På toppen av det hele stiller politikerne spørsmålet:»Hva er norsk?» og svaret er :» Ali er like norsk som Ole.» Det ser ut som om det norske skal utydeliggjøres.

Derfor har det i sommer vært befriende å være på ferie i Südtirol, et sted hvor man vet å ta vare på sine tradisjoner og egenart. Mens man på mitt tidligere hjemsted i Groruddalen skal tilpasse seg nye kulturer og tone ned egne tradisjoner, så kunne jeg i Südtirol se folk som er stolte av sin kultur. Så stolte at de jeg pratet med ikke stilte noe spørsålstegn ved hva som er südtirolsk.

Det første som er synlig av deres kulturelle stolthet er skiltene langs veiene. De er skrevet på flere språk. Det vanlige er tysk og italiensk, men i f.eks Gröden så finnes også en ladinsktalende minoritet som også skal ha språket på skiltene. Språk er viktig, og damen vi bodde hos i Gröden, kunne fortelle at det i Südtirol er to språk; tysk og ladinsk. Hun fortalte at italiensk først og fremst er et administrasjonsspråk fordi at de ble innlemmet i Italia etter den første verdenskrigen. Ladinsk og tysk er tirolske morsmål, kunne hun fortelle. Førstnevnte har til og med en egen skole for å ta vare på sitt språk og kultur.

Husene i Südtirol er i hovedsak det vi her hjemme kaller tirolerhus. De er i alle størrelser, svært ofte med malerier på vegger og vinduer. Verandakassene bugner av blomster. I bokhyllen der vi bodde fant jeg en bok om gamle bondegårder i Tirol, og man kan slå fast at de moderne tirolerhusene slekter på en gammel tradisjon. En tradisjon de er stålte av og holder fast ved.

I fjellene holder man levende gamle setertradisjoner med bl.a meieriprodukter og servering av tradisjonell mat til vandrere, og det er ikke uvanlig å se de innfødte i lederhosen eller dirndl. Her er det vi fremmede som tar del i deres tradisjoner og blir innlemmet i deres kultur og væremåte når vi er i deres område. Heldigvis er det en kultur som er en god match til min egen. Her spises svinekjøtt, og øl er den naturligste ting i verden. Det er tildels lettere å finne seg tilrette her enn på Furuset hvor mange har kulturer som ikke matcher vesteuropeere i noen særlig grad.

Som turist fremstår området som et samstemt og harmonisk samfunn, som sikkert har sine skyggesider som en turist aldri får se. Men tanken om at dette området trenger en kulturell berikelse av fremmede kulturer, slik som i Groruddalen, virker helt absurd. Hvem kan med sine fulle fem tro at Tirols kultur vil overleve hvis tirolerne selv blir minoritet? Og ville det være riktig å påføre en kultur en slik utvikling? Vil noen i fullt alvor anbefale de tirolske landsbyene å bli beriket med ikke-vestlige kulturer i en slik grad at tirolske barn ved enkelte skoler skulle være minoritet?

At Südtirolerne har er en stolthet over sin egenart vises også på gaten i form av grafittier og klistremerker. Det er tydelig at det finnes noen tanker om en løsrivelse fra Italia. Südtirol er i dag en såkalt autonom provins i Italia, men det er ikke nok for alle. «Südtirol ist nicht Italien», står det diskret på lyktestolper og vegger. .

Tankene bringer meg tilbake til Norge. Hvilken vei tar Norge i Groruddalen, må vel være et lovlig spørsmål å stille?

Klikk på bildene så blir de større.

Les også

-
-
-
-
-