Kommentar

Den første 17. mai etter 2. verdenskrig feires med barnetog i Vadsø mellom ruiner av ødelagte bygninger i 1945. Men åndelig var de ikke ødelagt. Foto: NTB / Scanpix.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige (I. Korinterne 13,11)

Var det noe som kjennetegnet grunnlovsfedrene i 1814, politikerne som sørget for norsk selvstendighet i 1905 og de som kjempet for vår frihet under Andre verdenskrig, så var det modenhet. De visste hva livet handlet om og hva som var viktig. De var villige til å ofre livet for det de trodde på. Noen gjorde det også og ble forbilder som ga oss en grunn til å feire. I manges barndom hadde lærerne selv opplevd 8. mai 1945, de fortalte med innlevelse hvordan det var å bli fri, og feiringen av nasjonaldagen ble derfor ofte like mye en frigjøringsdag som en feiring av grunnloven.

I de senere årene, og spesielt etter 2014, har ideene fra det liberale demokratiet fått påvirke innholdet. Nå handler det om åpenhet, toleranse og mangfold, mens det i 1814 vitterlig handlet om det norske folk, folkesuverenitetsprinsipp og kristendom.

Av en eller annen grunn synes det som vi har forlatt vår modenhet og gått tilbake i barndommen. Vi har sluttet å sette grenser, definere hva som er anstendig eller ei. Det er som vi misliker å være voksne. Nå handler alt om å tillate den enkelte å definere seg selv, nesten uansett konsekvenser for omgivelsene.

I Ukraina ligger flere nyfødte barn og venter på surrogatmødrene eller fedrene. Koronakrisen gjør det umulig for de ansvarlige å hente barna. Vi vet ikke hvem «foreldrene» er, alt vi vet er at de ønsket seg et barn og bestilte det. Ukraina har nemlig blitt en viktig eksportør av barn siden India strammet til vilkårene for surrogati. Det er fortsatt noen i Norge som tror at surrogati er ulovlig. Det er tøv, surrogati er stebarnsadopsjon, og norske myndigheter har gjort det svært enkelt for homofile par å gjennomføre stebarnsadopsjon for barn produsert i utlandet. For alt vi vet kan noen av barna i Ukraina være ment for Norge.

For kort tid siden skrev Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Tuva Moflag i Agenda Magasin at retten til kunstig befruktning for enslige kvinner, eggdonasjon og rett til tidlig ultralyd er tiårets likestillingsfremskritt. Det er få grupper som er mer selvopptatte og navlebeskuende enn politisk korrekte liberale kvinner. Alle kan at se det Tuva Moflag jubler over, ikke handler om likestilling. Menn kan nemlig ikke gjøre det kvinner nå får adgang til. Nå vil de også få barn uten å måtte gi det en far.

Hva vi er vitne til, er en kultur der voksne er blitt som bortskjemte barn. Vi kan ikke å nekte dem noe, vi går til og med ned på barnas nivå. En gang gikk vi til de eldre for å be om råd, nå lar vi Greta Thunberg fortelle oss hvor skapet skal stå.

Det er i denne konteksten vi må forstå regjeringsmedlemmenes dans for å hjelpe på stemningen hos norske barn. De vil ikke å være voksne, for da måtte de erkjent forfallet de er en del av. Det er nemlig den samme regjeringen som har sendt et forslag til Stortinget om å inkludere seksuell orientering og kjønnsidentitet i straffelovens §185. Ikke bare dyrker de det bortskjemte barnet, nå blir det også en kriminell handling å påvise overgrepene disse barna får seg til å gjøre.

Det er dette toleransen, åpenheten og mangfoldet har ført til, og ingenting bekrefter det liberale demokratiets forfall tydeligere enn barna i Ukraina. Men det var ikke det liberale demokratiet som var målet for grunnlovsfedrene. Det handlet om en nasjon som en gang viste seg voksen nok til å sette grenser, tro på noe og definere sin egen framtid.

Det er på tide vi blir voksne igjen. Historien har vist oss hva det handler om, og den er det fortsatt grunn til å feire.

Gratulerer med dagen!

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!