Moderne utgave av Paul Beckmanns (1846–1919) posterversjon av Charlotte Reihlens (1805–1868) maleri «Den brede vei og den smale sti».

²² På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

²³ Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: ²⁴ «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. ²⁵ Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ ²⁶ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ ²⁷ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ ²⁸ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. ²⁹ Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. ³⁰ Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Lukas 13, 22-30

I perioden 1660 til 1814 levde det norske folk under et enevelde. Dette innebar ikke bare at kongen var maktens utgangspunkt. Det handlet like mye om at staten definerte hva folket skulle mene og tro, den hadde det vi kan kalle en hegemonisk makt som var ganske unik, og kirkens menn var viktige redskaper i dette arbeidet. Hver søndag ble det forkynt fra kirkens talerstol hva som var kongens vilje.

Et eksempel på dette så vi i Bergen under revolusjons­tiden på slutten av 1700-tallet, nærmere bestemt i mars 1794. Fra talerstolen i Korskirken ble demokratiet stemplet som farlig, det var den kjente presten Johan Nordahl Brun som kom med følgende advarsel: «Demokratiet er intet annet enn kaos og forvillelse – det skaper riker hvor det raser ild og sverd og mord og død fra palasser til hytter.»

Det hele oppleves som et paradoks, ettersom Martin Luther advarte mot eneveldet, men på 1700-tallet var ånden borte, bare lydigheten til staten var tilbake.

Men spørsmålet om hegemonisk makt har igjen blitt aktuelt, og det er avgjørende for oss å være klar over hvem som ønsker å ha kontroll med hva vi skal mene, og hvem som forkynner budskapet. Eller: Hvordan skal vi bevare forstanden slik at vi kan bevare fornuften i politikken, men også bli frelst?

Vi kjenner igjen trekk fra enevolds­tiden. Demokratiet, som en gang handlet om fri menings­utveksling, er blitt et redskap for staten. Det er ikke eneveldig i klassisk forstand, men vi kjenner igjen hegemoniet. Det er klart definert hva som er politisk korrekt å mene. Nå bærer det navnet «Det liberale demokratiet» og dets forsvar for menneske­rettig­het­ene. Enhver som våger å kritisere nyordningen, risikerer offentlig fordømmelse. Vi opplever et veldig press om å være enige, det ligger en klam hegemonisk hånd over oss alle sammen, men nå er det ikke presteskapet som har hovedansvaret. Nå er det media, populærkultur, skole og akademia som gjør grovarbeidet. I navnet til menneske­rettig­het­ene skal vi alle mene det samme om LHBTIQ, abort, innvandring, islam, det grønne skiftet osv. Det vil si at staten har fått en ny rolle, nå skal den beskytte alles rett til å definere seg selv, uavhengig av hva vi tidligere mente var sant.

Vi bør derfor ikke bli overrasket over at det bare er dem som kritiserer det liberale demokratiet som blir anklaget for å polarisere.

Men kravet om enighet gjelder også spørsmålet om krigen i Ukraina, selv om vi finner idealister og realister både blant tilhengere og motstandere av det liberale demokratiet. Realiteter har blitt byttet ut med en moralisme vi knapt har sett maken til. Krig har blitt veien til fred, og fred har blitt veien til krig. Våger du å si at vi bør forhandle, at Donald Trump har noen gode poenger og at Ukraina må være villig til å gi noe, stemples du som ond. Men det slår meg: Det er de som argumenterer for krigen som aksepterer den største uretten: et uhyggelig antall døde og lemlestede soldater. Er det derfor de så lett aksepterer den importerte volden i egne land?

Men poenget her er ikke konflikten i Ukraina eller Donald Trump, det er mer hva dette hegemoniet gjør med oss som folk og som kristne. Reflekterer vi over at vi blir servert et budskap, en helhetlig fortelling om vår egen tid, like omfattende og dyptpløyende som under eneveldet, og at den truer vår frihet?

En slik påstand vil selvfølgelig bli stemplet som fullstendig grunnløs, og årsaken er dagens liberale trosbekjennelse: Alle blir lykkelige og frelst som tror på alle tings likhet. Det liberale demokratiet kan nemlig ikke bli ødelagt, ettersom det alltid vil være resultatet av dem som til enhver tid fyller det. Det liberale demokratiet mener i prinsippet ingenting, i skolen kalles dette for normkritikk. Redd Barna mener for eksempel at barn som vokser opp under klare normer for samliv og kjønn, mister sine menneske­rettig­het­er. Det er de som mener at noe er sant som er dette systemets fiender, og da er det naturlig at det er kristne og de som søker sannheten som rammes først.

Det liberale demokratiet har nemlig ingen annen standard enn avvisningen av sannhet, og derfor foretrekkes islam fremfor kristen­dommen. Det er viktig at vi forstår dette, for det er bare i kristen­dommen vi finner sannheten, det er bare Jesus Kristus som kan si at han er veien, sannheten og livet, døren til det evige liv.

Derfor vil du ikke, som på 1700-tallet, høre fra landets talerstoler at demokratiet er farlig, men dagens forkynnelse om det liberale demokratiets for­treffe­lig­het og svar på alle våre problemer er farligere, ikke bare for vår tro, men også for vår fornuft. For som på 1700-tallet er ånden borte, bare lydigheten er tilbake. Skal du bevare din ånd og din fornuft, må du derfor være beredt til å kjempe; fordelen er at det er verdt det.