Kommentar

Mediene har funnet den perfekte taktikk for å tvinge den nye regjeringen i kne: gnål. Blås opp fillesaker til være-eller-ikke-være saker og la regjeringen drukne i forsøket på å komme til orde.

Vi har hatt tre slike saker på rad; Reservasjonsretten, en ørliten justering av polets åpningstider og forbud mot investering i iranske statsobligasjoner, det siste neppe noen utover de spesielt interesserte har fått med seg.

Reservasjonsretten er blåst opp til å høres ut som om det er selve retten til fri abort som er satt på spill. Selvsagt vet pressen hva den gjør. Når snøballen først har begynt å rulle overtar interessegruppene. Legeforeningen som hadde enstemmig vedtak om å støtte reservasjonsretten, er nå under kraftig press for å revurdere.

Den utenforstående får inntrykk av dette er noe stort; at Høyre har satt i gang noe helt unødvendig. Pressen har fått en stor del av Høyres ordførere til å tro på dette. Hvorfor vil Høyre seg selv så vondt?

Først når man leser hva dette handler om går et annet spørsmål opp for en: Hvorfor vil pressen regjeringen så vondt?

Det må være et visst forhold mellom proporsjoner og oppmerksomhet. Det er det ikke i denne saken.

Saken er en fillesak. Det er snakk om en regulering av en praksis som har eksistert lenge. Leger som ønsker det har en reservasjonsmulighet. Som fastleger må de skriftlig orientere pasientene om sin holdning. De plikter videre å skaffe pasienten et annet tilbud innen 24 timer. Kommunene vil kanskje få rett til å overstyre legene. Alle sykehus har plikt til å motta en abortsøkende uten henvisning.

Hva er da problemet? Problemet er at noen vil ha vekk den nye regjeringen. Vi har ennå ikke oppløsningsrett, men mediene kan skape så mye støy at regjeringen kan fremstå som styringsudyktig. Etter ett, to, tre år vil velgerne lengte etter den faste hånd på Tesla-rattet.

Det man nevner, men ikke går videre på, er et samfunn hvor man fjerner friske fostre, fordi en kvinne som har fått kunstig befruktning ikke orker alle barna som følger med, men gjerne vil selektere. Et par tilhørende i Oslo orket ikke trillinger, men kunne tenke seg to. Legene i Oslo sparket ballen videre, men har ikke fått svar, og velger foreløpig å oppfylle kvinnenes ønsker. I Trondheim tar man mer ansvar, der nekter man å fjerne ellers friske fostre.

Ordet er seleksjon. Et ordet som en gang hadde en spesiell klang. Vi vet nok nå til å forstå at surrogati, kunstig befruktning, donorbarn, og abort av friske barn har nådd et nivå som gir normale mennesker med samvittighet kvaler. Dette har vi visst lenge. Bioteknologi meets foreldre som vil realisere seg selv, også på det reproduktive område. Leger kommer i håpløse valgsituasjoner og velger ulike strategier. De fleste flyter med strømmen, og politikerne liker heller ikke å fortelle folk at barn ikke er noen menneskerett, og slett ikke å velge dem bort.

I et slikt perspektiv kommer reservasjonsmuligheten i et annet lys. Det er en dør ut av vanskelige situasjoner. Kanskje er det den døren som majoriteten vil stenge. Kanskje de aner at flere kan komme til å ville benytte den.

Standarsvaret deres er: – Hva vil skje hvis hver lege skal overprøve pasientens valg? – Det vil bli kaos. I den indignerte avvisning av slike «tilstander», ligger den samme intoleranse som vi ser på så mange andre områder. Man nekter å ta inn over seg at bioteknologi og individuell selvrealisering skaper nye dilemmaer, som bare vil øke. Den rødgrønne regjeringen viste at den ikke brød seg om dette da Stoltenberg ansatte Øystein Mæland som sjef for Politidirektoratet. Mæland hadde skaffet seg surrogatibarn i utlandet, noe som er forbudt ved norsk lov. Stort tydligere kan ikke normoppløsning illustreres.

Et annet mus-til-elefant-problem er vedtaket om at Polet skal være åpent julaften og nyttårsaften. LO blåser seg opp og sier at dette kan ikke Stortinget vedta uten å spørre dem. Det er et forhandlingsspørsmål. Siv Jensen får høre at hun ikke har fulgt med i timen.

I alt gnålet er det lett for regjeringen å miste de store sakene av syne. Hvis den ikke greier å markere en omlegging av kursen vil den forfalle til et administrasjonsstyre.

En blåblå regjering må vise at det er forskjell på røde og blå. En blå regjering legger større vekt på individets ansvar. Det må den forsøke å kommunisere bedre.

Den burde lage en strategi. Når pressen og LO går i fistel over to nye åpningsdager for Polet bør den svare med å være offensiv: Norge bør få de samme importkvoter for alkoholvarer som EU. Vi har alle pliktene som EØS-land, hvorfor ikke noen av godene?  Hvorfor er ikke dette en sak, som garantert vil gå hjem hos velgerne og slå bena under pressen? Det kalles å være offensiv. En regjering som blir defensiv vil bli presset.

Det finnes ikke grenser på pressens tåpeligheter. Dagbladet hisset seg opp på lederplass over at Siv Jensen hadde bedt Oljefondet droppe iranske statsobligasjoner. Det gikk ikke an. Mens andre vestlige land slakker på sanksjonene skulle Norge stramme dem? Helt til man kommer til et punkt lenger ned: Iran har ikke statsobligasjoner.