Sakset/Fra hofta

KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad etter at Stortinget behandlet endringer i bioteknologiloven tirsdag.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Godhetsapostlene i Kristelig folkeparti kan takke seg selv for nederlagene i den nye bioteknologiloven. Det er prisen for hjemhenting av IS-kvinnen i januar. Ut gikk Frp og dermed fikk «familiepartiet» KrF – indirekte – lovfestet at barn ikke behøver fedre. Et uverdig punktum for det såkalte folkepartiet.

IS-kvinnens hjemkomst var KrFs og Venstres store triumf, i egne øyne.

De fikk demonstrert sin godhet og de fikk endelig satt Frp på plass, til stor glede for alle som ville «liberalisere» bioteknologiloven. Flertallet hvilte på et løsrevet Frp, og ville ikke vært gjennomførbart dersom Frp fortsatt satt i regjering.

Godhetsposeringen som lå til grunn for hjemhentingen av IS-kvinnen i januar, vil få konsekvenser for kommende generasjoner. Uten fnugg av bevis for alvorlig sykdom hos IS-kvinnens barn, ble det likevel iverksatt en historisk redningsaksjon for kvinnen som hadde tilsluttet seg kalifatet. Beslutningen bør hvile tungt på skuldrene til regjeringspartiene, når resultatet er farløse fremtidige barn, menneskehandel ved kjøp og salg av egg, og nok et skritt på veien til godkjent surrogati – vår tids virkelige utnytting av ubemidlede kvinner.

Språklig endringsarbeid

Språket vårt bærer preg av endringsarbeidet. Det som tidligere ble kalt «kunstig befruktning», heter nå «assistert befruktning». Det samme sees i abortdebatten. De aller mest rettighetsfokuserte i både abort- og befruktningsspørsmål, SV, argumenterer med kvinnens rett, og bruker utelukkende eufemismer i omtale av begge spørsmål. Når det gjøres slike språklige endringer, unngås også det nødvendige ubehaget ved å omtale begge saker som det de reelt sett er.

Den samme språklige manipuleringen finnes igjen i innvandringsdebatten og ikke minst i forarbeidet for hjemhenting av IS-kvinnen. «Barn» er nå et så utvannet begrep at det er umulig å vite hvorvidt det er skjeggete, utvokste 17-åringer eller treåringer som omtales. Dette er selvsagt ikke tilfeldig, det er manipulasjon av følelser.

Nesten et hvert menneske vil ha beskyttelsesinstinkt og ønske om å hjelpe et barn. Selve ordet «barn» indikerer jo at det er et lite menneske som ikke klarer seg uten voksnes innblanding og omsorg. Kombinerer man ordet med «døende» og «sjelden sykdom», selv uten bevis, er det retorisk dynamitt sterk nok til å sprenge en regjering.

Til VG 16. januar uttalte Erna Solberg at hun ikke ville «risikere at norsk gutt som er syk dør på vår vakt. Jeg ville ikke la en syk fem år gammel gutt dø i Syria».

– Det ble en humanitær situasjon regjeringen måtte løse, sa statsministeren.

Samme kveld, på NRK Debatten, gikk hun enda lengre, og gjorde det til et spørsmål om moral. Et valg mellom det gode og det onde. En uttalelse med en så tydelig brodd mot regjeringspartner Frp at flere i partiet som inntil da ikke hadde støttet uttreden fra regjeringen, snudde.

Saken hadde allerede sprengkraft, men torsdag 16. januar trakk Erna selv splinten ut av granaten. Fire dager senere forlot Frp regjeringen. Tirsdag denne uken stemte Frp for de omfattende endringene i bioteknologiloven, noe partiet ikke ville vært i stand til dersom det fortsatt var et regjeringsparti.

Eufemismer og rettigheter på avveie

Kunstig befruktning er nettopp kunstig, med alle de ulempene det medfører for livet som skal designes og fødes. Det kunstige består av ulike elementer. Det er kunstig at en kvinne alene kan få et barn uten en mann, og det er kunstig når en kvinnes egg befruktes og settes inn i en annen kvinnes livmor. Det naturstridige kamufleres av ordet «assistert», men det illustrerer samtidig hvem som ser seg hjelpetrengende. Å assistere er det samme som å gi hjelp. Det er kvinnen som får hjelp – fordi hun anser det å få barn som en rettighet.

En rett til å bli mor finnes ikke fra naturens side, naturen er brutal på det punktet. Samtidig kan ikke et intenst ønske om å bli mor si noe annet enn nettopp det det er; et ønske. Det sier ingen ting om egnethet eller konsekvenser for de andre som involveres i og påvirkes av beslutningen. Minst av alt sier ønsket noe om barnets kommende rettigheter, ønsker og vilje – det er glemte forhold når man fremhever kvinnens angivelige behov for hjelp. Konsekvensen er at barnet blir fratatt enhver mulighet til å ha en far.

Et voksenliv uten annen navlestreng til foreldre og foreldres foreldre, til slekt og aner, enn mors intense barneønske kan bli en tung bør å bære for fremtidens designbarn.

Om noen år risikerer vi å få en ny gruppe som for all del ikke må krenkes. – Hvem er faren din? kan bli ansett som hatprat i den nye ‘vidunderlige’ og rettighetsfikserte verden.

På samme måte er en abort, en fosterreduksjon, «et fritt valg» også eufemismer. Slik abortloven er i dag, er den reelt sett loven som gir friske kvinner rett til å avlive friske fostre. Bare tidvis ser det moderne mennesket et glimt av at abort er avlivning. Det glimtet oppstår først når fosteret gis en identitet, eksempelvis med Downs syndrom, eller som trilling i fare for «reduksjon». Man kan undres over hvorfor det er mer høyverdig å avlive et friskt foster framfor et med kromosomavvik eller trillingstatus. Prinsippet er det samme. Avlivning er avlivning.

Da regjeringen i januar hentet IS-kvinnen og hennes barn til Norge, var det enklere å se en oppofrende mor enn en ideologisk overbevist kvinne som tilsluttet seg terrorkalifatet. Hennes rett til hjelp var ikke selvskreven, men ved å spille på omsorgsbehovet til sønnen, et omsorgsbehov hun selv hadde forsømt, klarte hun likevel via sin advokat å utløse retten til hjemhenting. Barnas behov for sin mor ble flittig brukt som argument, til tross for morens åpenbare omsorgssvikt. Det var en forvridd rettighetstolkning, uten reelt utgangspunkt i barnas behov.

I dag er det de samme som argumenterer for kvinnens rett til assistert befruktning, som argumenterer for at abort fram til uke 22 er kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. I denne kampen er identitetspolitisk moralfilosofi så skakkjørt at rettighetstankene er ute av kontroll, og de burde strengt tatt ikke være en venstresidepolitisk fanesak.

Beskyttelse av de mest sårbare i samfunnet – en idé som ofte heises til topps i venstresidens flaggborg av såkalte signalsaker – burde være kjernen i argumentene mot abort, mot surrogati og åpenbart mot den nye bioteknologiloven. Men det er det ikke, og at Frp har kastet seg inn i venstresidens bioteknologiske moralløshet, vitner kun om partiets manglende verdiforankring.

KrFs tanketomhet

I januar argumenterte KrF med at kalifattilslutning ikke er til hinder for å være en god mor. Partiet la et intenst, internt press på de øvrige regjeringspartiene. At Ropstad tirsdag kom med følgende uttalelse til NTB, er nesten tragikomisk:

– Dette er et stort tilbakeskritt for likeverdet i 2020, sier barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) etter voteringene i bioteknologiloven.
– KrFs mål har vært å sikre en lov som ikke skaper et sorteringssamfunn, og en lov som sikrer barns rettigheter. Slik loven nå ligger, så har vi ikke klart det, skriver Ropstad videre i en SMS til NTB.

Hadde mikropartiet klart å tenke helhetlig om hva som er rett og galt, hvem som bør beskyttes og hvorfor, og ikke minst forholdt seg til at kalifattilslutning og å nekte barn helsehjelp faktisk er omsorgssvikt, ville flertallet mot bioteknologiloven vært realiteten. Nå gjenstår bare konsekvensen: Prisen for hjemhenting av IS-kvinnen var kommende kvinners og barns lidelser. Symbolpolitikk har en lei tendens til å ha nettopp slik effekt. Når man kamuflerer de sterkeste som de svakeste, slår realitetene hardt tilbake.

KrF fikk sin Pyrrhos-seier.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!