Sakset/Fra hofta

Er de som skriver i document alltid enige? Selvfølgelig er vi ikke dét. Hefter vi for hverandres meninger? Til en viss grad.

Det finnes ikke noen ideologisk plattform for document. Vi kommer ikke sammen for å diskutere brennbare spørsmål, med det formål å bli «enige». Dette er en praksis som hører hjemme på 70-tallet, selv om store deler av norsk offentlighet fremdeles fungerer slik: Det skal være riktige meninger, og har du ikke dem, slipper du ikke inn.

Det har tatt meg lang tid å forstå at dette er en håpløs holdning hos dem som er offentlighetens portvoktere. Spesielt i et samfunn som endres så fort som vårt.

Den norske konsensus er så massiv at et våkent menneske relativt raskt oppdager hva som kan sies og hva som ikke får sies.

Men hva med ens egne holdninger? Hvis man får sansen for den angelsaksiske ytringsfrihetstradisjonen, er det som å oppdage et nytt land: å sette store og små sannheter på trykk er som en beruselse, og den ene inspirerer den andre.

Men finnes det ikke tilfeller der en selv reagerer som en 70-tallist med et «nei, vet du hva; dette går ikke an!»?

Det er to spesielle emner hvor meningene blant document-folket er delt: klima og abort.

Selv er jeg en gammel liberaler som «tror» på oppvarmingen. Saken dekkes ettertrykkelig i mediene. Men mangel på konsekvens og gjennomføring er en turn-off. Hva slags virkning har det på folks tillit til myndigheter og medier at de flere ganger i året får høre at dommedag nærmer seg, uten at noe drastisk skjer?

Flere må videre ha tenkt over at mediene ikke legger noen hemninger på seg når det gjelder klimaprofetier, men når det gjelder omformingen av våre samfunn til ugjenkjennelighet, er det helt taust.

Abort er, som striden om reservasjonsretten viser, en svært følsom sak.

Den kan minne om gay rights; de fleste mennesker vil i dag være enig i retten til selvbestemt abort, og at homofile har samme rett på sosial anerkjennelse og likestilling.

Men så er det tvilen melder seg, og det er ikke om det grunnleggende, men at «saken» tipper over i noe annet. For meg var det sykepleiere og jordmødre som fortalte om aborterte fostre som levde lenge etter at de var blitt tatt ut. De ble lagt inne på et rom for å dø. Man hørte formelig at noe gikk gjennom rommet. Noen nyheter skaper ikke de store overskrifter, men de synker likevel inn i sinnet og blir liggende der.

Samme anslag dukket opp da det kom frem at noen kvinner som hadde fått hjelp til kunstig befruktning syntes det ble for mye med mer enn ett barn og lot de andre fjerne. I Trondheim hadde man kvaler med en slik praksis. I Oslo var det greit: Med hvilken rett skulle leger stille seg over pasienten?

Betegnelsen sorteringssamfunn er blitt brukt i forbindelse med abort av fostre med tegn på Downs syndrom. Seleksjonen av ellers friske fostre er et skritt videre. Man vil ha rett til å bestille et barn og fjerne de uønskede.

Det samfunn som sanksjonerer en slik praksis, vender seg bort fra konsekvensene av sine egne valg.

Når Børre Knudsen har kunnet få en slags renessanse, er det på bakgrunn av denne utviklingen. Det er fordi stadig flere har fått anfektelser. Børre Knudsen og Ludvig Nessas metoder er det fortsatt mange som husker med vemmelse og ubehag. Saken var kanskje gyldig, men å trenge seg inn på kvinner som befant seg i en svært utsatt situasjon var ikke spesielt kristelig.

Den vurderingen står jeg fortsatt for. Det var andre måter å få frem budskapet på.

Men det går likevel an å se at samfunnets syn på abort kan ha endret seg. Mange har fått øynene opp for at saken har flere sider. Er det så Børre Knudsens fortjeneste? Nei, men hans stahet var en påminnelse. Selv en forkvaklet holdning kan rommet noen gram av sannhet.

Som redaktør er det viktig å være klar over disse dreininger i samfunnet, for de kan avsløre uventede erkjennelser. Det som før virket opplagt, er det ikke lenger. Og det som før var utenkelig, er blitt tenkelig.

Hvis norsk presse hadde lagt seg dette på minnet, ville ikke opplaget falt i samme rasende tempo.

Vi gidder simplethen ikke bli servert de samme meninger når vi ser at verden er blitt en annen. Er det intet nytt under solen?

Er Børre Knudsens hevn søt eller bitter? Den er nok helst det siste.

Det er ikke slik en offentlighet skal fungere.

Når red. tar inn artikler som viser forståelse for Knudsen, er det ikke fordi document går god for hans metoder, men ut fra et ytringsfrihetsperspektiv: Knudsen spilte en rolle i en offentlighet som kun kjente én mening.

Det er blant konservative kristne at man i dag finner en kritikk av den store konsensus. Det burde være mulig for sekulære, liberale stemmer å se at man har noe til felles: Ytringsfriheten må brukes i praksis hvis den skal bety noe. Det vil si at man må være villig til å åpne seg for at det kan være andre måter å se verden på.

Den store venstreorienterte konsensus bygger på internalisering av de riktige meninger. Visse ytringer er tabu. Som f.eks. å trekke paralleller mellom vårt samfunn og nazisme. Dette har vært det samme som å melde seg ut av enhver akseptert debatt.

Jeg har selv abonnert på en slik forståelse.

Men de senere år har portvokterne selv adoptert en praksis der de stempler andre som fascister, høyreekstreme uten sperrer mot nazismen.

Da er det barnets moral våkner i en: «Dere» har altså rett til å stemple andre som nazister, men tåler ikke en påpekning om dere selv?

Med et fint begrep: kognitiv dissonans. Noe skurrer.

Slike opplagte spørsmål melder seg for enhver som begynner å granske norsk offentlighet, og i kjølvannet av ytringsfriheten ligger et annet prinsipp: Den målestokk man måler andre med, må man selv tåle å bli målt med.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også