Kommentar

Hvorfor er vi så lite rause mot reservasjonslegene? Hva er det som egentlig foregår i debatten rundt legers reservasjonsrett? Ut fra debattemperaturen skulle man tro det var selve abortloven som sto på spill; at regjeringen ville nekte kvinner retten til fri abort. Det er det altså ikke! Debatten handler om hvorvidt fastleger av samvittighetsgrunner kan bli gitt en mulighet til å reservere seg mot å utføre visse oppgaver. Det er særlig legers reservasjon mot å henvise kvinner til abort som diskuteres.

At noen få leger har ønsket å reservere seg, har ikke vært noe problem. Professor i sosialmedisin, Steinar Westin beskriver hvordan problemet er blitt løst blant legene (Adresseavisen 13.03.2014).

Selvsagt henviste vi abortsøkende kvinner.

Men ikke riktig alle gjorde det. Og det visste vi vel egentlig. Men også at det gjaldt ytterst få av de over 5000 fastleger vi har. Rundt om i landet ble dette løst på uformelt vis ved at en kollega på nabokontoret tok seg av disse sakene. Det var nærmest et ikke-tema.

Det har kommet altfor lite fram i mediene at debatten rundt legers reservasjonsrett egentlig bunner i de rødgrønnes iver etter å frata enkeltmennesker valgfrihet. En praksis som fungerte utmerket og som Westin skriver ble løst på uformelt vis, ble endret med et rundskriv fra regjeringen Stoltenberg i 2011. Westin tar tak i rundskrivet og setter egne ord på hvordan leger oppfattet pålegget om henvisningsplikt for alle fastleger.

Så kom det altså et rundskriv til oss fastleger høsten 2011 med melding om at dette med å henvise abortsøkende kvinner var en plikt som fulgte med det å være fastlege, for alle. Rundskrivet kom på et tidspunkt der et antall norske fastleger var i en slags ideologisk krig med Helsedepartementet om den såkalte fastlegeforskriften som departementet hadde utarbeidet, med en detaljregulering som fikk mange fastleger til å se Fanden på veggen. Noen opplevde at abortskrivet ble sendt ut nærmest for å disiplinere oss ytterligere.

Med de borgerliges valgseier i fjor høst, ønsket naturligvis KrF å gi reservasjonsretten tilbake til legene. Saken gjelder altså om vi skal gi et et bitte lite mindretall av landets over 5000 fastleger muligheten til å reservere seg mot arbeidsoppgaver som strider mot deres samvittighet. Aftenposten fant visst 20 leger som ønsker å benytte seg av reservasjonsretten. Det har rett og slett vært forstemmende å følge denne debatten.

Lovforslaget som helseminister Bent Høie (H) og regjeringen har sendt ut på høring innebærer at dersom en kvinne kommer til en lege som har reservert seg, plikter denne å henvise kvinnen til en annen lege innen påfølgende virkedag. Kvinnen kan også henvende seg direkte til sykehuset der aborten skal tas. Dessuten er det slik at kvinnens rett til henvisning har prioritet foran legens rett til reservasjon. Dette er viktig i forhold til små kommuner med bare en lege.

Man skulle tro at dette forslaget er noe både leger og andre kunne leve med, men regjeringen møter motstand fra alle kanter. Denne motstanden vises også i at regjeringspartiene på lokalplanet stemmer imot lovforslaget, og det mens det er ute på høring! Eksempelvis har Høyre i Trondheim allerede stemt for at leger ikke gis muligheten til å reservere seg av samvittighetsgrunner i denne byen. Man blir både betenkt og oppgitt over slik illiberal tankegang, særlig fra et konservativt parti. (Da er det lettere å forstå de såkalte liberale i Venstre).

At de rødgrønne sammen med sine kumpaner i media lager negativ støy rundt regjeringen er noe vi forutså – selv om kanskje trykket og omfanget er i overkant av hva vi hadde forventet. Det er også gammelt nytt at sosialister ønsker å marsjere i flokk. Det er derfor helt i tråd med de rødes oppskrift å pålegge alle å handle etter statens regler, i dette tilfelle å pålegge fastleger å utføre alle plikter staten har definert som legens oppgaver.

Debatten om legers reservasjonsrett har altså utviklet seg fra å handle om legers samvittighet til en tøff debatt om abortloven. En slik dreining av debatten sier noe om hvem som har definisjonsmakt og mediemakt i dette landet. Det sier også noe om lokale tillitsvalgte fra regjeringspartiene som rett og slett ikke har gjort jobben sin. Ordskiftet er blitt unødig krast og preges av skremselspropaganda om at den blåblå regjeringen tukler med abortloven og at man nærmest står i fare for å vende tilbake til strikkepinnenes tid. (Skal bli interessant å se parolene i årets 8. mars-tog.)

Hvorfor har frontene blitt så harde og debatten utviklet seg slik? Hvorfor slik temperatur fordi om noen få leger uttrykker ønske om reservasjon? Er det fordi disse legene anskueliggjør at abort handler om de store spørsmål om liv og død? Kan vi ikke tåle at reservasjonslegene setter fingeren på de etiske dilemma rundt abortspørsmålet? Blir det for vanskelig når de minner oss på vår dårlige samvittighet og en uhyggelig sannhet; at vi her i landet tar livet av rundt 15 000 barn hvert år før de bokstavelig talt har sett dagens lys? Er det også derfor debatten tidvis blir så distansert og teknisk?

Tekniske begreper på det ufødte barnet, får nesten komiske tilsnitt i Klassekampen i dag (13.02). Her skriver førsteamanuensis i religionsvitenskap, Anne Kalvig i artikkelen Å tolka tagnaden om reservasjonsretten og åpner med å si at Reservasjonsrettsspørsmålet er legitimering av abortkampen på ny. Tydeligere kan vel ikke misforståelsen uttrykkes? Videre forsøker Kalvig med henvisning til «pro-choice-bloggeren» Emerald å si at

kristne abortmotstandarar forvekslar «liv» med «person», og ikkje er konsistente: egg og sædceller er uttrykk for menneskeleg liv. Dei utgjer ikkje kombinasjonen av 46 kromosom, men dersom tal på kromosom er det som definerer menneskeleg liv, kva då med foster med avvikande kromosomtal

Deretter refereres hva Emerald mener om når menneskelig liv (som altså gjeld substansar før befruktning) blir til menneskelig person . Man blir menneske i det man kan måle hjerneaktiviteten. Dette må vel bety at man blir menneske tidligere jo bedre måleapparater man har.

Oppkomsten av målbar hjernekativitet (EEG, i motsetning til rutinemessig, elektrisk aktivitet som finst i alle celler, inkludert egg og sædceller). Dette skjer kring 24. veke i svangerskapet.

Stort mer teknisk kan det vel ikke sies.  Det er med tristhet man leser en medsøster beskrive det ufødte barnet med slik distanse.

I dette landet vårt som er ett av verdens rikeste, og som i flere år har tronet øverst på FNs liste over de beste land å bo i. I dette landet har man altså ikke råd til å verne sterkere om livet og gi kvinner i en vanskelig livssituasjon den hjelp og støtte som kreves for at flere kan bære fram barnet sitt. Og attpåtil er vi blitt så fattige at mange nekter å forstå noen få legers ønske om reservasjonsrett.

I bunn og grunn tjener både abortsøkende kvinner og andre pasientgrupper på at de vet hvor legen står i viktige samvittighetsspørsmål. Det var i den sammenheng interessant å lese om allmennlege Gunhild Feld som i Vårt Land kunne fortelle at hun hadde fått nye pasienter etter at hun flagget sitt syn på abort.

Kvinner har rett til fri abort. Denne retten står støtt og er ikke på dagsorden. Hva som derimot er på dagsorden er hvorvidt noen få leger skal innvilges reservasjonsmuligheter i vanskelige etiske spørsmål. Det må legene få! For vi må ikke bli så fattige i dette landet at alle leger tvinges til å henvise til abort når det strider mot deres personlige samvittighet og overbevisning.

Les også

-
-
-
-
-
-