luca-rossetti-treenigheten-san-gaudenzio-ivrea

Det er ikke populært å snakke om Gud. Man ønsker helst at det skal foregår på privaten, men når livet selv står på dagsorden, bør det være på sin plass å peke på hva som skjer dersom Treenigheten, skapelsen og inkarnasjonen ikke blir en del av diskusjonen.

I vår sekulære tidsalder er det påfallende hvor opptatt de gudløse sekularistene er av døden, det er som om retten til døden er en seier, en seier til selv å definere når livet er verdt å leve.

Den gudløse sekularismens forkjempere ønsker så gjerne å fremstå med en moralsk dyd og blir dypt fornærmet dersom de blir utfordret på sine uforutsigbare preferanser og manglende evne til å verne om livet. De liker ikke at vi stiller spørsmål ved ideen om å legge menneskets egen vurderingsevne til grunn for det vi kaller moral, de mener vi tråkker på mennesket.

ANNONSE

Aksel Braanen Sterri er en av dem som tør å opptre konsekvent i et selvkomponert gudløst univers. I sin prinsippfasthet viser han oss hva som venter når moralen blir et resultat av egen nytte, og jeg tror ikke det er tilfeldig at det er døden, mer presist, retten til å ta liv, han er bekymret for vi skal miste. For sekularistene er rett til døden frihetens fremste ideal, det er der de kan vise sin forakt for Gud, og da blir abort og eutanasi selvfølgelige mål, livet er åpenbart en byrde, noe vi må kunne forvalte slik vi selv finner for godt, det gjelder bare å argumentere slik at samvittigheten ikke blir plagsom. For Aksel Braanen Sterri betyr det at når vi forsvarer abort, må vi også, på visse betingelser, forstå drap på spedbarn. Og dette er den nye moralens store paradoks; forsvaret av drap på ufødte barn kan kun forsvares dersom det også blir legitimt å ta livet av spedbarnet.

Men det vekker ikke oppmerksomhet. Vi trekker på skuldrene og tenker åpenbart ikke mer på hvor vi er på vei.

Men det er avgjørende å innse at når livet ikke har et hellig utgangspunkt, blir det livets innhold og livets konsekvens for andre som blir utgangspunktet for hvordan vi skal forholde oss til liv og død, og da er det ikke nødvendigvis slik at alle svar blir like hyggelige, og få er så tydelige på det som Aksel Braanen Sterri.

I kronikken, Når skal livet vernes, i Dagbladet 2. april drøfter Aksel Braanen Sterri om ikke retten til selvbestemt abort står svakere enn den burde, fordi, som han skriver:

Abort er et spørsmål om liv og død, og en betydelig andel av befolkningen mener vi har institusjonalisert en grov urett mot mennesker som ikke har muligheten til å forsvare seg. En manglende refleksjon rundt de prinsipielle begrunnelsene for abort, gjør også at retten til selvbestemt abort står svakere enn den burde gjøre.

Aksel Braanen Sterri sier at vi ikke tør å være konsekvent i argumentasjonen for abort, og at når vi først har akseptert abort, må vi våge å gå hele veien ut:

«Problemet» med å gi begrunnelser, er imidlertid at det tvinger en til å revurdere ens opprinnelige standpunkter. Det kan lede deg inn på veier du ikke ventet å gå. Filosof Lars Christie presser, i et innlegg i Dagbladet, meg ned en slik vei.

I en kommentar jeg skrev 16. mars i Dagbladet ga jeg en begrunnelse for selvbestemt abort som, ifølge Christie, også kan brukes til å forsvare spedbarnsdrap. Det har fått meg til å lure på om det er mulig å begrunne retten til selvbestemt abort på en konsistent og prinsipiell måte uten å samtidig forsvare at spedbarnsdrap i enkelte tilfeller bør legitimeres. Tvinger det oss til å forkaste selvbestemt abort, eller er vi nødt til å revurdere vårt syn på spedbarnsdrap? Eller bør vi bare akseptere den tause visdommen som antas å ligge i tidligere tiders kompromisser

Men hva er livet uten Gud? For Braanen Sterri er fostre og barns liv ikke hellige, og argumenterer som filosof Peter Singers at livet til et menneske kan sammenlignes med en bevisstløs fisk, og at livet til et barn kan «erstattes» med livet til et annet barn:

Dette kan illustreres med en beslutning om å ta livet av en bevisstløs fisk. En fisk har verken et forhold til gårsdagen eller morgendagen. Den bare er. Om den blir drept uten å føle smerte, og vi samtidig setter en ny fisk til verden, har ikke det vært et tap for noen. Singers radikale konklusjon er at det samme gjelder for fostre, så vel som spedbarn.

Aksel Braanen Sterri innrømmer at filosofen Peter Singers konklusjon støter mot våre følelser, men i stedet for å spørre hvor disse følelsene kommer fra, er hans budskap at vi må distansere oss fra dem, for uten Gud er de bare intuisjoner, intuisjoner som kun er utro tjenere, og ufødte barn er bare en celleklump i mors mage. Og når han hevder at argumentene mot abort kun er bygget på følelser, forstår vi hvor langt det er mulig å gå:

De fleste vil forkaste Singers konklusjon fordi den støter mot våre dypeste følelser. Men intuisjonene våre er utro tjenere. I en årrekke følte vi at homofili var galt, og i mange land føler de fortsatt at abort er galt.

Aksel Braanen Sterri er ikke opptatt av livet selv, det er hva vi får ut av det. Det faktum at det faktisk er du som ville eksistert, dersom du ble reversert til en celleklump i mors mage, gir faktisk svært mye mening, for det viser hva vi alle har vært, livet er nemlig det samme i «celleklumpen» som hos det voksne mennesket.

Men Braanen Sterri skriver senere i artikkelen:

Et spedbarn lever sitt liv som Singers fisk, og hvis vi igjen tenker oss at livet reverseres, er det klart at vi vil slite med å føle psykologisk tilknytning til det spedbarnet vi ville blitt.

Og han skriver videre om drap på spedbarn at det finnes tilfeller hvor mor eller far er havnet i en radikalt annen situasjon enn de forventet, at deres argumenter blir sammenfallende med en gravid kvinne. I en slik situasjon mener Braanen Steri at hensynet til moren og farens selvbestemmelse over egne liv sniker seg inn igjen.

Han spør om et foreldrepar som vil ta abort i uke åtte, men som opplever at teknologien gjør det mulig å flytte fosteret smertefritt over til en kuvøse utenfor morens kropp, vil vært nødt til å akseptere det? Braanen Sterri finner det urimelig, og hevder at det er ikke vanskelig å tenke seg situasjoner hvor foreldrene må skrote nesten alle sine livsprosjekter for å ta vare på et multihandikappet barn. Han mener at i en slik situasjon kan foreldrene ha en sterk grunn til å ikke ønske å oppdra barnet. Og siden barnet bare har en svært svak interesse i å vokse opp, fordi dets tilknytning til sitt framtidige jeg fortsatt er så svak, virker det, ifølge Braanen Sterri uunngåelig å ikke lande på en konklusjon om at det finnes tilfeller der spedbarnets rett til liv må trumfes av hensynet til foreldrene.

Aksel Braanen Sterri ser at noen av oss fortsatt vil ha store problemer med å akseptere denne konklusjonen. Men han minner om oss om hva som står på spill, for aksepterer vi ikke denne konklusjonen, må vi etter hans mening også forkaste den beste grunnen vi har for å tillate selvbestemt abort. Braanen Sterri mener vi bør vurdere om det tillate spedbarnsdrap i enkelte tilfeller virkelig er en så fremmed og urimelig konklusjon som det virker som ved første øyekast. Og han konkluderer:

Og det beste verktøyet for å ta denne diskusjonen, er en grundig og prinsipiell vurdering av de moralske sidene ved liv og død. Å la fortidens generasjoner avgjøre hva som er rett og galt, er en farlig vei å gå.

Noen av oss vil si at alt tyder på at det er motsatt, at det er en farlig vei å gå å la fremtidens generasjoner avgjøre hva som er rett og galt. Aksel Braanen Sterri viser oss så alt for tydelig hva som skjer i det øyeblikket livet selv ikke er hellig, når det er vurderingen av byrden for fremtidige foreldre som skal være avgjørende for retten til å leve, og leverer etter min oppfatning det beste argumentet mot selvbestemt abort; legalisering av drap på spedbarn. For dersom drap på spedbarn blir akseptert må også det forsvares på samme måte som drap på ufødte barn, man må gå enda et steg lenger. Og slik vil det fortsette…

Ved at en lar fremtidige moralske diskusjoner blir rene matematikkoppgaver, kun basert på en kost-nytte analyse, er vi kommet til et punkt hvor undertegnede ikke ønsker å være. Vi har alle vært ved starten av livet, og vi kommer alle til å ende opp ved slutten av vår tid her på jord. En gang i livet har vi alle vært, eller vil en gang komme,  der vi etter noens mening bør skrotes.

Aksel Braanen Sterri viser oss at uten Gud er alt mulig overfor de svakeste av oss.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629