Sakset/Fra hofta

Del II: Den moralske case

Det skulle, i en ideell verden, være helt unødvendig å argumentere for at den beste måten å ivareta et ufødt barns velvære på åpenbart ikke er å drepe det. Siden vi derimot ikke befinner oss i en slik verden, men i dette kongeriket av løgner, fordrer omstendighetene at det stables på beina en rekke argumenter dypt forankret i vår moralfilosofiske tradisjon.

Det utilitaristiske argumentet

1)   Innen utilitarismen (Jeremy Bentham, J. S. Mill) er konsekvensene av våre handlinger på nivå av lykke og ulykke hos moralske aktører – dvs. skapninger som har potensiale til å erfare slike ting – den objektive målestokken for hva som er rett og hva som er galt.

2)   Å utslette et ufødt menneskebarn er å underminere dets (fremtidige) lykke. Sett bort fra svært ekstreme situasjoner er livet konsekvensialistisk sett langt mer ønskelig enn døden i et sekulær-utilitaristisk paradigme.

3)   Hvem som helst kan myrdes kvikt og smertefritt i sengen sin. Fravær eller liten grad av smerte i *selve dødsøyeblikket* er, i utilitaristisk forstand, ikke et tilstrekkelig påskudd for å ta livet av moralske aktører med potensiale for fremtidig lykke.

4)   Utilitarismen anerkjenner eksistensen av konflikterende interesser. Et ufødt barns interesser som står på spill – dets veldige overlevelse – er dog i de aller fleste tilfeller betydelig mer fundamentale enn de motstridende interessene til de hos moren/foreldrene.

5)   På bakgrunn av de fire premissene presentert overfor, er utslettelse av det ufødte menneskebarnet i livmoren, under de fleste omstendigheter, etisk galt innenfor et utilitaristisk paradigme. Konklusjonen følger logisk av premissene.

Argumentet fra den gylne lov

1)   En bør – i henhold til den gylne lov formulert i sin negative form (slik som den artikuleres i b.la. Analektene av Konfucius) – ikke gjøre mot andre hva du ville mislike dersom det ble gjort mot deg selv.

2)   Folk ønsker generelt ikke at de selv ble utslettet i livmoren.

3)   Dermed er det følgelig moralsk galt å utsette andre for dette.

Det kantianske argumentet

1)   Med sitt kategoriske imperativ formaner Immanuel Kant oss til å «handle i akkord med den maksime som man samtidig kunne ønske ble en universell lov». Kant advokerer også at vi ikke skal behandle andre kun som et middel, men som et mål i seg selv.

2)   Det er ikke ønskelig å gjøre utslettelse av ufødte menneskebarn til en universell lov, da vi ikke engang ønsker dette for oss selv (argumentet fra den gylne regel), og fordi dette ville bety populasjonens undergang (det gruppeevolusjonære argumentet).

3)   Om vi skulle behandle det ufødte menneskebarnet som et mål i seg selv fremfor som et middel, ville vi åpenbart ikke ha avbrutt dets vekst gjennom introduksjonen av vold etter vårt eget godtbefinnende.

4)   Følgelig er utslettelse av ufødte menneskebarn galt i henhold til kantiansk etikk.

Argumentet fra sinnelagsetikk

1)   I den sinnelagsetiske tradisjonen står motivasjonen bak våre handlinger i fokus. Handlinger med basis i selviske motiver oppfattes her som gale, mens de som er tuftet på altruistiske motiver forstås som gode.

2)   Vi utsletter primært ufødte menneskebarn fordi vi finner dem ubeleilige for vår egen del, ikke fordi vi er opptatt av deres beste (ellers ville vi åpenlyst ikke ha utslettet dem). Om praksisen ble universelt akseptert som gal, ville det nemlig ha fått uheldige følger for vår livsstil av uforpliktende nytelse.

3)   Det følger logisk av de to premissene at utslettelse av ufødte menneskebarn er moralsk galt fra en sinnelagsetisk innfallsvinkel.

Det kristne argumentet

1)   I de ti bud finner man en moralsk kode mot mord, i Det Nye Testamente sammenfatter Jesus sitt budskap i at «man skal elske den neste som seg selv», og den kristne moralforståelsen tilsier at de sterke er forpliktet å begrense seg selv for beskyttelsen av de svake.

2)   Å utslette et ufødt menneskebarn er å begå mord, i henhold til kristendommen, siden religionen baserer seg på den aristoteliske oppfatningen om sjelens tilblivelse ved unnfangelsen.

3)   Om man elsket det ufødte menneskebarnet som seg selv, er det selvinnlysende at man ikke ville ønsket det utslettet.

4)   Å utslette et ufødt menneskebarn er å anvende makt mot en part som er svakere enn seg selv.

5)   Det følger logisk av premissene at utslettelse av ufødte menneskebarn i livmoren er moralsk galt i et kristent verdensbilde.

Det emotivistiske argumentet

1)   David Humes emotivistiske moralforståelse tilsier at en ikke kan blande sammen deskriptive og normative påstander, og at det dermed er vår emosjonelle respons til sosiale fenomener som moralen må fastsettes av. (Også professor Richard Dawkins har pekt på våre evolverte emosjoner som et basis for moralen.)

2)   Som det progressive nettstedet ung.no opplyser om: «Det er ikke uvanlig å få en reaksjon etter abort, enten med en gang eller på et senere tidspunkt. Skyldfølelse, sorg og anger er normale følelser etter et slikt inngrep.»

Forskning indikerer at så mye som 85 prosent av mødrene responderer med skyld, sorg eller anger i etterkant. Vi føler med andre ord at praksisen er gal, uansett hvor mye vi – med samfunnets støtte – har fortalt til oss selv at den ikke er det.

3)   På grunnlag av premissene overfor må utslettelse av ufødte menneskebarn regnes som moralsk galt i et emotivistisk perspektiv.

Argumentet fra utgangsposisjonen

1)   John Rawls utgangsposisjonsmodell forlanger at vi designer samfunnet bak et slør av uvitenhet om hvor vi selv vil havne i samfunnsstrukturen, med implikasjoner om like muligheter og rettigheter, godt utbygde økonomiske sikkerhetsnett o.l. som ønskelig.

2)   Bak et slør av uvitenhet om hvilken posisjon vi selv vil allokeres til i samfunnsstrukturen, vil vi utvilsomt finne det hensiktsmessig at det ufødte menneskelivet blir beskyttet. Tross alt er det ganske sannsynlig at vi, etter at sløret blir løftet, vil befinne oss i en livmor.

3)   Derfor er utslettelse av ufødte menneskebarn en høyst problematisk konvensjon om vi ønsker å bygge våre samfunn på utgangsposisjonsmodellen til Rawls.

Det dydsetiske argumentet

1)   I dydsetikken er ulike dydskarakteristikker tilknyttet den moralske agenten mer grunnleggende enn for eksempel konsekvenser og plikter. De fire sentrale dydene hos Platon er mot, rettferdighet, måtehold og visdom.

2)   Det er på generelt basis ikke modig å utslette et ufødt menneskebarn, da dette er forsvarsløst.

3)   Det er på generelt basis ikke rettferdig å utslette et ufødt menneskebarn, da dette er uskyldig.

4)   Uønsket graviditet ankommes generelt gjennom mangel på måtehold, ikke gjennom tilstedeværelse av dette (voldtektsituasjoner, som underligger mindre enn 1 prosent av samtlige tilfeller, er et unntak).

5)   Uønsket graviditet – som andre uønskede situasjoner avstedkommet fra egne handlinger – ankommes generelt gjennom mangel på visdom, ikke gjennom tilstedeværelse av dette (voldtektsituasjoner er igjen et unntak).

6)   Dermed er utslettelse av ufødte menneskebarn, på generelt basis, i strid med den platonske dydsetikken.

Argumentet fra tradisjon/autoritet

Hippokrates (460-377 f.Kr.) regnes som legekunstens far. I den hippokratiske ed forpliktes leger til ikke å forvolde skade. Utslettelse av ufødte menneskebarn i livmoren blir dessuten eksplisitt fordømt («ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer»).

Eden har blitt avlagt av nyutdannede leger gjennom flere århundrer, og satt etiske rammer for den medisinske profesjonen.

Det samfunnsøkonomiske argumentet

Fertilitetsratene i Norge lå rundt 2.95 i perioden 1961-65. I 1964 ble fosterdrap legalisert, og over de neste årene skulle man få en stadig mer liberal tolkning av lovverket. Mellom 1968 og 1977 gjorde fertilitetsratene dermed et dramatisk fall fra 2.75 til 1.75 [Kilder: 1, 2].

Det skarpe droppet i fruktbarhetstallene etter introduksjonen av fosterdrapslovgivningen gav utsiktene for et skjevfordelt demografisk mønster, med en stor andel eldre relativt til den arbeidsføre populasjonen.

Siden 1970-tallet har over en halv million ufødte barn i Norge blitt utslettet i livmoren. Hadde disse i stedet blitt født, ville det demografiske mønsteret ha vært relativt flatt, og eldrebølgen aldri inntruffet. Med det ville også en av de desidert største samfunnsøkonomiske utfordringene Norge står overfor i dag ha vært unngått.

(Selvsagt påpekes ingen av disse ubestridelige sammenhengene i skolevesenets opplæring om den uheldige demografiske situasjonen som elevene vil arve.)

 

Mest lest

Meyer på jordet