Del I: Celleklumpene

Ufødte menneskebarn helt fram til uke 23, et stadie der 55 prosent av dem overlever en eventuell fødsel, har blitt drept i livmoren innenfor det norske lovverket over de siste tyve årene.

Hadde noen benyttet seg av en ti minutters prosess til å drepe et nyfødt barn på dette stadiet, som endte i en blodpøl av maltrakterte lemmer og innvoller, ville så godt som samtlige ha blitt aldeles forferdet over hva som var skjedd.

Drep derimot det samme barnet, i samme uke, med samme metode når det befinner seg *i livmoren*, og mange av de samme menneskene ville ha himlet med øynene om en i det hele tatt beskrev hendelsen med vendinger som «drap» eller «ufødt menneskebarn».

ANNONSE

Noen av dem ville ha ment at det bare var en klump med celler som var blitt fjernet (om ikke dét var avhumaniserende nok – forsøk en klump med døde celler). Andre, som nok hadde innbildt seg å være riktig så snedige, ville ha spøkt om at dersom det inntrufne var å regne som drap av et ufødt menneskebarn, så begår man også folkemord ved masturbasjon.

Et annet hipt argument i sirkulasjon går ut på at hver bidige celle i kroppen vår har livspotensiale, grunnet framskritt innen moderne bioteknologi, og at enhver som kjøper logikken i at abort er drap, dermed også må godta at å stryke seg over armen er massedrap.

Alt dette tyder selvfølgelig på at den konvensjonelle visdom er regelrett absurd, slik som den jo av sin natur er, og at de som tilskriver seg den ikke er så rasjonelle og opplyste som det de kanskje tror at de er.

I språkets vold

Den forklaringsmodellen som muligens egner seg best til å kaste lys over de sosialliberales lettere forvirrede holdninger på saksfeltet, er hva George Orwell kalte doublethink – egenskapen å ha to motstridende tanker i hodet på én og samme tid uten å være klar over det selv.

Hva de sosialliberale naturligvis gjør for å vedlikeholde inkonsistensen, er sammenhengende å forsvare lovgivningens *øvre grenser* (i dag er disse selvbestemt fram til uke 12, og med nemdgodkjennelse fram til uke 22) med henvisning til grad av biologisk kompleksitet i et intervall *omkring unnfangelsesøyeblikket*.

Man har i grunn gått ganske langt for å avhumanisere ufødte menneskebarn, om disse så befinner seg i uke 12, 18 eller 22, når en sammenligner disse med sæd- og hudceller, eller refererer til dem som en død celleklump eller et svangerskapsprodukt.

Omtrentlig hver gang temaet er oppe til diskusjon, må konservative belage seg på å høre at de ufødte barna ikke virkelig er mennesker, dvs. individer tilhørende menneskearten, som om det var fullvoksne hester, frosker eller papegøyer man så i sin tidlige utvikling.

Det er vel riktig, som Peter Hitchens har bemerket, at enhver kløktige morder opp gjennom historiens løp har visst å avhumanisere sine ofre før han tok livet av dem.

George+Orwell

Orwell skrev, i sitt essay Politikk og det Engelske Språk (1946), at det politiske språket er konstruert for å få løgner til å høres troverdige ut og mord respektabelt, og at dette blant annet gjøres gjennom å maskere brutale sannheter med anvendelsen av eufemismer (språklige forskjønnelser).

Napalmbombingen av japanske byer under Stillehavskrigen ble for eksempel omtalt som «passivisering». Massakrer og massegraver i Sovjetunionen – dette var «flytting av grensene» eller «reallokering av populasjonen».

Perverteringen av språket har tilsynelatende vedvart fram til vår tid: «Provosert abort», «svangerskapsavbrudd» og «fosterreduksjon» er alle veldig flotte formuleringer for drap av et ufødt menneskebarn.

De usynlige

For å troverdiggjøre hele sin fortelling, avhenger de sosialliberale av at færrest mulig eksponeres for videoer av «inngrepet» i de ulike stadier. Enhver som har gjort dette kan nemlig ikke, dersom vedkommende er intellektuelt redelig og ved sine fulle fem, ta den sosialliberale argumentasjonsrekken på det minste alvor.

På den ene siden forfekter de sosialliberale altså at praksisen ikke er det minste moralsk problematisk, og benekter at det overhodet foreligger en interessekonflikt gjennom å ta utgangspunkt i at kun morens interesser står på spill.

På den andre siden skal det, av en eller annen meget fascinerende grunn, ikke komme på tale at eksempelvis skoleelever skal vises videoer i undervisningsøyemed av hva som foregår, slik at disse kan gjøre opp sine egne, velinformerte meninger om det høyst aktuelle moralske stridstemaet.

Å la elevene se filmer fra Holocaust er intet problem, men å presentere dem filmsnutter av hva som angivelig er en rutinemessig kirurgisk fjerning av en død celleklump, må man til enhver pris unngå. Det samme gjelder selvsagt visning av denslags i TV-mediet. Eiendommelig, er det ikke, om de virkelig trodde det de hevdet å tro?

Det konservative standpunktet kan faktisk ikke engang opplyses om overfor elevene.

I heftet «Kristen etikk: Aktuelle etiske emner i lys av kristen etikk», som i 2013 ble gitt til elevene ved den kristne friskolen Kvitsund gymnas, ble blant annet fosterdrap påpekt som et brudd på det femte bud. Det resulterte i ikke mindre enn en nasjonal debatt. Kunnskapsdepartementet uttalte den gang at skolen hadde gått imot læreplanen, og truet med å frata dem konsesjonen.

Kognitiv dissonans

De sosialliberale insisterer faktisk til stadighet på at sosiale konservative skal tie om hele saken, og blir svært opprørte om de unnlater å gjøre nettopp det.

Selv om de stort sett er samstemte om at hva de kaller abort helt åpenlyst ikke konstituerer et nevneverdig moralsk onde, og at enhver som mener noe annet selvsagt bare må være en form for bakstreversk, religiøs fundamentalist, understreker de at det er forferdelig følelsesmessig vanskelig – både for dem selv og for andre – å i det hele tatt måtte utstå å bli presentert det konservative synspunktet.

De har det ikke tilsvarende tøft med seg selv når noen hevder at de begår ubeskrivelig ondskap ved å spise svinekjøtt eller drikke alkohol. De mener jo ikke selv dette. Så hvorfor inntrer da plutselig disse følelsesmessige komplikasjonene, og all denne harmen, når de konfronteres av abortmotstandere?

Igjen veldig talende. En kunne nesten mistenke at de innerst inne visste at det de gjorde var galt.

Hvorfor skulle de ellers ha tatt Børre Knudsen sånn på alvor, i den utstrekning at de til og med utpekte og behandlet ham som folkefiende nummer én? Etter sigende var jo Knudsen bare en veldig forvirret mann, full av vrangforestillinger.

Vel, hvorfor da bry seg så inderlig om ham? Hvorfor all denne vreden mot hans person, selv mot hans familie? Til og med hans biograf Niels Christian Geelmuyden har fått unngjelde og blitt erklært persona non grata.

Kan det være fordi han brøt vår hemmelige samfunnspakt?

Samfunnspakten

Vi lever i et samfunn fylt av nytelser fristilt fra konsekvenser, forpliktelser, ansvar. Ekteskapsinstitusjonens tyngende lenker holder oss ikke lenger tilbake. De gamle begrensningene, som gjorde livet ganske provinsielt og kjedelig, finnes ikke mer. Vi er blitt moderne, frie mennesker.

Men denne nyervervede friheten, med alle dens deilige frukter og lettelser, er noe som har kommet til en veldig høy moralsk pris. Hundretusener av våre aller minste massakreres i livmoren. Vi vet i vårt indre at det som skjer er galt. Noen måtte ofres, våre egne barn endog, og det tærer på samvittigheten, eter opp sjelen.

Derfor er det underforstått at vi ikke skal snakke om det, late som at alt er ved det normale. Gjemme det bort. Så vi holder det på albues avstand, unna våre TV-skjermer, aviser og klasserom, og forteller hverandre vakre livsløgner om at det virkelig bare dreier seg om en hvilken som helst annen medisinsk prosedyre.

Leger som ønsker å reservere seg gir oss en ubehagelig påminnelse om at det ikke er nettopp det. At dette representerer noe ganske annet. Det spiller ingen rolle om de hverken utfordrer retten eller begrenser muligheten til fosterdrap. Vi vil ikke vite av dem, de må bort, vekk – ut av vår bevissthet. Deres veldige eksistens hjemsøker oss.

Mens alt dette pågår lever vi i virkeligheten i en unntakstilstand, i et absurdia. Unge gravide kvinner føler seg presset av vilt fremmede til å fjerne sine ufødte barn, om de så har uttrykt ønske om å beholde det. Hvorfor? For å fordele byrden, slik at den blir lettere å bære?

Børre Knudsen og Ludvig Nessa har vært med på å forstyrre glansbildet. De ødelegger idyllen, løfter oss inn i vårt eget, stygge mørke. De har holdt speilet framfor oss, og vi liker ikke det vi ser. Derfor må de tas.

(Som i Christian Skaugs artikkel om Max Hermansen kan kanskje tankene vandre hen til Henriks Ibsens dramastykke En Folkefiende (1882), hvor dr. Stockmann gjør seg til en foraktet mann, selv blant dem som kjenner til sannheten, ved å påpeke det ubehagelige faktum at byens kurbad er forgiftet.)

Oppsummering av første del 

Det demokratiske idealet hviler på et informert borgerskap som fatter rasjonelle beslutninger. I den gjeldende debatten har den sosialliberale siden imidlertid gjort rent bord ved å holde tilbake relevant, presis informasjon. Som vi har sett, har de gjort dette både gjennom språklig kamuflering, motarbeidelse av empirisk folkeopplysning, og gjennom forsøk på å stenge ned debatten og «ta» dem som ikke unnlater å komme med uønskede ytringer.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629