Sakset/Fra hofta

Del III: Veien videre

Europeere produserer knapt lenger barn. Nesten samtlige europeiske land har i dag negative, ikke-bærekraftige fertilitetsrater (samlet har EU et fruktbarhetstall på 1.6), mye takket være at vi dreper våre egne ufødte barn i livmoren for den uforpliktende nytelsens skyld.

Våre folkeslag kommer i økende grad til å utgjøre en forsvinnende liten andel av verdenspopulasjonen. I fremtiden vil vi kanskje også bli en minoritet i egne hjemland, siden vi masseimporterer millioner av fremmedkulturelle med mer gunstige populasjonssammensetninger enn oss selv for å fylle tomrommet etter dem som vi nektet livets rett. (Dette er kanskje verdt å dvele over neste gang en toppolitiker snakker om at vi behøver å importere flere hender til eldreomsorgen.)

Det er ingen andre enn oss selv å klandre for dette.

Jeg har tidligere gjort poenget at vi vil bli husket som sivilisasjonen som knullet oss ut av eksistens.

De sosialliberale revolusjonære har ansett seg selv som så mye klokere enn sine påstått irrasjonelle forfedre, men deres egennyttige fremferd ligger an til å velte hele den europeisk sivilisasjon, som muligens kan spores tilbake til Thales fra Milet (624-547 f.Kr.), i løpet av én mannsalder. De arvet den mest dyrebare av sivilisasjoner, men vil etterlate den med brukket rygg, fordi de brøt den burkeanske samfunnspakten mellom de døde, de levende, og de enda ikke fødte.

Det er utilgivelig, for de gjorde det befridd for både fattigdom, ufrihet og krig.

Unnskyldningen de gjerne gir, som beklageligvis ikke holder vann, er at de har bedrevet kvinnekamp. Alle som handler selvisk lurer seg selv og andre på dette viset – til å tro at de i virkeligheten handler for en høyere, edlere sak. Når vi bedriver ulovlig nedlastning, fordi vi helst vil slippe å betale for produktene, later vi også som at vi gjør noe så ærefullt som å dele. Det ligger i menneskenaturen.

På verdensbasis foregår det i realiteten en kjønnsmassakre i livmoren, hvor titalls millioner flere kvinner enn menn blir nektet livets rett. Det er forespeilet at Kina vil ha 30-35 millioner flere menn enn kvinner i 2020.

Noen nyanser

Undertegnede er ingen pasifist, og ei heller en troende kristen, men snarere en utilitaristisk fundamentalist som anerkjenner at den moralske casen vi står overfor dreier seg om konflikterende interesser. Er interessene som står på spill hos moren eller foreldrene tilstrekkelig store, kan drap av ufødte barn selvfølgelig være legitimt, attpåtil en moralsk nødvendighet.

Derimot har de sosialliberale en lei tendens av å forsvare regelen med unntaket. Situasjoner med fare for kvinnen liv, i likhet med graviditet som resultat av voldtekt, utgjør under 1 prosent av alle tilfeller av drap av ufødte barn. Likevel brukes disse unntakstilfellene til å forfekte en lovgivning der de resterende 99 prosent av barna drepes uten slike påskudd.

Et annet oppsiktsvekkende argument, når vi først er inne på det, er at de fleste ufødte barn uansett dør gjennom spontanaborter. Ikke i noen annen sammenheng ville vi ha godkjent eksistensen av naturlige dødsfall som gyldig grunn til drap på friske individer.)

Min personlige oppfatning er imidlertid, for å nyansere ytterligere, at det vil være stadier der det ufødte liv er så biologisk rudimentært at foreldrenes interesser, selv om disse ikke nødvendigvis er hva man kan kalle vitale, kanskje kan veies tyngre på vektskålen.

Inntrykket er, summa summarum, at de nåværende grensene er blitt satt altfor høyt.

Forslag til innstramming

Den som ikke ser det minste problem ved dagens lovgivning, hvor 15.000 ufødte barn utslettes i livmoren hvert bidige år, er uten egenskap til å tenke utenfor de pålagte begrensningene av sitt tid og rom, og de kulturelle konvensjonene som gjør seg gjeldende innenfor disse dimensjonene.

Kriteriene som i dag gjelder etter uke 18 kan tenkes lagt til grunn etter uke 12, mens kriteriene som i dag foreligger etter uke 12 fram til uke 18 kan skyves ned til uke 7-12. Tidsvinduet for den selvbestemte retten kan halveres (i uke 6 slår det ufødte barnets hjerte, og i uke 8 har man utvikling av forbindelse mellom hjernenerver). Med andre ord en ordning à la:

  • Unnfangelsen – Uke 6: Selvbestemt rett.
  • Uke 7 – Uke 12: Dagens kriterier for 13-18 (vanskelig livssituasjon; fare for fysisk eller psykisk helse; graviditet som resultat av voldtekt eller incest; psykisk sykdom eller utviklingshemning hos mor). Unntaket er kriteriet om stor fare for sykdom hos barnet, som, med mindre denne skulle være av livstruende karakter, bør fjernes.
  • Uke 13 – Uke 18: Kun ved særlig tungtveiende grunner (f.eks. voldtekt eller incest).
  • Uke 18 – Fødselen: Fare for morens liv.

Leger bør ha anledning til å reservere seg, både fra å gjennomføre handlingen og fra å henvise til den.

Man kan tenke på dette som et første skritt. Ønsker man å starte en omkamp om dagens lovgivning, må man ta det fra et mer nyansert utgangspunkt enn hva for eksempel en del kristne miljøer, som foreslår at praksisen er gal helt uten forbehold – og uavhengig av omstendigheter – foreskriver.

Dessuten erkjenner konservatismen individers begrensede horisont, og at endringer dermed bør foretas forsøksvis. Man kan ikke gjøre seg til en samfunnsingeniør, eller til en arkitekt som tegner opp samfunnet på et blankt ark ved sitt skrivebord, for den sosiale virkeligheten er så mye mer krunglete, uforutsigbar og komplisert enn det.

Den er, i Edmund Burkes ord, noe man i stedet må tilnærme seg med den praktiske erfaringens hjelp.

Hvorfor så sette grensen ved uke 6 i stedet for eksempelvis uke 7?

Akkurat den samme form for spørsmål kan en vel stille ved dagens lovgivning: Hvorfor ikke uke 11 fremfor 12, og deretter 10 fremfor 11 osv.? Å bedrive slikt flisespikkeri er, som leseren sikkert kan se, en meningsløs øvelse. Når en halv million av våre egne er blitt fjernet i livmoren, har vi fått det feil – veldig feil – og da må vi begynne å tenke på å bevege oss i retning av innstramminger. Det er det hele.

(Vi mennesker er litt som mark på den måten: Det eneste vi kan slutte med sikkerhet er i hvilken retning vi skal bevege oss. Så får vi heller håndtere de eventuelle uforutsette vanskeligheter vi skulle støte borti på bakken underveis.)

Til sist bør videoframvisning av fosterdrap i ulike utviklingsstadier fram til uke 22 inn i skolene, slik at elever kan utrustes med kunnskap om hva saken rent empirisk dreier seg om. En rett til å fatte sine egne moralske valg gir ingen mening om man er blitt tilbakeholdt nøyaktig informasjon om hva disse valgene består i.

Dette er vel så viktig som innskrenkninger i selve lovverket, fordi det ville ha plantet frø i hodene på de kommende generasjoner. Når disse så hadde spiret, kunne man kanskje ha fått en forskyvning av den moralske zeitgeist i en mer fordelaktig retning, til man skulte tilbake på vår egen tid, kjennetegnet av fosterdrap som en alternativ prevensjonsmetode, med forbauselse og moralsk indignasjon.

Konkluderende tanker

Vi er blitt skjenket en begrenset tid i denne vakre verden. Det påligger oss å gjøre det beste ut av den. En dag vil døden innhente oss. Da må vi vike, og det er noen andre sin tur til å ta vår plass og få ta fatt på den vidunderlige livsreisen.

Barndommen, den ungdommelige kjærligheten, det å vokse seg gammel, den raslende vinden under en klar, deilig nattehimmel – alt dette kommer bare én gang.

Det er den naturlige orden, og slik bør det også være. Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Som mange av oss nordmenn har sunget (frivillig eller ufrivillig): Tider skal komme, Tider skal henrulle, Slekt skal følge Slekters Gang.

La oss ikke være så egoistiske at vi nekter å slippe andre til.

Asle Toje, som i fjor utga den meget lesverdige boken Jernburet – liberalismens krise, etterlyser troen og håpet på fremtiden hos de frivillig barnløse blant oss. Hva er det de vil etterlate seg?

Den tommeste av følelser må visselig være at det er ingen igjen til å begrave deg, til å bære ditt navn og føre dine gener videre.

 

 

Del I: Celleklumpene

Del II: Den moralske case

Les også

Den stille massakren (II) -
Den stille massakren (I) -
Hvem tilhører livet? -
Abort -
Om friheten (II) -
Når vi alle kan skrotes -