Bysantinsk ikon av treenigheten (ca, 1450). Foto: Cleveland Museum of Art / Wikimedia Commons.

¹ Salige er de som går de oppriktiges vei, som vandrer i Herrens lov. ² Salige er de som tar vare på hans vitnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte, ³ og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier. ⁴ Du har gitt dine befalinger for at en skal holde dem nøye. ⁵ Å, at min ferd måtte bli stø, så jeg holder dine forskrifter!

⁶ Da skal jeg ikke bli til skamme, når jeg gir akt på alle dine bud. ⁷ I hjertets oppriktighet vil jeg prise deg når jeg lærer dine rettferdige dommer å kjenne. ⁸ Dine forskrifter vil jeg holde, du må ikke rent forlate meg!

⁹ Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord. ¹⁰ Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill fra dine bud! ¹¹ I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde mot deg. ¹² Lovet være du, Herre! Lær meg dine forskrifter. ¹³ Med mine lepper har jeg forkynt alle lover fra din munn. ¹⁴ Jeg har gledet meg over å vandre etter dine vitnesbyrd, som over all rikdom. ¹⁵ På dine befalinger vil jeg grunne, og tenke på dine stier. ¹⁶ Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke ditt ord.

Salme 119, vers 1–16

Lunde forlag har fått oversatt C.S. Lewis’ bok Reflections on the Psalms (1958), og den er et smykke av en bok. Den britiske teologen og forfatteren C.S. Lewis (1898–1963) har innfallsvinkler til tekster som du ikke finner hos andre, og gir deg redskaper til å tenke lenger og dypere. Forlaget har gitt den tittelen Om salmene.

I et av kapitlene i boka spør Lewis hvordan det kan ha seg at jødene omtalte loven som «mer verdt enn gull, skinnende gull i mengder, de er søtere enn honning, ny og rennende honning». Det er salme 119 som er utgangspunktet, og Lewis undrer seg samtidig over en annen salme, salme 1, hvor det står at et rettferdig menneske har sin glede i Herrens lov, og grunner på hans lov dag og natt. En lov mange av oss vil finne detaljregulerende og innskrenkende på våre liv.

C.S. Lewis mener svaret ligger i at jødene forstod at loven, ikke andre kulturers forordninger, var bygget på en sannhet og den eneste uangripelige ettersom den var basert på skapelsens orden og Guds natur.

Lewis trekker så linjene fram til 1700-tallet og debatten om Guds natur som raste i datidens teologiske miljøer. Han skriver at på 1700-tallet var det noen teologer som mente at «Gud ikke befalte visse ting fordi de er rette, men at visse ting er rette fordi Gud har befalt dem». For å gjøre sitt ståsted klart sa en av dem at selv om Gud har befalt oss å elske ham, kunne han like gjerne ha befalt oss å hate ham og hverandre – og at det da ville det vært rett. Det kunne være et forord til pave Benedikts kjente tale i Regensburg. For hvilken gud er det som kan gledes ved blodsutgydelse og voldelig konvertering?

C.S. Lewis tar et knallhardt oppgjør med en slik forståelse av Gud. Han mente at jødene plasserte seg på den riktige siden da de forstod at Guds lover var gode fordi Gud var hellig. Å tro at Gud kan tillate alt, gjør det til en tilfeldighet at han endte opp med kjærlighet. Men med et slikt gudsbilde mener Lewis at det ville vært bedre og mindre religionsløst å ikke tro på noen Gud og ikke ha noen etikk, enn å ha en etikk og teologi som dette. Det utrolige er at vi lever i en tid hvor vi har fått både en religion og en sekulær stat som har en slik forståelse av etikk, men uten at vi skal få lov til å diskutere konsekvensene av det.

Jødene erkjente at Gud var rettferdig og hellig, at han visste best, fordi han elsker det. Gud påbyr det som er godt fordi han er god. Hans lover er forankret i hans egen natur – de har sannhet, og er derfor like solide som den naturen han har skapt. Guds allmakt er altså begrenset av hans sannhet, i motsetning til en gud som ikke lar seg begrense av en hellig natur.

Jødene levde i en tid der deres naboer dyrket guder som krevde langt mer av dem enn det Gud gjorde, og Lewis spør om ikke en jøde, når han i hverdagen så en avgudsdyrkelse som inkluderte hellig tempelprostitusjon, hellig sodomi og barna som ble kastet i ilden til Moluk, må ha sett hvordan hans egen lov glitret i stråleglans.

Om salmene er en usedvanlig vakker bok. Den er en av disse der setningene kan leses på ny og på ny, samtidig som Lewis klarer å være like aktuell i dag som da han skrev boka i 1958. C.S. Lewis’ analyser og advarsler er ikke bundet til England på 1950-tallet. Det er som han forutså en mørkere framtid, samtidig som han ga oss en frimodighet til stadig å holde fram fornuften som en Guds gave i møte med en verden preget av etisk relativisme.

Det er bare med en jødisk/kristen fornuft man kan bevise at et samfunn styrt av rimelige personer er mer høyverdig etisk enn et samfunn styrt av voldelige personer. Den moderne sekulære fornuften ligner i sin subjektivitet nemlig langt mer på islam enn på en jødisk/kristen tro. I treenigheten finner vi en Gud som er bundet og begrenset i sin allmakt av sin egen kjærlighet, en kjærlighet han inviterer mennesket til å bli en del av.